Elden Ring – Anmeldelse

Elden Ring, tatt kritikere og spillere verden over med storm. Det florerer av toppscorer overalt og spillere klarer ikke å slutte å skryte av spillet på sosiale medier, men er From Software sitt nye spill så bra som ekstremt mange andre skal ha det til? Det sies blant annet at Elden Ring er det beste som har skjedd med spill på lenge og er en sikker “Årets Spill” vinner i år. Men jeg sitter fortsatt igjen med en del blandede følelser etter å ha spilt igjennom spillet selv, og jeg er nok ikke helt enig i kritikken spillet har fått til nå.

Navn: Elden Ring
Utvikler: From Software
Utgiver: Bandai Namco Games
Lansert: 25.02.2022
Tilgjengelig på: PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series X, PC
Omtalt på: Xbox Series X
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Misforstå meg rett, Elden Ring er et fantastisk spill, både gameplay- og historiemessig, og det er en flott introduksjon til sjangeren. Men det er noen få ting som jeg personlig ikke helt likte med spillet heller.

Helt fra du starter opp spillet og befinner deg i en mørk grotte uten noen som helst antydning til hvor man skal begynne å gå, ingen NPC som guider deg eller noen ting, og med tanken i bakhodet på at den minste lille ting og bevegelse i dette spillet er designet på å drepe deg på et millisekund, så kastet jeg meg inn i dette med en ekstremt stor angst på at selv en bitteliten flue kom til å drepe meg. Jeg observerte et snodig lite lys i et hjørnet og var bevisst sikker på at nå kommer jeg til å dø bare ved å se på denne skikkelsen av et lys, men heldigvis så viste det seg å være en av de få hjelpemidlene jeg kunne få i spillet på hvor i svarte helvete jeg skulle bevege meg.

Etterhvert som jeg klarte å komme meg ut av grotten etter 40 forsøk, så fikk jeg se denne enorme verden som jeg definitiv ikke kom til å klare å utforske, for her kunne jeg si sikkert, at her er det nok mer enn fluer som dreper meg ja. Men etter ca 150 dødsfall inn i spillet, masse fiender oppdaget og grotter jeg så absolutt ikke var klar for å utforske, så klarte jeg å finne forskjellige monumenter som åpnet opp kartet for meg. Og med min lille “Assassin’s Creed” trang til å åpne opp kartet, så oppdaget jeg plutselig en brønn og flere monumenter hvor hver hadde sin egen flamme jeg kunne tenne. Så jeg tenkte, ja hvorfor ikke forsøke å oppsøke disse og tenne alle og se hva som skjer. Jeg har jo tross alt bare mistet en haug av runer dusinvis av ganger.

For du skjønner, for hver fiende du dreper, kister du finner og masse andre ting så opptjener du runer som vi kan bruke til å oppgradere utstyr, kjøpe nytt utstyr, rett og slett bli sterkere og bedre på flere fronter. Du mister derimot alt når du dør og må gå tilbake til åstedet ditt for å kunne plukke opp runene igjen, og det er ikke alltid like lett. For jeg fant ut at jeg hadde et talent på å dø på de snodigste og farligste stedene hele tiden.

Men tilbake til brønnen igjen, for den var jo ikke lett å komme seg til, med giga bamse brakar bjørner som ønsket å gjøre mer enn bare å kose. Litt annen definisjon på bamseklem fra disse skapningene her. Etter at jeg hadde klart å komme meg forbi og tent noen av monumentene, så lærte jeg fort at dette var ikke noe vits helt enda, for bare en litt god kjemi med noe som så ut som det Pikachu skyter ut så døde jeg umiddelbart. Så da gikk jeg tilbake igjen og utforsket litt andre ting.

Og det er nettopp dette det går utpå; prøve, feile og utforske til kontrolleren din nesten har blitt delt i to. Ettersom man finner lokasjoner man føler seg delvis trygg på, har spionert på fiendes gange og kampmekanikk og klarer å drepe en litt større fiende i en sjefskamp, ja det er akkurat der mestringsfølelsen kommer inn i bildet. Og det er en deilig følelse – å endelig å klare å felle ned en fiende som jeg har slitet med veldig lenge, men til syvende og sist så følte jeg at ferden dit var kjedelig, uinspirerende og rett og slett et ork å gjøre.

For meg personlig, så skal spill være et avslappende aspekt i hverdagen min, til tider så klarte jeg det med Elden Ring, det var noe med det å finne ut av ting på egenhånd, klare de forskjellige problemstillingene som ble fremvist og finne skjulte våpen rundt omkring. Men som en to småbarns pappa, så gir det en litt ekstra utfordring, ikke bare med å finne tiden til å hamstre inn runer for å kunne bli sterk nok, men også fordi de konstant skulle ha kontrolleren også.

From Softwares tidligere spill i Dark Souls serien og Bloodborne, så følte jeg at spillet utformet seg i en litt lineær måte, og at hvert eneste området var designet for at jeg skulle angripe på en spesifikk måte til tross for en liten følelse av frihet, i Elden Ring derimot, så blir du kastet ut i en verden og værsågod, kjør på og klar deg selv!

Du har så utrolig mange valg i Elden Ring. Hvor skal vi gå? Hva skal vi gjøre? Mens du utforsker så faller nivåene og materialene du trenger for å oppgradere naturlig på plass. The Lands Between som verden du befinner deg på heter er fantastisk å se på. Når du hører begrepet “åpen verden” kastet rundt i spill, er det sannsynlig at du ser for deg store åpne områder og store sletter. Elden Ring har disse, men den har også en dybde og vertikalitet som gjør det til et mer interessant området å utforske. Hvert eneste området har sin unike visuelle utseendet fra blodrøde sumper til tåkete innsjøer hvor jeg nesten var 90% sikker på å møte på Jason Vorhees, så takk gud for at jeg hadde Torrent, min trofaste magiske hest/geit, “geist”? En slags blanding av hest og geit ser det ut som, om det er det aner jeg ikke, og ikke vil jeg vite hvordan de eventuelt klarte å oppdrette en slik rase heller, men nok om det. Torrents dobbelt hopping og mulighet til å bli kastet opp i luften av fastsatte virvelstrømmer, gir en unik måte å kunne utforske The Lands Between på en litt mer tryggere måte.

Selve kartet, visuelt sett, er fullt av brunt land og gråblått hav og andre ting som ikke helt gir mening med ved første øyekast. Når du først åpner kartet ditt, vil du finne at det er helt tomt, med bare noen få svake veier, og plasseringen av kartfragmentene du må samle. Å samle hver kartbit gir deg en liten del av The Lands Between, men heldigvis vil du ikke finne den plutselig full av symboler og objektive markører som i visse andre spill. I stedet vil du finne deg selv trukket mot merkelige former på kartet som du synes er interessante til å ikke utforske – et stort tre mot øst, eller den avslørende omrisset av et kolosseum i nord. Når du oppdager disse stedene, er navnene merket på kartet, så du ikke glemmer dem, men spillet lar deg mer enn gjerne både oppdage hemmelighetene og la deg gå glipp av dem på egen hånd. Så angsten med å gå glipp av noe ligger i bakhånd konstant.

Det forsåvidt greit at muligheten av å gå glipp av noe er der, for det gjør egentlig bare hver opplevelse eller gjennomspilling unik. Men synes kanskje det er litt forvirrende å kunne følge historien til en viss grad. Som nevnt ovenfor, så er det et lite lys vi kan følge, eller såkalt Sites of Grace som det pent heter. Til tider så viser den veien, men har ikke alltid skjønt om det er hovedoppdraget eller ikke, og det er mange ganger jeg har endt på områder jeg definitivt ikke var klar for riktig enda.

Det som også har blitt veldig mye markedsført i forkant av lansering av spillet, er George R.R Martin sin bistand til historien her. Jeg skal helt ærlig si at jeg ikke har klart å snappe det helt opp utenom et viss våpen man kan få tak i som kan relateres til Game of Thrones, men det som er definitivt er fingeravtrykket til godeste Hidetaki Miyazakis selv. Det er mange likheter her i Elden Ring som kjennes igjen fra Dark Souls- serien, som istedenfor Bonfires, så har vi Sites of Grace, og istedenfor å være “Unkindled eller Undead”, så er vi “Tarnished” i denne gangen.

Kampmekanikken er like tilfredsstillende som alltid, og det er en rekke alternativer utenom den klassiske sverd- og skjoldkombinasjonen som er mer nyttige enn i Dark Souls-spillene. Magi og besvergelser er fantastisk morsomme å bruke, og lar deg ofte “caste” mens du beveger deg, eller lar deg lade opp staver for et kraftigere angrep. Stealth er også et levedyktig alternativ i mange situasjoner, som lar deg krype på intetanende fiender for et ondskapsfullt backstabbing, eller la deg snike deg forbi fiender du ikke vil kjempe. Ashes of War erstatter Dark Souls 3 sine Weapon Arts, men kan fritt byttes mellom våpen på Sites of Grace, slik at du kan mikse og matche evner. Det er flere alternativer for kamp enn noen gang før, og det er en fryd å eksperimentere og leke med alle mulighetene som er tilgjengelige for deg.

Elden Rings kombinasjon av klassisk Dark Souls-spill, med en åpen verden som er moden for utforskning, er en godbit for fans av From Software spillene, men fungerer også som det mest innbydende og tilgjengelige spillet for nykommere som studioet har laget til dags dato. Det er sjelden å spille et spill som er så vanskelig å legge fra seg, men så lett å plukke opp. Elden Ring er kanskje ikke helt unik, men du kan si at det er From Softwares beste og mest gjennomførte spill til nå.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.