Moons of Madness – Anmeldelse

Mange spill har latt seg inspirere av H.P Lovecrafts univers. Call of Cthulhu, Arkham horror og selveste World of Warcraft sies å være inspirert av forfatterens skumle bøker. Norske Rock Pocket Games har dermed store sko å fylle når de fyller ut overnevnte forfatter som inspirasjon for spillet sitt Moons of Madness.

Navn: Moons Of Madness
Utvikler: Rock Pocket Games
Utgiver: Funcom
Platformer: PC og PlayStation 4
Spilt på: PlayStation 4
Utgivelsesdato: 22. okt. 2019
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

MoonsOfMadness_5

Shane Newehart våkner på Mars. Han er en del av ett team som jobber på en
bemannet base på planeten, som har blitt opprettet etter at man startet å fange opp mystiske signaler fra planeten. Man får en liten smakebit på Shane er en alt mulig mann. Han fikser solcellepaneler og rydder opp i rot rundt på basen. Men etter kort tid begynner det å skje ting som får alle til å tvile på sin egen, og andres psykiske tilstand.
Spoiler Alert: Under de første 10 minuttene av spillet opplevde jeg det første, og eneste virkelig skumle øyeblikket i spillet. Det var også såpass uventet at jeg måtte ta meg en liten pause.

MoonsOfMadness_2

Rock Pocket Games har med dette tatt Lovecrafts eventyr både inn i fremtiden og til en fremmed planet, noe som absolutt fungerer. Spillet kan til tider føles ut som en Walking simulator, men det har såpass detaljerike omgivelser og flotte visuelle effekter at man bare koser seg når man går rundt å ser seg om. For å kunne kategorisere seg selv under Lovecraft sine spill trenger man nok ett litt større og skumlere skrekkelementer, og en litt mer mystisk verden. Det faller ikke helt utenfor, men vipper nok på kanten av kategorien grøsser. Ett kjempekult sci-fi actionspill med ett forsøk på jumpscares her og der er nok mer korrekt.

“Hvis jeg skulle skalert vanskelighetsgraden fra The Sims til The Witness, så vil jeg nok putte det på en snill Half Life 2”

Det er en linjert historie, men med såpass mange rom og ganger får man litt FOMA (Fear of missing out) eller FFÅGGAN (Frykten For Å Gå Glipp Av Noe) som vi kan kalle det på godt norsk. Oppgavene man får underveis er godt forklart og strømlinjeformede, men man kan nok finne situasjoner hvor man lurer på hvor man skal, hva man skal og ikke minst hvorfor man skal gjøre det. Hvis jeg skulle skalert vanskelighetsgraden fra The Sims til The Witness, så vil jeg nok putte det på en snill Half Life 2.

David Stanbra Gjør en kjempebra jobb som stemmen til Shane og med hjelp fra Chrisopher Swindle som Declan over radioen føler man seg aldri ensom, selv om man kan få litt Matt Damon alene på Mars vibber, hvertfall i starten av spillet. Shane snakker med seg selv hele tiden, så man har en narrator og medhjelper gjennom spillet.

Å gå rundt å utforske i spillet vil jeg nok gi en kraftig 9/10. Grafikken, omgivelsene, stemningen, hele pakka. Det er en kul greie. Men så fort man møter tentakkelhelvette, eller andre skriptede actionscener så går det rett til bunns. Monsteret beveger seg gjennom ting og alt virker fullstendig forhåndsskriptet, spillet er lite tilgivende å man må starte alt på nytt om man er uheldig og ikke gjør riktig. Klarer man derfor å kløne det til nær slutten av en slik scene blir det kun utrolig irriterende.

MoonsOfMadness_1-1

Disse actionsekvensene er heldigvis ikke så veldig vanskelige, så man skal være veldig dårlig for å virkelig slite med å komme seg forbi de. Første gangen er de jo også ganske kule. Med god musikk, stemning og grafikk. Men heldigvis går største delen av spillet ut på å løse gåter, utforske og se seg rundt.

 

 

Overall
7.25/10
7.25/10
  • Historie - 8/10
    8/10
  • Grafikk - 8/10
    8/10
  • Gameplay - 7/10
    7/10
  • Kontroller - 6/10
    6/10

Konklusjon

Selv om Moons of Madness har blitt puttet i det jeg vil anse som feil kategori så koste jeg meg når jeg spilte det. Det var aldri kjedelig og jeg så spor av inspirasjonen deres. De er nok ikke blandt spill som blir nevnt når man skal liste opp Lovecraft inspirerte spill, men det er fordi de er ett stykke unna den genuine Lovecraft følelsen.
De kunne nok ha jobbet mye mer med de skriptet action sekvensene for å gi spillet en mye bedre flyt, men jeg mistenker at det er nevneverdig kun for den veldig pirkete eliten. Går man inn i spillet i håp om ett skikkelig mareritt fremkallende skrekkspill blir man nok skuffet, men om man vil ha ett 3-5 timers spill med en god, spennende story med flott grafikk og bra stemmeskuespill går det nok over forventningene.

Pros

  • God grafikk
  • Bra historie
  • Flotte omgivelser
  • Følelsen av verdensrommet
  • Bra stemmeskuespill
  • Aldri kjedelig
  • Lette Puzzles

Cons

  • Ikke skikkelig horror
  • Ikke mulig å justere sensitiviteten på kontrolleren
  • Litt for lette puzzles?
  • For skriptede boss fights.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Abonner på vårt nyhetsbrev!

%d bloggers like this: