«Xenoblade Chronicles 3» – Anmeldelse

Var det virkelig så lurt å hoppe rett inn i det tredje spillet i serien?

Navn: Xenoblade Chronicles 3
Utvikler: Monolith Soft
Utgiver: Nintendo
Lansert: 29.07.2022
Tilgjengelig på: Nintendo Switch
Omtalt på: Nintendo Switch
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Omkretsen av forskjellige spill på Nintendo Switch er noe jeg mer og mer får utforsket om dagen. Og Xenoblade Chronicles 3 var et spill jeg gledet meg til å teste ut. For dette så virkelig ut som noe for meg, og jeg tenkte at dette blir en god miks av kjente spill i action-adventure sjangeren, men der tok jeg jaggu meg feil. Dette var jo et mega stort rollespill i typisk Square Enix stil, så jeg tok det deretter og begynte min ferd å utforske nye territorier. Så hva handler egentlig Xenoblade Chronicles 3 om?

Satt i en verden der menneskelige innbyggere er biokonstruert for å leve en mager levetid på bare ti år, er det en fortelling om unge mennesker som lærer å stole på seg selv og sin egen overbevisning. To nasjoner – Keves og Agnus – er engasjert i en tilsynelatende uendelig krig, deres hærer består av soldater som bruker hele livet på trening og kamp. Når de blir drept i kamp, ​​blir livsenergien deres – avbildet som lysende lysflekker – høstet. Skulle de klare å komme seg til tiårsdagen sin (tidens gang er nådeløst preget av tatoveringer som fungerer som nedtellingstidtakere – omtrent som livsklokken på Logans håndflate) er belønningen deres en morderisk seremoni der de majestetisk blir «sendt av gårde». ”

Ting begynner imidlertid å endre seg når et par krigertriader – en fra hver nasjon – møter en mann som har levd flere tiår utover den kunstig pålagte 10-årsgrensen. Før han dør, hinter han om at alt de vet er løgn, at Keves og Agnus ikke burde kjempe mot hverandre, men heller noe annet: En dukkemester som kontrollerer begge nasjoner av ukjente årsaker.

Det som følger er et ekspansivt rollespill satt i en stort sett frittgående verden som er fylt med kjente, men overbevisende temaer og ideer. Ungdom stiller spørsmål ved autoritet og gjør opprør mot etablissementet. Rivaler som overvinner forskjellene sine og finner en felles årsak. Å skape og forstå en følelse av individualitet og identitet.

Selvfølgelig er det også en JRPG, så du kan forvente en god del emo-melodrama, scener med oppsvulmet, overspilt dialog og noe virkelig eksotisk estetikk (forvent å se karakterer med vinger vokse fra hodet, hestehaler som drypper av glødende energi, og skarpe hudfargeavgrensninger som gjør at noen ser litt ut som androider). Men hovedhistorien og noen av sideoppdragene – spesielt de til supplerende helter som blir med på ragtag-sekstetten din av og på gjennom hele kampanjen – viste seg interessant nok til å holde meg lystig trampet med.

Til tross for at jeg slet med å henge med og finne underholdningsverdien i hvordan kampsystemet fungerte optimalt og la historien henge på greip, så klarte jeg til en viss grad å finne en liten underholdningsverdi i spillet. Det er visuelt vakkert og noe av musikken er vakkert, men for meg personlig, så falt interessen med å spille fort ned, og slet til tider å få spilt igjennom. Så det var veldig tydelig at dette ikke var noe for meg, men jeg vil anta at fans av serien vil komme til å like dette.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.