Design og byggekvalitet

23. oktober 2026

Det er ikke hver dag jeg får et teknologiprodukt til testing som jeg nesten ikke har lyst til å levere tilbake. Men akkurat det har skjedd med HP EliteBoard G1a.

Da HP først presenterte ideen om å bygge en komplett datamaskin inn i et tastatur, var det lett å tenke tilbake på datamaskinene fra 80-tallet. Forskjellen er at vi denne gangen snakker om en moderne Windows-PC, med kraftig nok maskinvare til å håndtere en vanlig arbeidsdag, pakket inn i noe som ved første øyekast ser ut som et helt ordinært tastatur.

Vi har tidligere skrevet om EliteBoard og snakket med HPs produktsjef Anders Bo Forsdahl om hvorfor selskapet mener denne typen datamaskin har en plass i dagens arbeidsliv.

Den gangen var det først og fremst konseptet som fascinerte meg. Nå som jeg har fått muligheten til å bruke maskinen til mine egne arbeidsoppgaver, har fascinasjonen utviklet seg til noe mer.

For EliteBoard er ikke bare en morsom idé. Den har faktisk blitt en arbeidskamerat jeg har satt stor pris på.

En hel PC, men hvor er resten av den?

Det første man legger merke til med EliteBoard, er naturligvis hvor lite den egentlig ser ut som en tradisjonell datamaskin.

Her er ingen stor PC-kasse, ingen skjerm og ingen vanlig bærbar PC som må åpnes og plasseres på skrivebordet. Hele maskinen befinner seg rett og slett inne i tastaturet.

Det er nesten litt komisk hvor ordinært produktet ser ut før man kobler det til en skjerm.

Men det er også noe av sjarmen.

HP har klart å pakke en moderne Windows-PC inn i en konstruksjon som veier godt under én kilo, samtidig som tastaturet fortsatt ser ut og fungerer som et tastatur.

Når maskinen kobles til en kompatibel skjerm, har man plutselig tilgang til en fullverdig Windows 11-opplevelse med de programmene og arbeidsverktøyene man forventer.

Det er en ganske befriende tanke. I stedet for å transportere en tradisjonell bærbar PC med skjerm, tastatur og alt annet, kan man i prinsippet ta med seg selve arbeidsmaskinen mellom forskjellige steder hvor skjermer allerede finnes.

Og etter å ha brukt EliteBoard en stund, er det lett å forstå hvorfor HP mener dette kan være mer enn et teknologisk eksperiment.

Akkurat den typen arbeidsmaskin jeg trenger

Jeg skal være den første til å innrømme at ikke alle arbeidsoppgavene mine krever spesielt kraftig maskinvare.

Mye av arbeidshverdagen handler om skriving, administrasjon av nettsider, mindre webdesignprosjekter, Canva og forskjellige oppgaver knyttet til innholdsproduksjon og sosiale medier.

Dette er oppgaver som først og fremst krever en maskin som fungerer godt til vanlig produktivitetsarbeid.

Og her har HP EliteBoard virkelig funnet sin plass.

Jeg har brukt den til skrivearbeid, administrasjon og mindre webdesignoppgaver, og opplevelsen har vært svært positiv.

For mitt vedkommende er dette faktisk noe av det mest interessante med hele produktet. Jeg trenger ikke nødvendigvis en stor og kraftig PC hver gang jeg skal oppdatere en nettside, utforme grafikk i Canva eller håndtere administrative oppgaver.

Jeg trenger en datamaskin som lar meg gjøre jobben på en enkel og behagelig måte.

EliteBoard har vist seg å være nettopp det.

Den er ikke laget for å imponere med store grafikkort, blinkende RGB-lys eller maksimal spillytelse. Den er laget for produktivitet, og innenfor dette området opplever jeg at HP har truffet svært godt.

Webdesign og Canva fungerer glimrende

En stor del av testperioden har gått med til oppgaver som involverer nettsider og digital innholdsproduksjon.

Det kan være alt fra å arbeide med mindre designendringer på nettsider til å produsere grafiske elementer og markedsføringsmateriell i Canva.

Det er gjerne slike oppgaver man ønsker å kunne sette seg ned med uten å måtte tenke spesielt mye over hvilken maskin man bruker.

Og det er nettopp denne følelsen EliteBoard har gitt meg.

Den har fungert veldig godt til arbeidsoppgavene jeg har benyttet den til, og jeg har ikke følt noe behov for å bytte til en kraftigere PC når jeg har jobbet med de enklere prosjektene mine.

Dette betyr naturligvis ikke at EliteBoard nødvendigvis er den beste løsningen til alle typer utvikling eller kreativ produksjon.

Store videoprosjekter, krevende 3D-arbeid og andre tunge oppgaver stiller helt andre krav enn vanlig webdesign og Canva.

Men jeg mener heller ikke at slike arbeidsoppgaver skal være utgangspunktet for vurderingen av dette produktet.

HP har laget EliteBoard for en bestemt type arbeidsflyt, og det er innenfor denne arbeidsflyten maskinen virkelig kommer til sin rett.

Den trådløse musen var en hyggelig overraskelse

En ting jeg satte spesielt stor pris på ved testeksemplaret, var at det fulgte med en trådløs mus.

Det høres kanskje ut som en liten detalj, men for et produkt som dette mener jeg faktisk det har ganske mye å si.

EliteBoard skal være enkel å ta med seg, enkel å koble opp og enkel å bruke. Da er det naturlig at man også trenger en mus, og det var derfor hyggelig at HP hadde inkludert dette i pakken vi mottok.

Det bidrar til å gjøre hele opplevelsen mer komplett.

Det er noe eget ved å sette tastaturet på skrivebordet, koble det til en skjerm og ta frem den trådløse musen, vel vitende om at dette faktisk er hele PC-oppsettet.

Det er minimalistisk, praktisk og litt futuristisk på samme tid.

Jeg skulle gjerne sett at HP hadde tatt dette enda et lite hakk videre.

For selv om musen var et svært positivt tillegg, er det én annen ting jeg virkelig savnet.

Hvor er HDMI-adapteren, HP?

Hvis jeg skal trekke frem én ting jeg virkelig skulle ønske HP hadde gjort annerledes, er det tilbehøret for skjermtilkobling.

EliteBoard har USB-C-tilkoblinger, men ingen vanlig HDMI-port. Det er forståelig med tanke på hvor kompakt hele maskinen er, og HP har naturligvis gjort noen prioriteringer for å få konseptet til å fungere.

Likevel mener jeg at en HDMI-adapter burde vært en naturlig del av pakken.

Ikke alle skjermer har USB-C-tilkobling, og mange arbeidsplasser benytter fortsatt HDMI som en viktig standard.

For min egen del skulle jeg gjerne hatt muligheten til å bruke EliteBoard sammen med en trådløs HDMI-løsning.

Tenk deg hvor praktisk det kunne vært å ta med tastaturet og den trådløse musen, plassere dem på et skrivebord og koble maskinen til en skjerm uten å måtte strekke en bildekabel mellom dem.

Da ville man virkelig utnyttet konseptet om en enkel og flyttbar arbeidsstasjon.

En slik løsning krever riktig adapter og kompatibelt utstyr for trådløs bildeoverføring, men muligheten ville gjort produktet enda mer attraktivt for akkurat min arbeidsmåte.

Og jeg skal være så ærlig å si at dersom jeg hadde hatt en slik løsning tilgjengelig i testperioden, er det ikke sikkert HP hadde fått tilbake tastaturet sitt med det første.

Så godt har jeg faktisk likt å bruke det.

Dette er nok det tydeligste forbedringspunktet mitt. Når HP først har laget et produkt som handler om enkelhet og fleksibilitet, ville det vært naturlig å inkludere litt mer av tilbehøret som gjør konseptet enda enklere å ta i bruk.

Særlig fordi man ellers må kjøpe nødvendig tilkoblingsutstyr separat, avhengig av hvilke skjermer man ønsker å bruke.

Mer enn bare et annerledes design

Det er lett å bli så opptatt av at EliteBoard er en PC inne i et tastatur at man overser noen av de andre interessante egenskapene.

Maskinen benytter AMD Ryzen AI-prosessorer, har støtte for moderne trådløse tilkoblinger og kommer med Windows 11 Pro.

Avhengig av hvilken konfigurasjon man velger, kan man få forskjellige mengder arbeidsminne og lagring, slik at maskinen kan tilpasses ulike behov.

En annen positiv detalj er at HP har lagt vekt på reparerbarhet og vedlikehold.

Det er mulig å skifte blant annet RAM, SSD og selve tastaturmodulen, noe jeg synes er spesielt fornuftig på et produkt hvor hele datamaskinen er bygget inn i tastaturet.

For et vanlig tastatur er det kanskje ikke noen katastrofe dersom en tast slutter å fungere etter lang tids bruk. Men når tastaturet også er selve datamaskinen, blir muligheten til å reparere det langt viktigere.

Dette viser at HP har tenkt lenger enn bare på hvordan de skulle få plass til en PC under tastene.

Det finnes også AI-funksjoner gjennom AMDs dedikerte NPU, men jeg må innrømme at det ikke er dette som har gjort størst inntrykk på meg.

For min del er det først og fremst den enkle arbeidsflyten, størrelsen og brukervennligheten som gjør EliteBoard interessant.

Ikke en gaming-PC, og det trenger den heller ikke være

Siden dette er Ulvespill, kommer vi naturligvis ikke utenom gaming.

Men HP EliteBoard er ikke et produkt jeg ville anbefalt til noen som er på jakt etter en dedikert gaming-PC.

Den har integrert Radeon-grafikk, og selv om enkelte lettere spill kan fungere, er maskinen først og fremst bygget for kontorarbeid og produktivitet.

Skal man spille de nyeste og mest krevende PC-spillene, finnes det langt bedre alternativer.

Men jeg synes det blir feil å la dette trekke nevneverdig ned på helhetsinntrykket.

Dette er ikke en gamingmaskin som prøver å være noe annet. Det er et arbeidsverktøy med en annerledes formfaktor, og den bør vurderes ut fra nettopp det.

Det samme gjelder tyngre utviklingsarbeid. EliteBoard har vanlig Windows-programvarestøtte og finnes med flere prosessorkonfigurasjoner, men større programmeringsprosjekter og krevende arbeidsflyter kan fortsatt ha behov for mer kraftig maskinvare.

Til mine enklere arbeidsoppgaver har dette derimot ikke vært noe vesentlig problem.

Har HP faktisk funnet opp en ny type arbeids-PC?

Da vi tidligere snakket med HP om EliteBoard, var et av de mest interessante poengene at selskapet ikke ser på produktet som en direkte erstatning for en tradisjonell bærbar PC.

I stedet handler det om å tenke annerledes rundt hvordan vi setter opp arbeidsplassen vår.

Mange har allerede skjermer både hjemme og på kontoret. Noen arbeider på forskjellige kontorplasser i løpet av uken, mens andre tilbringer nesten hele arbeidsdagen foran en ekstern skjerm.

I slike situasjoner gir EliteBoard faktisk veldig god mening.

Jeg har blitt overrasket over hvor godt denne løsningen passer mine egne arbeidsoppgaver, og det sier kanskje mer om produktets verdi enn hva man kan lese ut av en tradisjonell spesifikasjonsliste.

Det betyr selvsagt ikke at EliteBoard passer for alle.

Trenger du en maskin du kan åpne på toget eller bruke på kafé uten tilgang til ekstern skjerm, er en vanlig bærbar PC langt mer praktisk.

Men dersom du allerede har tilgang til skjermene du trenger, blir vurderingen en ganske annen.

EliteBoard handler ikke om å erstatte alle eksisterende PC-er. Den handler om å gi oss et alternativ som for enkelte kan fungere bedre.

Og etter min erfaring er dette et alternativ som fortjener langt mer oppmerksomhet enn det kanskje får.

Konklusjon: Et tastatur jeg helst ikke vil levere tilbake

Det er ikke ofte jeg avslutter en testperiode med følelsen av at jeg gjerne skulle fortsatt å bruke produktet som en fast del av arbeidsdagen.

Men akkurat slik har jeg det med HP EliteBoard G1a.

Jeg hadde nok forventet at den skulle være et spennende konsept, kanskje litt upraktisk og først og fremst interessant på grunn av det spesielle designet.

I stedet har jeg fått en PC som passer overraskende godt til arbeidsoppgavene mine.

Til skriving, Canva, mindre webdesignprosjekter og administrativt arbeid har den fungert utmerket. Den er enkel å flytte på, tar lite plass og gir meg tilgang til en fullverdig Windows-PC uten behov for en tradisjonell PC-kasse eller bærbar skjerm.

At testpakken også inkluderte en trådløs mus, var et positivt tillegg som gjorde opplevelsen enda bedre.

Det eneste jeg virkelig savner, er at HP kunne vært litt mer generøse med tilbehøret for skjermtilkobling.

En HDMI-adapter hadde vært et naturlig tillegg, og muligheten til å sette opp en praktisk trådløs skjermløsning ville gjort EliteBoard nærmest perfekt for mitt bruk.

Men det er også ganske talende at det største ankepunktet mitt handler om tilbehør, og ikke selve datamaskinen.

HP EliteBoard G1a har gått fra å være et teknologiprodukt jeg var nysgjerrig på, til å bli en maskin jeg oppriktig har blitt glad i å bruke.

Og det fortjener en skikkelig god karakter.

🐺 UlveTech Info

Eliteboard G1a

Produktnavn

Eliteboard G1a

Produsent

Pris

15 986,-

Kan anskaffes

Score: 5 av 5

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.

Middle-earth: Shadow of War Definitive Edition – Anmeldelse

22. oktober 2026

Middle-earth: Shadow of War Definitive Edition – Anmeldelse

Det er ikke alle spill som klarer å etterlate seg et varig inntrykk. Noen opplevelser forsvinner nesten like raskt som man legger fra seg kontrolleren, mens andre blir sittende igjen i hukommelsen i mange år. For min del har Middle-earth: Shadow of War alltid tilhørt sistnevnte kategori.

Da jeg anmeldte spillet for Ulvespill tilbake i 2017, var det særlig Nemesis-systemet, de intense kampene og muligheten til å bygge min egen orkhær som gjorde inntrykk. Selv etter mange timer med spilling fortsatte Mordor å overraske meg med nye rivaler, uventede forræderier og stadig mer kaotiske festningskamper.

Nesten ni år senere har jeg igjen fått muligheten til å reise tilbake til Mordor, denne gangen med Nintendo Switch 2 i hendene.

Og jeg skal innrømme at det føltes fantastisk.

Det er noe spesielt med å vende tilbake til en spillverden man har så mange gode minner fra. Spørsmålet var naturligvis om Shadow of War fortsatt ville være like underholdende som jeg husket, eller om nostalgien hadde fått meg til å glemme svakhetene.

Etter vår testperiode er svaret ganske tydelig. Shadow of War har fortsatt mye av den samme magien som gjorde originalen så minneverdig, og kanskje enda mer overraskende er det hvor godt opplevelsen passer i håndholdt format.

Det betyr likevel ikke at alt er perfekt. Spillet har fortsatt enkelte av de gamle svakhetene, og den nye utgaven krever overraskende mye lagringsplass på konsollen.

Men én ting er sikkert: Det var godt å være tilbake.

En gammel kjenning med nye muligheter

Historien tar oss tilbake til Midgard, hvor vi igjen følger Talion og alvesmeden Celebrimbor i kampen mot Saurons mørke styrker.

Gjennom spillet får vi utforske forskjellige områder av Mordor, kjempe mot fiendtlige orker og bygge opp vår egen maktbase. Målet er ikke bare å overleve, men å utfordre Saurons kontroll ved å vende fiendens egne styrker mot ham.

Det er en interessant tilnærming til Tolkiens univers, selv om historien tar seg ganske store friheter med det etablerte kildematerialet.

Dette var også noe jeg trakk frem i anmeldelsen fra 2017. Enkelte av valgene utviklerne gjorde med kjente figurer og hendelser, ville nok fått de mest dedikerte Tolkien-entusiastene til å heve et øyenbryn.

Men for min del har dette aldri vært nok til å ødelegge spillopplevelsen.

Shadow of War forteller sin egen historie innenfor et velkjent univers, og det er først og fremst kombinasjonen av atmosfære, action og de forskjellige spillsystemene som gjør opplevelsen så engasjerende.

Mordor føles fortsatt som et farlig sted hvor enhver fiende potensielt kan utvikle seg til et langt større problem enn man først hadde forventet.

Og det er nettopp dette som gjør spillet så interessant.

Nemesis-systemet er fortsatt like fantastisk

Det er nesten umulig å diskutere Shadow of War uten å trekke frem Nemesis-systemet.

Da jeg anmeldte originalspillet i 2017, var dette uten tvil en av mine favorittmekanikker. Og etter å ha vendt tilbake til spillet på Nintendo Switch 2, kan jeg konstatere at systemet fortsatt er like underholdende.

For dem som ikke kjenner til Nemesis-systemet, handler det om at fiendene dine får sine egne personligheter, styrker, svakheter og historier.

En orkekaptein er ikke nødvendigvis bare enda en fiende du møter på veien.

Han kan beseire deg, stige i gradene og komme tilbake senere for å minne deg på nederlaget. Andre kan overleve sammenstøt, utvikle nye egenskaper eller plutselig dukke opp midt i en kamp du trodde du hadde full kontroll over.

Det skaper en dynamikk som fortsatt føles ganske spesiell.

Noe av det morsomste er hvordan spillet lar deg bygge opp din egen hær av orker. I stedet for å drepe alle motstanderne kan du etter hvert dominere dem og gjøre tidligere fiender til lojale soldater.

Og det er her Shadow of War virkelig skinner.

Plutselig blir det viktig hvilke kapteiner du rekrutterer, hvilke styrker og svakheter de har, og hvem du ønsker å sende inn i den neste store festningskampen.

Det skaper små historier som føles personlige, selv om de oppstår gjennom spillets egne systemer.

Jeg husker hvor imponert jeg var over dette i 2017, og det er nesten litt fascinerende at mekanikken fortsatt fungerer så godt ni år senere.

Nemesis-systemet er rett og slett en av hovedgrunnene til at jeg fortsatt kan anbefale Shadow of War.

Kampene er fortsatt like underholdende

Hvis du har spilt Batman: Arkham-serien, vil mye av kampsystemet i Shadow of War føles kjent.

Her handler det om å kombinere angrep, kontringer, unnamanøvrer og spesialegenskaper for å bekjempe store grupper av fiender.

Det er et system som er forholdsvis enkelt å komme inn i, men som samtidig gir rom for å utvikle egne strategier etter hvert som man låser opp flere ferdigheter.

Og det fungerer fortsatt utrolig godt.

Det er tilfredsstillende å hoppe inn i en gruppe med orker, slå tilbake angrepene deres og gradvis få kontroll over en situasjon som i utgangspunktet virket håpløs.

Når man i tillegg kombinerer nærkampene med sniking, bueskyting og Talions overnaturlige evner, får man en ganske variert verktøykasse.

Men det er spesielt når festningskampene begynner at Shadow of War virkelig får vist seg frem.

Å bygge opp en hær, velge ut kapteiner og angripe en fiendtlig festning er fortsatt en av de mest underholdende delene av spillet.

Det er kanskje ikke alltid like oversiktlig når store mengder orker kaster seg inn i kampene samtidig, men kaoset er også en del av sjarmen.

Under vår nye testperiode opplevde vi at kampene og Nemesis-systemet fortsatt er like underholdende som vi husket.

Det sier ganske mye om hvor godt grunnspillet faktisk har holdt seg.

Overraskende nok foretrakk jeg håndholdt modus

Da jeg begynte å teste Shadow of War på Nintendo Switch 2, hadde jeg egentlig forventet at TV-modus skulle være den foretrukne måten å spille på.

Tross alt er dette et spill med store slagmarker, imponerende festninger og mange fiender på skjermen samtidig.

Det føltes derfor naturlig at en stor TV ville være den beste måten å oppleve Mordor på.

Men overraskende nok endte jeg opp med å foretrekke håndholdt modus.

Og det er kanskje en av de største overraskelsene ved denne utgivelsen.

Det er noe helt eget ved å kunne sette seg godt til rette med Switch 2 og fortsette eventyret akkurat der man ønsker.

Shadow of War egner seg faktisk overraskende godt til denne måten å spille på.

Man trenger ikke nødvendigvis gjennomføre store deler av historien i én sammenhengende spilløkt. Det er fullt mulig å sette seg ned for å jakte på en orkekaptein, oppgradere utstyr eller gjøre forberedelser til et nytt festningsangrep.

Og som vi alle vet, er det sjelden slike planer stopper med bare én kaptein.

Plutselig dukker det opp en ny rival, et uventet bakholdsangrep eller en mulighet til å rekruttere en ork med interessante egenskaper.

Før man vet ordet av det, har den korte spilløkten utviklet seg til noe langt mer omfattende.

Jeg synes dette passer svært godt med konseptet bak Nintendo Switch 2.

Det er ikke nødvendigvis fordi håndholdt modus tilbyr den mest imponerende grafiske presentasjonen. Det handler mer om hvor naturlig det føles å spille Shadow of War på denne måten.

Og for min del har dette blitt en av de største fordelene med den nye utgaven.

Grafikk og lastetider leverer godt

En av tingene vi naturligvis var spente på før testperioden, var hvordan et såpass omfattende spill ville fungere på Nintendo Switch 2.

Shadow of War ble opprinnelig utviklet for en helt annen konsollgenerasjon, og det er ingen hemmelighet at overgangen til håndholdt maskinvare ofte innebærer kompromisser.

Men vår egen opplevelse har vært positiv.

Jeg har ingen spesielle bemerkninger til det visuelle, og grafikken har fungert godt for min del.

Mordor har fortsatt mye av den samme atmosfæren som jeg husker fra originalspillet. De forskjellige områdene har sitt eget særpreg, og kombinasjonen av landskap, festninger og fiendtlige styrker bidrar til å gjøre verdenen interessant å utforske.

Det er selvsagt mulig å finne tekniske forskjeller dersom man sammenligner med andre plattformer, men under vår testperiode har ikke den visuelle presentasjonen vært noe som har trukket ned spillgleden.

Det samme gjelder lastetidene.

Her har jeg heller ingen negative bemerkninger. Lastingen opplevdes som god, og jeg satt ikke igjen med følelsen av at spillet brukte unødvendig mye tid på å komme i gang.

Switch 2-utgaven har riktignok en teknisk ramme på 30 bilder i sekundet, og enkelte eksterne tester har omtalt grafiske kompromisser og varierende ytelse.

Men dette er ikke forhold som preget våre egne testnotater, og det synes jeg er viktig å understreke.

For vår del har den tekniske opplevelsen vært god nok til at vi kunne konsentrere oss om det viktigste, nemlig å ha det moro i Mordor.

En lagringskrevende tur til Midgard

Hvis det er én praktisk ting jeg virkelig vil trekke frem som en ulempe med Nintendo Switch 2-utgaven, er det hvor mye lagringsplass spillet krever.

Shadow of War Definitive Edition er nemlig ingen liten nedlasting.

Nintendo oppgir en nedlastingsstørrelse på omkring 73 til 75 GB, avhengig av den regionale butikkoppføringen.

Det er ganske mye for et enkelt spill på en håndholdt konsoll.

Og selv om Switch 2 har mer intern lagringsplass enn forgjengeren, er dette fortsatt en betydelig del av plassen man har tilgjengelig.

For spillere som gjerne har flere store titler installert samtidig, kan det derfor bli nødvendig å rydde plass eller investere i et kompatibelt minnekort.

Jeg synes dette er verdt å nevne fordi nettopp fleksibiliteten er en av de største fordelene med Switch 2-versjonen.

Det er utrolig praktisk å kunne ta med seg Mordor overalt, men litt av bekvemmeligheten forsvinner dersom man først må bestemme hvilke andre spill som skal slettes for å få plass.

Det gjør ikke Shadow of War til et dårligere spill, men det er definitivt noe man bør være klar over før nedlasting.

Mye innhold samlet i én pakke

En av fordelene med Definitive Edition er at den inneholder mer enn bare hovedspillet.

Her får vi også historieutvidelsene Blade of Galadriel og Desolation of Mordor, sammen med Nemesis-utvidelsene Slaughter Tribe og Outlaw Tribe.

Det betyr at man får tilgang til flere historier, fiender og utfordringer, samt enda mer innhold til Nemesis-systemet.

For dem som ikke har spilt Shadow of War tidligere, er dette en omfattende pakke med mye underholdning.

Og selv for oss som har vært gjennom Mordor tidligere, er det hyggelig å ha hele opplevelsen samlet på én plattform.

Det er likevel verdt å merke seg at enkelte nettbaserte funksjoner fra originalspillet ikke er tilgjengelige i Switch 2-utgaven.

Blant annet er Online Conquests og Vendettas fjernet, sammen med flere andre nettbaserte aktiviteter.

For spillere som likte disse funksjonene, vil det naturligvis være et minus.

Men dersom man først og fremst ønsker å spille gjennom historien, bygge opp sin egen hær og oppleve Nemesis-systemet, er det fortsatt svært mye innhold å glede seg over.

De gamle svakhetene har dessverre ikke forsvunnet

Selv om jeg har kost meg med å vende tilbake til Shadow of War, er det viktig å ikke la nostalgien ta fullstendig overhånd.

For spillet er ikke feilfritt.

Flere av de gamle svakhetene er fortsatt til stede, og dette er kanskje noe man merker spesielt godt når man allerede har brukt mye tid med originalen.

En av de største utfordringene er at spillopplevelsen etter hvert kan bli ganske repeterende.

Misforstå meg rett. Jeg elsker actionspill, og jeg setter stor pris på kampene og muligheten til å ta opp jakten på stadig nye orkekapteiner.

Men når man har gjennomført mange av de samme aktivitetene, beseiret utallige fiender og kjempet seg gjennom flere festninger, begynner enkelte elementer naturligvis å føles litt vel kjente.

Det blir til tider mye av det samme.

Nemesis-systemet er heldigvis med på å redusere denne følelsen, ettersom nye rivaler og uventede hendelser kan gi selv kjente situasjoner en annen utvikling.

Men det klarer ikke alltid å skjule at strukturen i spillet kan bli repetitiv over tid.

Dette er heller ikke et problem som har oppstått med Nintendo Switch 2-versjonen. Det er en svakhet som allerede lå i grunnspillet.

Det samme gjelder enkelte andre sider av spillopplevelsen som viser at Shadow of War har noen år på baken.

Men samtidig er det viktig å skille mellom svakheter som faktisk ødelegger spillopplevelsen, og svakheter man lærer seg å leve med fordi resten av spillet er så underholdende.

For min del havner Shadow of War definitivt i den siste kategorien.

Ni år senere er det fortsatt verdt turen

Da jeg anmeldte Shadow of War i 2017, var det spesielt Nemesis-systemet, de forskjellige orkekapteinene og festningskampene som gjorde at jeg fortsatte å komme tilbake.

Etter vår testperiode med Nintendo Switch 2-versjonen er det morsomt å konstatere at dette fortsatt er de viktigste styrkene.

Det føles rett og slett fantastisk å vende tilbake til spillet.

Ja, enkelte aktiviteter kan bli repeterende. Ja, det finnes gamle svakheter som fortsatt gjør seg gjeldende. Og ja, det krever overraskende mye lagringsplass.

Men når jeg først sitter der med Switch 2 i hendene, på jakt etter min neste orkekaptein, er det vanskelig å ikke la seg rive med.

Jeg hadde heller ikke forventet at håndholdt modus skulle bli min foretrukne måte å spille på.

Det er faktisk en av grunnene til at jeg synes denne utgivelsen er så interessant.

For selv om selve spillet er gammelt, gir muligheten til å spille det håndholdt opplevelsen en ny form for fleksibilitet.

Og noen ganger er det akkurat dette som skal til for å gjøre en gammel favoritt aktuell igjen.

Konklusjon: Mordor føles fortsatt som hjemme

Middle-earth: Shadow of War Definitive Edition på Nintendo Switch 2 har vært et svært hyggelig gjensyn med et spill jeg allerede hadde mange gode minner fra.

Nemesis-systemet er fortsatt like underholdende, kampene er tilfredsstillende og muligheten til å bygge opp sin egen orkhær byr fremdeles på noen fantastiske øyeblikk.

Det som kanskje overrasket meg mest, var hvor godt spillet fungerte som en håndholdt opplevelse.

Jeg hadde forventet å foretrekke TV-modus, men endte i stedet opp med å tilbringe mest tid med Switch 2 i hendene.

Grafikken og lastetidene har heller ikke gitt meg noen spesielle grunner til å klage, noe som naturligvis bidrar til et positivt helhetsinntrykk.

Likevel kan jeg ikke overse svakhetene.

Spillet blir fortsatt repeterende etter hvert, flere av originalens gamle problemer henger igjen, og det store lagringsbehovet er en praktisk ulempe på en konsoll hvor plassen fort kan bli knapp.

Men til tross for dette sitter jeg igjen med et tydelig svar på spørsmålet om Shadow of War fortsatt er verdt å spille.

Absolutt.

Enten du aldri har besøkt Mordor tidligere, eller du er en veteran som ønsker å oppleve spillet på nytt, har Definitive Edition fortsatt svært mye å by på.

Og for min del har det vært en glede å oppdage at et spill jeg likte så godt i 2017, fortsatt klarer å underholde meg nesten ni år senere.

🐺 Spillinfo

Middle-Earth: Shadow of War Definitive Edition

Navn

Middle-Earth: Shadow of War Definitive Edition

Lansert

30.09.2026

Utvikler

Monolith Productions

Utgiver

Aspyr

Sjanger

Action og Eventyr

Tilgjengelig på

Nintendo Switch 2

Omtalt på

Nintendo Switch 2

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.

Logitech Pro X2 Rapid – Anmeldelse

21. oktober 2026

Logitech Pro X2 Rapid er et kablet gamingtastatur i TKL-format, altså uten et eget tallfelt. Det har magnetiske analoge brytere, justerbart aktiveringspunkt, Rapid Trigger og en oppdateringsfrekvens på opptil 8 000 Hz. RGB-belysningen og innstillingene kan tilpasses gjennom Logitech G HUB.

Jeg har testet tastaturet i World of Warcraft, Call of Duty: Black Ops 7 og Phasmophobia, i tillegg til vanlig skriving. For meg har kombinasjonen av komfort, lite tastelyd og enkel tilpasning gjort dette til et tastatur jeg er svært fornøyd med.

Design og byggekvalitet

Førsteinntrykket mitt var at dette er et veldig pent tastatur med et rent og profesjonelt uttrykk. Størrelsen passer perfekt til oppsettet mitt. TKL er formatet jeg foretrekker, og her får jeg akkurat den størrelsen jeg ønsker meg.

Tastaturet virker solid og står stabilt under bruk. Jeg liker spesielt godt at støtteføttene på undersiden gir to ulike høydeinnstillinger. Det gjør det enkelt å velge den vinkelen jeg selv synes er mest behagelig.

Taster og komfort

Tastene var lette å venne seg til og er svært behagelige til både spilling og skriving. Jeg følte meg raskt komfortabel med tastaturet, og det har fungert godt gjennom mange timers bruk.

Et av de største plussene for meg er hvor lite lyd tastene lager. Jeg opplever tastelyden som dempet og behagelig, noe som er positivt både for meg selv og for dem rundt meg når jeg gamer. Håndleddsstøtten bidrar også til at lange spilløkter blir svært komfortable.

Spillopplevelse og rapid trigger

I World of Warcraft, Call of Duty: Black Ops 7 og Phasmophobia har tastaturet gitt meg en veldig god spillopplevelse. Jeg er spesielt fornøyd med rapid trigger, og det var lett å venne seg til tastene.

Rapid trigger lar deg justere hvor langt en tast må beveges opp før den kan registrere et nytt trykk. For min del har funksjonen vært et positivt innslag i spillingen. Sammen med de behagelige tastene og håndleddsstøtten gjør det tastaturet godt egnet til lange spilløkter.

Programvare og belysning

Logitech HUB var oversiktlig og lett å forstå. Det var enkelt å finne frem i innstillingene og tilpasse tastaturet slik jeg ønsket. Jeg liker særlig godt at Logitech-utstyret mitt samles på ett sted, slik at jeg slipper å forholde meg til flere ulike programmer.

RGB-belysningen var også enkel å tilpasse. Innstillingene var lette å forstå, og muligheten til å justere lyset er noe jeg likte veldig godt.

Pris og helhetsinntrykk

Jeg synes absolutt at tastaturet er verdt prisen. Komforten, funksjonene og den gode brukeropplevelsen gjør at det føles som et godt kjøp for mitt bruk. Gjennom testperioden har jeg ikke opplevd noen tydelige ulemper eller savnet noen funksjoner.

Konklusjon

Logitech Pro X2 Rapid har imponert meg. Det rene designet passer godt inn i oppsettet mitt, tastene er behagelige og støynivået er lavt. Rapid Trigger, enkel programvare og god komfort gjør at jeg trives svært godt med tastaturet til både gaming og skriving.

Jeg anbefaler det til gamere som foretrekker TKL-format og ønsker et komfortabelt tastatur til lange spilløkter. For meg leverer det på det jeg ønsker av et gamingtastatur.

🐺 UlveTech Info

Logitech Pro X2 Rapid

Produktnavn

Logitech Pro X2 Rapid

Produsent

Logitech

Pris

2 699 ,-

Kan anskaffes

Logitech

White Shark TASSA Wireless Microphone – Anmeldelse

21. oktober 2026

White Shark TASSA Wireless Microphone – Anmeldelse

Introduksjon

I en tid hvor TikTok, YouTube og direktesendinger stadig blir mer populære, er tydelig lyd en viktig del av innholdsproduksjonen. Men må man investere i dyrt og avansert utstyr for å få stemmen godt frem? White Shark TASSA Wireless Microphone (DSM-06) er et trådløst mikrofonsett med to små myggmikrofoner og en USB-C-mottaker for mobilopptak. Ifølge produsenten har mikrofonene rundstrålende lydopptak, frekvensområde fra 20 Hz til 20 kHz og en oppgitt rekkevidde på 20–30 meter. Batteritiden er oppgitt til omtrent fem til seks timer per mikrofon. På papiret virker dette som et praktisk alternativ til videoer, intervjuer og direktesendinger. Jeg har testet hvor enkelt settet er å bruke, hvordan lyden blir, og hvor stabil forbindelsen er når jeg beveger meg.

Design og byggekvalitet

Allerede emballasjen ga meg et godt førsteinntrykk. Esken hadde et fint utseende som gjorde meg nysgjerrig på å åpne den. Under pappemballasjen fant jeg et lite, kompakt etui. Den svarte fargen og White Shark-designet på toppen gir et rent, stilrent og profesjonelt uttrykk.

Når jeg åpner etuiet, finner jeg to mikrofoner, en USB-C-mottaker til telefonen og to klips. Alt ligger oversiktlig og virker enkelt å ta i bruk. Både mikrofonene og etuiet føles solide, og byggekvaliteten ga meg et positivt inntrykk. Størrelsen gjør settet enkelt å ta med i vesken. Samtidig synes jeg etuiet er litt tykt, noe som gjør det mindre praktisk i en bukse- eller jakkelomme.

Tilkobling og brukervennlighet

Noe av det beste med TASSA er hvor enkelt det er å komme i gang. Jeg trengte ikke å laste ned noen app eller bruke tid på vanskelige innstillinger. Det var bare å sette USB-C-mottakeren i telefonen, så fungerte mikrofonene med en gang. Jeg setter pris på utstyr som er klart til bruk uten ekstra arbeid, og her leverer White Shark godt.

Lydkvalitet og bakgrunnsstøy

I opptakene mine kom stemmen tydelig frem. En test imponerte meg spesielt: Mens jeg tok opp lyd, var robotstøvsugeren i gang. Da jeg lyttet til opptaket, hørte jeg stemmen min, men ikke robotstøvsugeren. Det var overraskende positivt og viste hvor godt mikrofonene kunne håndtere bakgrunnsstøy i akkurat denne situasjonen.

Dette betyr likevel ikke at resultatet var like bra i alle testene. Opplevelsen endret seg når jeg begynte å bevege meg mer rundt.

Rekkevidde og stabilitet

Da jeg gikk rundt med mikrofonen festet til klærne og gjorde andre ting, opplevde jeg til tider at lyden ble skurrete. Da jeg gikk inn i rommet ved siden av og lot telefonen bli igjen, fanget opptaket dessuten opp mye mer lyd fra omgivelsene. Jeg opplevde både hakking og at lyden falt ut.

Dette var skuffende etter den gode første testen. Selv om produsenten oppgir en trådløs rekkevidde på 20–30 meter, sier ikke det nødvendigvis hvordan forbindelsen fungerer gjennom vegger og mellom rom. Mine erfaringer gjør at jeg stoler mer på TASSA ved forholdsvis stasjonære opptak med telefonen i nærheten, enn når jeg går mellom rom.

Batteritid og oppbevaring

Jeg ble fornøyd med batteritiden under testingen. Mikrofonene kunne brukes lenge uten at jeg måtte lade dem ofte. Jeg likte også å ha mikrofonene og tilbehøret samlet i etuiet, slik at det er enkelt å finne frem alt og ta det med seg. Den praktiske oppbevaringen veier opp for noe av ulempen med tykkelsen.

Hvem passer mikrofonene for?

Jeg vil først og fremst anbefale White Shark TASSA til personer som ønsker å satse på TikTok-videoer og direktesendinger. Spesielt ser jeg for meg sendinger der man står eller sitter nokså stille og snakker, presenterer produkter eller selger noe. Jeg tror også settet kan fungere til YouTube-videoer og intervjuer, særlig når telefonen er i nærheten og opptakssituasjonen er relativt rolig.

For dem som vil bevege seg mye rundt eller gå fra rom til rom mens de tar opp lyd, ville jeg derimot vært mer forsiktig med anbefalingen.

Konklusjon

White Shark TASSA gir et svært godt førsteinntrykk med pent design, solid følelse, enkel tilkobling og tydelig stemmelyd. Jeg ble spesielt imponert over opptaket der robotstøvsugeren ikke hørtes i bakgrunnen. Samtidig er det vanskelig å overse at lyden både skurret, hakket og falt ut når jeg beveget meg inn i et annet rom uten telefonen.

Dermed er dette et produkt jeg kan anbefale til mer stasjonære TikTok-videoer og direktesendinger, men ikke uten forbehold. De positive sidene er mange, men den ustabile lyden under bevegelse trekker karakteren ned.

🐺 UlveTech Info

White Shark TASSA Wireless Microphone

Produktnavn

White Shark TASSA Wireless Microphone

Produsent

White Shark

Pris

567 ,-

Kan anskaffes

Logitech Pro X Control – Anmeldelse

20. oktober 2026

Logitech PRO X Control gir et solid kvalitetsinntrykk og ligger stødig på bordet. Likevel sitter jeg igjen med et blandet inntrykk. Prisen er høy, og selv om overflaten er behagelig, blir kanten ubehagelig etter flere timers spilling.

Introduksjon

PRO X Control er en musematte i Logitechs PRO-serie, utviklet med tanke på gaming med lav DPI. Den måler 46 × 40 cm og har et 6 mm tykt underlag av SlimFlex-skum. Den strikkede stoffoverflaten skal ifølge Logitech gi jevn motstand i alle retninger. Matten har også en sklisikker underside og kantsømmer som ligger under kontaktflaten. Prisen hos Logitech er 849 kroner ved skrivetidspunktet.

Jeg har testet musematten i Call of Duty: Black Ops 7, Phasmophobia, The Sims 4 og Cyberpunk 2077, med vekt på hvordan den føles i bruk og hvor komfortabel den er gjennom lengre spilløkter.

Design og kvalitet

Utseendet er enkelt og greit. Det første jeg la merke til, var hvor overraskende tykk musematten er. Både materialene og sømmene virker solide, og den gir et godt inntrykk av kvalitet. Under spilling ligger den stødig og holder seg på plass på bordet.

Størrelsen svarte derimot ikke helt til forventningene mine til en Large-utgave. Jeg foretrekker en større matte med plass til både tastatur og mus, og her blir det for lite plass til den kombinasjonen. PRO X Control er beregnet på musen alene, så dette handler først og fremst om hva jeg ønsker fra oppsettet mitt.

Glid og kontroll

Med gode PTFE-føtter, også kjent som teflonføtter, under musen opplever jeg ikke PRO X Control som en typisk kontrollmatte. Det er merkbar motstand når jeg setter musen i bevegelse, noe som gir en følelse av kontroll ved små justeringer. Når musen først glir, er motstanden derimot forholdsvis lav, og følelsen minner mer om en raskere musematte.

Ved lange, raske sveip må jeg derfor selv stå for mer av kontrollen. Matten bremser ikke bevegelsen like mye som jeg forventet ut fra navnet. Forskjellen mellom motstanden i starten og underveis er større enn på mange andre musematter jeg har prøvd. Den kan dermed føles både treg og rask, avhengig av hvordan musen beveges. Hvilke museføtter man bruker, påvirker også opplevelsen.

Overflaten har en tekstur som kjennes når musen beveges. Jeg tenker ikke særlig over den under vanlig spilling, men overgangen er merkbar dersom man kommer fra en glattere matte. Om man liker dette, blir en smakssak.

Komfort og pris

Overflaten føles behagelig mot håndleddet og underarmen. Etter mange timers spilling merker jeg likevel kanten godt, og etter hvert blir det ubehagelig. Selv om Logitech fremhever komfort under lange spilløkter, er det nettopp her matten ikke passer like godt til meg.

Med en pris på 849 kroner forventer jeg mye. Byggekvaliteten er god, men sett opp mot størrelsen opplever jeg den som dyr. For meg, som ønsker plass til både tastatur og mus, er det vanskelig å forsvare prisen når jeg heller ville valgt en større matte. Størrelse alene avgjør selvfølgelig ikke kvaliteten, men den har betydning for hvor mye verdi jeg personlig får ut av produktet.

Konklusjon

Logitech G PRO X Control har solide materialer, gode sømmer og en underside som holder den på plass. Kombinasjonen av tydelig startmotstand og lettere glid underveis vil likevel være en smakssak. For min del trekker både prisen og ubehaget fra kanten under lange økter ned.

Jeg kunne brukt den sammen med en bærbar PC og mus til kontorarbeid. Den kan også være aktuell for spillere som ønsker en egen matte bare til musen og liker denne typen glid. Til mange timers gaming ville jeg personlig valgt noe annet.

🐺 UlveTech Info

Logitech PRO X Control

Produktnavn

Logitech PRO X Control

Produsent

Logitech

Pris

849 ,-

Kan anskaffes

Logitech

White Shark Dagonet – Anmeldelse

19. oktober 2026

White Shark Dagonet er en lett gamingmus med et særpreget hulldesign og flere tilkoblingsmuligheter. Jeg likte den lave vekten og batteritiden, men komforten under lange spilløkter og responsen over Bluetooth gjorde at den ikke passet helt til min spillestil.

Musen veier rundt 50 gram og har en optisk Pixart PAW3311DB-sensor. Følsomheten kan justeres opptil 12 000 DPI, eller 24 000 DPI via programvaren. DPI beskriver hvor langt pekeren beveger seg i forhold til bevegelsen på musematten. Produsenten oppgir også en pollingrate på opptil 1000 Hz, altså hvor ofte musen kan rapportere til datamaskinen. Dette er en oppgitt maksimalverdi, og betyr ikke at alle tilkoblingene gir samme respons.

Dagonet har seks knapper og kan kobles til med Bluetooth, en trådløs 2,4 GHz USB-mottaker eller USB-kabel. Jeg testet begge de trådløse tilkoblingene på PC. Musen finnes i tre fargevarianter: svart, hvit og blå/lilla, slik at du kan velge den som passer best til oppsettet ditt.

Førsteinntrykk og design

Esken så fin ut, men materialet føltes billig, tynt og lett å ødelegge. Selve musen ga heldigvis et bedre inntrykk. Byggekvaliteten virket solid, og jeg likte det unike designet med de mange hullene.

Den lave vekten er et klart pluss. Musen glir lett over musematten og er enkel å bevege. Jeg opplevde også at hullene ga god lufting og mindre svette under lange spilløkter. Samtidig ser jeg for meg at støv og skitt kan samle seg i åpningene. Dette er en bekymring ved designet, ikke et problem jeg har bekreftet gjennom lang tids bruk.

Komfort og knapper

Musen var litt liten for hånden min. Den var grei å bruke i starten, men etter flere timer med spilling fikk jeg vondt. For meg ble derfor komforten en av de tydeligste svakhetene, selv om den lave vekten gjorde musen lett å håndtere.

Knappene og rullehjulet var enkle å nå og greie å bruke. Jeg satte særlig pris på plasseringen av de to sideknappene, siden jeg unngikk å komme borti dem ved et uhell mens jeg spilte. Selve museklikkene krevde derimot mer kraft enn jeg foretrekker. Jeg skulle gjerne hatt lettere klikk, særlig til lengre spilløkter.

Tilkobling og respons i spill

Det var enkelt å koble musen til PC-en med både Bluetooth og USB-mottakeren. Under spilling reagerte den stort sett slik den skulle, men med Bluetooth opplevde jeg av og til litt hakking og forsinkede knappetrykk i skytespill. Det trakk ned opplevelsen når jeg ønsket rask respons.

Musen fungerte bedre med den trådløse USB-mottakeren. Av de to tilkoblingene jeg testet, var det derfor denne jeg foretrakk til spilling.

Den trådløse donglen oppbevares i et lite deksel som festes til USB-kabelen med en klips. Festet kan lett skli av kabelen, noe som gjør donglen lett å miste når den ikke er koblet til PC-en.

Programvare og batteritid

Programvaren var generelt vanskelig å forstå og virket til tider innviklet. Den føltes lite intuitiv, og tilpasningen av musen ble mer tungvint enn jeg hadde ønsket.

Batteritiden var derimot en positiv opplevelse. Jeg kunne spille i flere dager før jeg måtte lade. Produsenten oppgir et litiumbatteri på 300 mAh, men oppgir ikke batteritiden i timer på produktsiden. Jeg har derfor ikke et målt timetall å vise til, men i min bruk holdt batteriet godt mellom ladingene.

Oppsummering

Dagonet har flere gode sider: Den er lett, glir godt, føles solid og har god batteritid. Sideknappene er også godt plassert. Likevel veier komforten, de litt tunge klikkene og den innviklede programvaren tungt i min vurdering. Hakking og forsinkelse over Bluetooth trekker også ned, selv om USB-mottakeren fungerte bedre.

Personlig ønsker jeg ikke å fortsette å bruke musen til spilltypene jeg foretrekker. Jeg vil heller anbefale den til yngre gamere med mindre hender, eller spillere som fortsatt utforsker hvilke typer spill de liker. Passformen og motstanden i knappene er likevel noe jeg ville prøvd før kjøp.

🐺 UlveTech Info

White Shark Dagonet BT/Wireless

Produktnavn

White Shark Dagonet BT/Wireless

Produsent

White Shark

Pris

532 ,-

Kan anskaffes

Ghost of Yotei Complete Edition – Anmeldelse

17. oktober 2026

Ghost of Yotei Complete Edition – Anmeldelse

En historie det er lett å bli oppslukt av

Ghost of Yōtei ga meg et godt førsteinntrykk med flott grafikk og en engasjerende introduksjon. Etter hvert var det kombinasjonen av historien, utforskingen og utfordrende kamper som gjorde at jeg stadig ville spille videre. Dette ble fort et spill hvor timene gikk uten at jeg merket det.

Spillet tilhører samme serie som Ghost of Tsushima, men forteller en selvstendig historie. Handlingen foregår i 1603, over 300 år senere, og denne gangen følger vi Atsu i en annen del av Japan. Du trenger derfor ikke å ha spilt forgjengeren for å forstå historien.

Denne anmeldelsen er basert på Complete Edition, spilt på vanlig PS5 i Ray Tracing-modus.

En ny hovedperson og en engasjerende historie

Etter å ha spilt som Jin i Ghost of Tsushima var det litt uvant å ta rollen som en kvinnelig hovedperson. Samtidig syntes jeg det var spennende å følge en annen persons historie og bli kjent med Atsu.

Både hovedhistorien og sideoppdragene holdt interessen min oppe. Jeg ble nysgjerrig på hva som skulle skje videre, og kunne bli sittende i flere timer mens jeg glemte alt rundt meg. Sideoppdragene bidro også til at jeg ønsket å bruke tid på mer enn bare hovedhistorien.

Likevel ble det til tider for mye dialog. Enkelte karakterer hadde etter min mening lite å tilføre, og noen samtaler føltes derfor unødvendige. I disse øyeblikkene ønsket jeg heller å komme videre. Det trekker litt ned i en historie som ellers engasjerte meg sterkt.

Utfordrende og varierte kamper

Kampene er blant tingene jeg likte best. De opplevdes som både utfordrende og varierte, noe som gjorde dem spennende og interessante gjennom spillingen.

Kontrollene var lette å forstå. Oppsettet minnet om Ghost of Tsushima, og siden jeg kjente det fra før, var det enkelt å komme i gang. Denne gjenkjenneligheten gjorde spillingen morsom fra starten, samtidig som kampene ga meg utfordringer å jobbe med.

For meg fungerte kombinasjonen av lettfattelige kontroller og krevende kamper svært godt.

Detaljrik natur og flotte landskap

Det som imponerte meg mest med grafikken, var detaljene i naturen og landskapet. Omgivelsene var flotte å utforske, og både fargene og helheten fremsto som realistiske.

Jeg spilte på vanlig PS5 med Ray Tracing-modus aktivert. På dette oppsettet syntes jeg spillet så svært bra ut. Naturen var en viktig del av opplevelsen og gjorde det lett å leve seg inn i verdenen.

En sterk lydopplevelse

Lyden var også et høydepunkt. Med Dolby Atmos opplevde jeg lydbildet som svært godt, og musikken, lydeffektene og stemmeskuespillet bidro til stemningen.

Sammen med de detaljerte omgivelsene hjalp lyden meg med å bli oppslukt av spillet. Både det visuelle og det jeg hørte, støttet opp under innlevelsen.

Hva tilfører Complete Edition

Complete Edition samler hovedspillet, historieutvidelsen Echoes of Sekigahara og kampmodusen Most Wanted. Pakken inneholder også Legends og det digitale bonusinnholdet fra Deluxe-utgaven. Sammenlignet med standardutgaven er det særlig den ekstra historien og Most Wanted som utvider opplevelsen.

Echoes of Sekigahara gir et nærmere forhold til Atsu

Utvidelsen lar oss bli bedre kjent med Atsus bakgrunn gjennom spillbare tilbakeblikk til tiden hennes på fastlandet og hendelser rundt slaget ved Sekigahara. Samtidig går reisen videre til Ashoro Foothills, et nytt område øst på kartet. Her leter Atsu etter Nagato, som har fått den kriminelle gruppen Vipers etter seg. Gruppen har satt en dusør på hodet hans.

Historien i Echoes of Sekigahara var spennende og svært interessant. Jeg likte spesielt godt å bli bedre kjent med Atsu og få mer innsikt i fortiden hennes. Det gjorde at jeg følte meg tettere knyttet til henne, og at jeg i større grad levde meg inn i det hun opplevde. Jeg fulgte ikke bare historien hennes – jeg følte meg som en del av den.

Kampene føltes mye som i hovedspillet, men utvidelsen introduserte også nye våpen. For meg var det likevel historien og det å komme nærmere Atsu som gjorde sterkest inntrykk.

Most Wanted gir lyst til å spille flere runder

Most Wanted er en roguelike-modus der du møter bølger av fiender og bygger opp ferdigheter og utstyr underveis. Det var spesielt gøy å spille som Jin Sakai igjen etter å ha fulgt ham i Ghost of Tsushima.

Du velger et dusøroppdrag fra en tavle, hvor målet er et av medlemmene i Yōtei Six: Spider, Kitsune, Oni, Snake, Dragon eller Lord Saitō. Før du når hovedmålet, må du kjempe deg gjennom bølger av fiender og minibosser.

Underveis tjener du valutaen Mon, som kan brukes på permanente oppgraderinger, våpen, amuletter, teknikker og kosmetiske gjenstander. Disse kan du også ta med videre til hovedspillet.

Personlig likte jeg best å følge Atsu videre i Echoes of Sekigahara. Most Wanted var også morsomt, og jeg spilte modusen flere ganger, men det er historien som engasjerer meg mest. Å bli bedre kjent med Atsu og fortiden hennes var derfor det jeg satte størst pris på ved ekstrainnholdet.

Ekstra utstyr er fint men ikke nødvendig

Jeg har også brukt rustningen og sverdsettet fra Deluxe-innholdet som følger med Complete Edition. De er fine tillegg, men jeg opplever dem ikke som nødvendige for å nyte spillet. Det finnes allerede mange flotte sverdsett å oppdage underveis. For meg handler verdien av dette utstyret først og fremst om hvor godt man liker utseendet og de gylne detaljene.

Verdt å vende tilbake til

Dette er et spill jeg gjerne kunne tenke meg å spille gjennom igjen. Historien engasjerte meg, og kombinasjonen av utforsking og utfordrende kamper gjorde at jeg stadig hadde lyst til å fortsette.

Jeg vil anbefale Ghost of Yōtei til dem som liker historiedrevne spill med utfordringer. Etter min mening passer det både for erfarne spillere og nybegynnere: Kontrollene er lette å forstå, samtidig som kampene krever noe av deg.

Konklusjon

Ghost of Yōtei – Complete Edition ga meg en opplevelse jeg ble sterkt engasjert i. Historien og sideoppdragene holdt meg nysgjerrig, kampene var varierte og utfordrende, og den detaljerte naturen gjorde utforskingen til en glede. Den gode lydopplevelsen med Dolby Atmos bidro ytterligere til innlevelsen.

Enkelte samtaler ble for lange og tilførte for lite, men dette overskygget ikke alt jeg likte. Echoes of Sekigahara styrker opplevelsen gjennom en spennende historie som knytter meg tettere til Atsu. Most Wanted gir i tillegg variasjon og underholdning over flere runder. For meg er det likevel historien, både i hovedspillet og utvidelsen, som gjør Complete Edition til en opplevelse jeg gjerne vender tilbake til.

🐺 Spillinfo

Ghost Of Yotei Complete Edition

Navn

Ghost Of Yotei Complete Edition

Lansert

01.10.2026

Utvikler

Sucker Punch Productions.

Utgiver

Sony Interactive Entertainment.

Sjanger

Action

Spilletid

Tilgjengelig på

PlayStation 5

Omtalt på

PlayStation 5

Total War: Shogun 2 Complete Edition – Anmeldelse

16. oktober 2026

Total War: Shogun 2 Complete Edition – Anmeldelse

Oppdatering 16.10.2026: SEGA har besluttet å trekke dette spillet fra Steam og jobbe med å oppdatere spillet til den kvaliteten de ønsker å oppnå etter alle tilbakemeldinger og anmeldelser av spillet.

Det er noe helt spesielt med å vende tilbake til et spill som en gang satte dype spor. For mange strategientusiaster er Total War: Shogun 2 fortsatt en av de beste opplevelsene Creative Assembly har levert. Det er et spill som kombinerer politikk, diplomati og krigføring på en måte som få andre strategispill har klart å gjenskape.

Da Total War: Shogun 2 Complete Edition ble annonsert, var det derfor vanskelig å ikke kjenne på forventningene. En modernisert utgave av en gammel favoritt, med forbedret grafikk, oppdatert teknologi og alt tilleggsinnhold samlet i én pakke, høres jo ganske lovende ut.

Men etter vår egen testperiode sitter vi igjen med en følelse av både gjensynsglede og frustrasjon.

For selv om Shogun 2 fortsatt har den samme fantastiske sjarmen som gjorde originalen så underholdende i 2011, har dessverre også flere av de gamle problemene fått bli med videre. Legger vi til merkbare ytelsesproblemer, sitter vi igjen med en nyutgivelse som kunne vært så mye bedre.

Det er rett og slett litt som å møte igjen en gammel venn som fremdeles forteller de samme gode historiene, men som heller ikke har kvittet seg med de gamle uvanene.

Tilbake til Japan, der ære og makt avgjør alt

Total War: Shogun 2 tar oss tilbake til det føydale Japan, en tid preget av borgerkrig, rivaliserende klaner og en nærmest konstant kamp om makten.

Som leder for en av Japans klaner er det opp til deg å bygge opp et imperium, sikre allianser og føre hærene dine mot fiender som ikke nødvendigvis har tenkt å gi fra seg makten uten kamp.

På papiret høres dette kanskje ut som en ganske tradisjonell strategiopplevelse, men det er kombinasjonen av de forskjellige spillsystemene som gjør Shogun 2 så underholdende.

Kampanjekartet er turbasert. Her administrerer du økonomien, utvikler provinser, rekrutterer soldater, forhandler med andre klaner og planlegger hvordan du skal utvide territoriet ditt.

Når hærene møtes på slagmarken, går spillet over til sanntidskamper hvor du selv kommanderer styrkene dine.

Det er her Shogun 2 virkelig viser hvorfor det har beholdt en så sterk posisjon blant seriens tilhengere.

Det er fortsatt noe utrolig tilfredsstillende med å se samuraiene marsjere fremover, plassere bueskytterne i riktig posisjon og sende kavaleriet rundt fiendens flanke for å avgjøre et slag.

Et godt planlagt angrep kan snu en tilsynelatende håpløs situasjon. Samtidig kan én dårlig beslutning koste deg en hel hær som det har tatt mange runder å bygge opp.

Det er nettopp denne følelsen av at beslutningene dine har konsekvenser, som gjør at Shogun 2 fortsatt er verdt å spille.

Den samme gode sjarmen som i 2011

Noe av det første vi merket under testperioden, var hvor raskt vi fant tilbake til følelsen av det originale Shogun 2.

Musikken, atmosfæren, de historiske omgivelsene og den særegne presentasjonen gjør fortsatt en imponerende jobb med å trekke oss inn i spillets verden.

Det føles som Shogun 2, og det mener vi faktisk er positivt.

Creative Assembly skapte i sin tid en strategiopplevelse med en ganske tydelig identitet. Mens mange andre strategispill kan handle om enorme verdenskart og et stort antall nasjoner, har Shogun 2 en mer konsentrert tilnærming.

Her handler det om Japan, klanene som kjemper om landet, og konfliktene som oppstår når ambisjonene dine begynner å true andre makthavere.

Denne avgrensningen gir spillet et særpreg som fortsatt fungerer.

Det er noe med hvordan kampanjene utvikler seg, hvordan alliansene dannes og brytes, og hvordan selv en mindre konflikt kan utvikle seg til en langvarig krig.

Spillet har en evne til å få oss til å bry oss om hærene vi bygger opp, provinsene vi erobrer og klanene vi velger å samarbeide med.

Det er ikke nødvendigvis fordi alt er perfekt balansert eller teknisk feilfritt. Snarere tvert imot.

Men grunnopplevelsen er så godt sammensatt at vi fortsatt kan bli sittende i timevis med tanken om at vi bare skal gjennomføre én runde til.

Og det er kanskje den største styrken Complete Edition har arvet fra originalen.

Tre kampanjer gir mye innhold

Complete Edition inneholder hovedspillet og de to store utvidelsene Rise of the Samurai og Fall of the Samurai.

Det betyr at vi får muligheten til å oppleve forskjellige perioder av japansk historie, med ulike militære styrker, politiske forhold og strategiske utfordringer.

Hovedkampanjen fra Shogun 2 er fortsatt selve hjertet i pakken. Her står samuraiklanene i sentrum, og målet er å samle Japan under én hersker.

Rise of the Samurai tar oss tilbake til en tidligere periode av japansk historie, hvor maktbalansen og krigføringen fungerer annerledes.

Fall of the Samurai er kanskje den mest interessante kontrasten. Her beveger vi oss frem til 1800-tallet, hvor moderne skytevåpen, artilleri og industrialisering utfordrer de tradisjonelle samuraistyrkene.

Resultatet er en pakke med betydelig variasjon.

Der hovedkampanjen byr på den klassiske samuraiopplevelsen, åpner Fall of the Samurai for helt andre militære strategier.

For nye spillere er dette et stort pluss. Man får en omfattende samling av innhold som representerer flere sider av det som gjorde Shogun 2 til en populær del av Total War-serien.

For veteraner som allerede eier og har spilt gjennom alt dette, er situasjonen litt annerledes.

Da handler verdien av Complete Edition først og fremst om hvor mye de tekniske forbedringene faktisk tilfører.

Og det er nettopp her vi begynner å bli mer kritiske.

En modernisering som ikke går langt nok

På papiret kommer Complete Edition med flere forbedringer som burde gjøre det mer attraktivt å vende tilbake til Shogun 2.

Vi får blant annet oppdaterte teksturer, forbedret lyssetting, bedre støtte for moderne skjermoppløsninger, moderniserte kontroller og en 64-bits oppgradering.

I tillegg har utviklerne åpnet for over 50 mindre klaner som tidligere ikke var spillbare.

Dette er interessante tillegg, særlig for dem som har brukt mye tid i originalspillet og ønsker nye måter å oppleve Japan på.

Muligheten til å justere Realm Divide er også verdt å nevne.

For dem som ikke husker mekanikken, handler Realm Divide om hvordan andre klaner reagerer når du blir mektig nok til å true den etablerte maktbalansen.

I originalspillet kunne denne mekanikken føre til ganske brutale diplomatiske konsekvenser, hvor selv gamle allierte plutselig vendte seg mot deg.

At spillerne nå får større mulighet til å påvirke dette, er en velkommen forbedring.

Men selv om det finnes gode ideer i moderniseringen, hadde vi håpet på mer.

For mange av de gamle irritasjonsmomentene er fortsatt gjenkjennelige.

Det gjelder særlig svakheter knyttet til hvordan spillets systemer oppfører seg, og den følelsen av at enkelte mekanikker aldri helt har fått den finpussen de fortjener.

Det er ikke slik at alt ved et gammelt spill må forandres. Tvert imot mener vi det er viktig å bevare identiteten.

Men det er forskjell på å bevare sjarmen og å bevare problemene.

Og akkurat dette skillet føler vi ikke at Complete Edition har klart å håndtere godt nok.

Ytelsesproblemene trekker kraftig ned

Dette er uten tvil det største ankepunktet vårt etter testperioden.

Total War: Shogun 2 Complete Edition har rett og slett for mange ytelsesproblemer.

Når et spill fra 2011 får en modernisert utgave i 2026, forventer vi at den tekniske opplevelsen skal være en tydelig forbedring.

Vi forventer ikke nødvendigvis at alle de gamle begrensningene skal forsvinne over natten, men vi forventer at spillet skal fungere godt på moderne maskinvare.

Dessverre er ikke dette inntrykket vi sitter igjen med.

Under testperioden opplevde vi såpass mye problemer med ytelsen at det gikk ut over helhetsopplevelsen.

Dette er ekstra frustrerende fordi selve strategispillet fortsatt er så underholdende.

Det er vanskelig å fordype seg i planleggingen av neste store militære offensiv når den tekniske siden stadig minner oss på at dette er en modernisering som kunne trengt mer arbeid.

Og det er nettopp her frustrasjonen blir størst.

Vi vet hvor godt Shogun 2 kan være. Vi vet hvor underholdende kampene er, og hvor mange timer man kan bruke på å bygge opp en klan fra en liten regional makt til herskeren over Japan.

Derfor hadde vi også forventet at en nyutgivelse skulle gjøre det enklere å nyte dette innholdet, ikke gi oss nye grunner til irritasjon.

Problemene ser heller ikke ut til å være begrenset til vår egen opplevelse. Flere spillere har rapportert om tekniske utfordringer i forbindelse med lanseringen.

Det er selvsagt mulig at oppdateringer vil forbedre situasjonen fremover, men en anmeldelse må ta utgangspunkt i produktet slik vi opplever det i testperioden.

Og akkurat nå er ytelsen en av de viktigste grunnene til at Complete Edition ikke får en høyere karakter hos oss.

Gamle problemer burde vært gamle minner

Det er én ting at et spill fra 2011 fortsatt viser alderen sin.

Det kan vi leve med.

Gamle spill har ofte mekanikker og løsninger som føles utdaterte sammenlignet med nyere titler. Noen ganger er dette også en del av sjarmen.

Men når et spill gis ut på nytt med løfter om modernisering og forbedringer, bør man kunne forvente at utviklerne har sett nærmere på de problemene spillerne har diskutert i årevis.

Shogun 2 har lenge hatt sine utfordringer med blant annet kunstig intelligens, enhetsoppførsel og enkelte sider av slagmarkene.

Dette er områder hvor vi gjerne skulle sett mer omfattende forbedringer.

I stedet føles det til tider som om vi har fått en oppusset versjon av det gamle spillet, men hvor flere av svakhetene fortsatt ligger under overflaten.

Det er synd, for grunnlaget er fremdeles så sterkt.

Vi hadde heller ikke hatt noe imot at utviklerne var forsiktige med å endre selve spillopplevelsen. Ingen ønsker nødvendigvis at Shogun 2 skal bli forvandlet til et helt annet Total War-spill.

Men en mer stabil teknisk opplevelse og bedre håndtering av gamle irritasjonsmomenter ville gjort utrolig mye.

Det er derfor vanskelig å ikke sitte igjen med følelsen av en tapt mulighet.

Er Complete Edition verdt å kjøpe?

Dette er kanskje det vanskeligste spørsmålet å svare på.

For på den ene siden er Shogun 2 fortsatt et fantastisk utgangspunkt for en strategispillopplevelse.

Det er mye å like her, spesielt dersom du aldri har spilt originalen.

Du får tre omfattende kampanjer, interessante klaner, engasjerende diplomati og store slag hvor taktiske beslutninger faktisk betyr noe.

Det er mer enn nok innhold til å holde strategientusiaster opptatt i lang tid.

På den andre siden kan vi ikke ignorere de tekniske utfordringene.

Har du allerede brukt hundrevis av timer i originalspillet, ville vi ikke automatisk anbefalt å oppgradere bare fordi Complete Edition byr på bedre grafikk og noen nye funksjoner.

Vi mener forbedringene må være betydelige nok til å rettferdiggjøre en ny utgivelse.

Og i den tilstanden vi har opplevd spillet, er vi ikke overbevist om at utviklerne har gjort nok.

For nye spillere kan Complete Edition fortsatt være en interessant inngang til Shogun 2, men vi ville anbefalt å undersøke hvordan spillet fungerer på egen maskinvare og følge med på eventuelle tekniske oppdateringer.

For veteraner handler det mer om hvorvidt man ønsker å oppleve den gamle favoritten på nytt, med de forbedringene og begrensningene som følger med.

Konklusjon: En gammel favoritt som fortjente bedre

Total War: Shogun 2 Complete Edition er et spill vi virkelig hadde lyst til å elske.

Og på mange måter gjør vi fortsatt det.

For under alle oppdateringene, den moderniserte presentasjonen og de tekniske problemene ligger det fremdeles et strategispill som har svært mye å tilby.

Den samme sjarmen vi husker fra 2011, er fortsatt til stede.

Det er fremdeles tilfredsstillende å bygge opp en klan, føre soldatene inn i kamp og manøvrere seg gjennom et Japan hvor vennskap og allianser kan forsvinne like raskt som de oppstår.

Når alt fungerer som det skal, er dette rett og slett utrolig underholdende.

Men vi kommer ikke unna at Complete Edition også har arvet for mange av originalens problemer.

Og enda verre er det at vi under vår egen testperiode har opplevd betydelige ytelsesproblemer som trekker ned en ellers god spillopplevelse.

Dette er ikke nødvendigvis et dårlig strategispill. Det er et godt strategispill som har fått en nyutgivelse vi mener burde vært langt bedre.

Vi skulle gjerne sett at utviklerne brukte anledningen til å gjøre noe mer med de gamle svakhetene, samtidig som de sørget for at den tekniske opplevelsen holdt en høyere standard.

For Shogun 2 fortjener faktisk det.

Complete Edition er fortsatt verdt å se nærmere på for dem som elsker historiske strategispill, men vi mener det er viktig å være klar over problemene før man går til innkjøp.

🐺 Spillinfo

Total War Shogun 2: Complete Edition

Navn

Total War Shogun 2: Complete Edition

Lansert

13.10.2026

Utvikler

Creative Assembly

Utgiver

SEGA

Sjanger

Strategi

Tilgjengelig på

Omtalt på

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.

White Shark RACER-TWO – Anmeldelse

15. oktober 2026

Det finnes få ting som er viktigere for en gamer enn en god stol. Vi kan ha verdens kraftigste gaming-PC, den råeste skjermen og en mus som reagerer raskere enn hjernen vår, men hvis bakdelen begynner å protestere etter noen timer, hjelper det fint lite hvor mange bilder i sekundet vi får på skjermen.

Denne gangen har vi fått White Shark RACER-TWO på testbenken, eller rettere sagt under testbakdelen. En racinginspirert gamingstol som lover komfort, god støtte og et design som skal passe perfekt inn i gamingrommet.

På papiret ser det ganske lovende ut. Her får vi en metallramme, justerbare armlener, ekstra støtteputer for nakke og korsrygg, en ryggstøtte som kan legges helt tilbake til 180 grader og en maksimal belastning på 120 kilo.

Og akkurat det siste punktet er ganske viktig for undertegnede.

For jeg er nemlig en relativt stor kar som har passert 100-kilosmerket. Heldigvis holder jeg meg fortsatt innenfor stolens oppgitte maksgrense på 120 kilo. Jeg lover, White Shark, dere trenger ikke sende noen fra kvalitetsavdelingen for å kontrollveie meg.

Men det gjør meg også til en ganske interessant testperson for denne typen produkt. For det er én ting å sette seg i en gamingstol i fem minutter og konkludere med at den er komfortabel. Det er noe helt annet å faktisk bruke den gjennom lange spilløkter, hvor både rygg, korsrygg og bakdel etter hvert begynner å ha sine egne meninger.

Og etter å ha tilbrakt en god del tid i RACER-TWO sitter jeg igjen med et ganske blandet inntrykk.

For selv om White Shark har levert en lekker stol med flere gode løsninger, er det spesielt to ting som gjør meg skeptisk: sittekomforten over tid og ikke minst prislappen.

ULVETECH / PRODUKTSPESIFIKASJONER

White Shark RACER-TWO

Racinginspirert gamingstol med metallramme, 2D-justerbare armlener, avtakbare støtteputer og en ryggstøtte som kan legges helt tilbake til 180 grader.

Gamingstol Racingdesign PU-kunstskinn Metallramme

120 kg Maksimal belastning

180° Maksimal ryggvinkel

54 × 53 Sitteflate i cm

2D Justerbare armlener

◆ Generell informasjon

Produsent White Shark

Modell RACER-TWO

Produkttype Gamingstol

Design Racinginspirert

Farge Svart med røde detaljer

Maksimal belastning 120 kg

Montering Leveres umontert

Produsentgaranti 36 måneder

⬡ Materialer og konstruksjon

Trekk PU-kunstskinn

Ramme Metall

Stjernefot Plast, fem armer

Hjul Fem hjul, 60 mm

Hjulmateriale Plast

Nakkestøtte Separat støttepute

Korsryggstøtte Separat støttepute

↕ Justeringsmuligheter

Setehøyde 45 til 52 cm

Ryggjustering Opptil 180°

Låsing av ryggvinkel Ja

Vippemekanisme Ja

Vippelås Ja

Armlener 2D-justering

▣ Størrelse og dimensjoner

Setebredde 54 cm

Setedybde 53 cm

Rygghøyde 83 cm

Oppgitt bredde ved skuldre 56 cm

Total bredde 69 cm

Total dybde 54 cm

Total høyde 127 til 134,5 cm

↕ Justerbar setehøyde

Tilpass stolens høyde

Setehøyden kan justeres innenfor et område på syv centimeter.

45 cm Laveste posisjon

52 cm Høyeste posisjon

✦ Stolens viktigste funksjoner

↶

180° ryggvinkel

Ryggstøtten kan justeres langt tilbake og låses i ønsket posisjon.

↕

2D-armlener

Justerbare armlener som gjør det mulig å tilpasse armstøtten.

◇

Ekstra støtteputer

Separate puter for nakke og korsrygg, som kan tilpasses eller fjernes.

Vis transportmål og emballasje

Pakkens lengde 83 cm

Pakkens bredde 65 cm

Pakkens høyde 32,5 cm

Pakkevekt 21 kg

Antall kolli 1

Merk: 21 kg er emballert transportvekt, ikke en bekreftet nettovekt for stolen.

Et design som gir et solid førsteinntrykk

La oss begynne med det positive, for White Shark skal absolutt ha skryt for utseendet.

RACER-TWO er rett og slett en meget pen gamingstol.

Designet er tydelig inspirert av racerseter, med markerte sidestøtter, en høy rygg og røde detaljer som bryter opp det svarte materialet. Resultatet er et sportslig og gjennomført uttrykk som passer svært godt inn i et gamingoppsett.

Det er kanskje ikke den mest originale designretningen i gamingverdenen. Racingstoler har tross alt vært en del av gamerkulturen så lenge at man nesten skulle tro alle PC-spillere egentlig drømmer om å kjøre Formel 1.

Men White Shark har likevel klart å gjøre noe riktig her.

Stolen har et lite premium-preg over seg, og kombinasjonen av materialer, sømmer og former gjør at den fremstår mer eksklusiv enn en helt ordinær kontorstol.

Konstruksjonen gir også et godt førsteinntrykk. Den interne metallrammen bidrar til en følelse av soliditet, mens PU-kunstskinnet har en overflate som både ser pen ut og virker forholdsvis robust.

Vi finner også justerbare armlener, separate puter for nakke og korsrygg og muligheten til å legge ryggstøtten langt tilbake.

Sistnevnte kan være praktisk hvis man ønsker å lene seg godt tilbake mellom spilløktene, selv om jeg personlig foretrekker å holde meg noenlunde oppreist når jeg spiller. Det er tross alt grenser for hvor mye jeg stoler på tyngdekraften når over 100 kilo skal legges bakover.

Designmessig har White Shark uansett levert godt, og det er vanskelig å ikke få et positivt førsteinntrykk når stolen står ferdig montert.

Monteringen gikk overraskende smertefritt

Alle som har montert gamingstoler tidligere, vet at opplevelsen kan variere ganske kraftig.

Noen ganger går alt på skinner. Andre ganger sitter man på gulvet omgitt av skruer, metallplater og en bruksanvisning som tydeligvis er skrevet av noen som aldri har montert produktet selv.

Heldigvis tilhører White Shark RACER-TWO førstnevnte kategori.

Monteringen gikk faktisk overraskende lett, og jeg opplevde ikke de store utfordringene med å få delene på plass.

Det er ganske befriende når man pakker opp et produkt av denne størrelsen. Man ønsker jo helst å bruke stolen til spilling, ikke bruke en hel kveld på å forsøke å finne ut hvilken skrue som skal inn i hvilket hull.

White Shark har heldigvis gjort monteringsprosessen såpass oversiktlig at vi raskt kunne gå videre til det som faktisk betyr noe, nemlig å teste stolen i praksis.

Vi har også laget vår egen monteringsvideo hvor dere kan se hvordan prosessen foregikk.

Så hvis du vurderer å kjøpe RACER-TWO og lurer på hvor komplisert monteringen er, kan du heldigvis senke skuldrene litt. Det er ikke her den største utfordringen ligger.

Den kommer nemlig etter at du har satt deg ned.

Komforten er god, helt til timene begynner å gå

Så kommer vi til det aller viktigste med en gamingstol: Hvordan er den egentlig å sitte i?

Og her blir vurderingen litt mer komplisert.

For RACER-TWO er ikke nødvendigvis en ukomfortabel stol. Den har en romslig sitteflate, høy rygg og separate støtteputer som kan bidra til å gjøre sittestillingen bedre.

Men den har også en ganske fast sittepute.

Og når jeg sier fast, mener jeg virkelig fast.

Dette er ikke stolen du setter deg i og umiddelbart får følelsen av å synke ned i en deilig lenestol. Her er det mer snakk om et sportslig racersete som ønsker å minne deg på at du sitter i en gamingstol, selv når du egentlig bare vil slappe av.

For noen er dette sikkert midt i blinken. En fast sittepute kan gi god støtte, og det finnes absolutt personer som foretrekker dette fremfor en mykere stol.

Men personlig skulle jeg gjerne hatt litt mer demping.

I begynnelsen fungerte stolen helt greit, men etter hvert som spilløktene ble lengre, begynte jeg å kjenne et velkjent problem.

Nemlig en liten smerte i området rundt halebeinet og korsryggen.

Og akkurat denne følelsen kjenner jeg dessverre altfor godt fra før.

For jeg opplevde nemlig det samme med min gamle AKRacing-stol.

Etter flere timer foran skjermen begynte det å bli ubehagelig å sitte, og jeg merket at jeg stadig måtte justere sittestillingen for å finne en posisjon som avlastet området.

ULVETECH / KOMFORTTEST

Bakdelens overlevelsesrapport

Hvor lenge kan undertegnede sitte i White Shark RACER-TWO før bakdelen begynner å sende inn klager til ledelsen? Her er en humoristisk tidslinje basert på testopplevelsen.

Stol: White Shark RACER-TWO Testpilot: 100 kg+ Maksgrense: 120 kg

0 til 30 minutter 😎 Optimistisk

Dette var jo slett ikke verst!

Stolen ser lekker ut, sitter forholdsvis godt og gir en solid premiumfølelse. Bakdelen er fornøyd, og alt virker lovende. Vi starter LAN-eventyret!

Komfortbarometer Full optimisme
Rundt 1 time 🙂 Fortsatt god stemning

Litt hard i kantene, kanskje?

Vi begynner å legge merke til at sitteputen er ganske fast. Ikke noe dramatisk, men dette er definitivt ikke en myk lenestol. Bakdelen ber høflig om litt mer polstring.

Komfortbarometer Fortsatt godkjent
Rundt 2 timer 😐 Skeptisk

Halebeinet ønsker et møte

Nå begynner den faste sitteputen å gjøre seg gjeldende. Vi justerer sittestillingen litt, og halebeinet har allerede sendt sin første formelle klage til komfortavdelingen.

Komfortbarometer Små protester
Rundt 3 timer 😬 Begynnende krise

Korsryggen har meldt seg på

Halebeinet har fått støtte fra korsryggen, og sammen krever de bedre arbeidsvilkår. Den gamle AKRacing-stolen dukker plutselig opp i minnebanken. Dette begynner å bli kjent terreng.

Komfortbarometer Pute ønskes!
4 timer og videre 🚨 LAN-alarm

Bakdelen har sagt opp!

LAN-maratonet står i fare. Halebeinet nekter overtid, korsryggen har kontaktet fagforeningen, og undertegnede vurderer sterkt å hente en ekstra sittepute. Kanskje en liten pause også hadde vært lurt.

Komfortbarometer TIMEOUT!

⚠️ ULVESPILL LAN-VARSEL

White Shark RACER-TWO er en lekker gamingstol, men for denne testpiloten er ikke den faste sitteputen nødvendigvis bestevennen under lange LAN-økter. Ekstra polstring kan være verdt å vurdere, og bakdelen anbefaler naturligvis regelmessige pauser. Tross alt er det spillene som skal utfordre oss, ikke stolen!

Det er litt frustrerende når man befinner seg midt i en intens spilløkt og det plutselig ikke er motstanderne i spillet som er den største utfordringen, men ens egen bakdel.

Man begynner nesten å lure på om stolen har en innebygd funksjon som minner deg på at det er på tide å gå en tur.

Det er selvsagt viktig å understreke at dette er min personlige opplevelse. Jeg er en stor kar, og både kroppsbygning, vekt og hvordan man sitter har mye å si for hvordan en stol oppleves.

For en lettere person kan RACER-TWO fungere helt utmerket gjennom lange spilløkter.

Men for min del ble den harde sitteputen en utfordring.

Det er mulig at en ekstra sittepute eller en annen type korsryggstøtte kunne gjort opplevelsen bedre. Samtidig mener jeg at en gamingstol i denne prisklassen bør kunne tilby god komfort uten at man må begynne å handle ekstra tilbehør for å gjøre den behagelig.

Og det bringer oss til et ganske viktig spørsmål.

Er dette egentlig en stol jeg ville tatt med meg på et LAN-party?

Ikke nødvendigvis førstevalget til et langt LAN

For oss som har tilbrakt mange timer foran skjermen, gjerne gjennom lange LAN-helger, vet vi hvor viktig en ordentlig stol kan være.

Det er én ting å spille et par timer hjemme på kvelden. Det er noe helt annet å sitte gjennom en hel dag eller natt med gaming, energidrikk og en døgnrytme som for lengst har meldt seg ut av samfunnet.

Og her er jeg litt skeptisk til RACER-TWO.

Den faste sitteputen kombinert med ubehaget jeg opplevde rundt halebeinet og korsryggen, gjør at dette ikke nødvendigvis ville vært mitt førstevalg til en lang LAN-helg.

I hvert fall ikke uten ekstra støtte eller en mykere sittepute.

Det betyr ikke at stolen er dårlig for alle, men den passer kanskje bedre for personer som trives med en fastere sittestilling, eller som ikke nødvendigvis blir sittende sammenhengende i mange timer.

For min del ønsker jeg noe som gir litt mer etter når timene begynner å gå.

Og hvis jeg først skal sitte gjennom en hel natt med gaming, vil jeg helst at det største problemet mitt skal være dårlige lagkamerater, ikke at halebeinet har startet sitt eget opprør.

Materialkvaliteten virker lovende, men tiden får vise

En annen ting jeg har vært spesielt opptatt av under testen, er materialkvaliteten.

Og grunnen til det er min tidligere erfaring med AKRacing.

Den gamle stolen min holdt nemlig i omtrent åtte år før jeg til slutt måtte innse at den hadde gjort sitt.

Gjennom disse årene ble den brukt flittig, men etter hvert begynte kunstskinnet å flasse av, og komforten ble gradvis dårligere.

Til slutt var stolen rett og slett ikke spesielt god å sitte i lenger.

Det er nesten litt trist når man tenker på det. Etter åtte år med gaming, arbeid og utallige timer foran skjermen endte stolen opp med å se ut som om den hadde overlevd flere militære konflikter enn en gjennomsnittlig Call of Duty-soldat.

Men åtte år er tross alt en ganske respektabel levetid for en stol som har blitt brukt mye.

Og det er her White Shark RACER-TWO gir meg litt av den samme følelsen.

Materialet virker lovende, sømmene fremstår solide, og konstruksjonen gir inntrykk av at dette er en stol som potensielt kan holde i mange år.

Jeg vil ikke bli overrasket dersom den får en levetid som minner om min gamle AKRacing-stol.

Men det er viktig å være realistisk.

Dette er foreløpig bare et førsteinntrykk av materialene, ikke en garanti for at stolen faktisk vil vare i åtte år. PU-kunstskinn kan med tiden bli slitt, begynne å sprekke eller flasse, og hvor godt RACER-TWO tåler dette vil vi først kunne si noe sikkert om etter lengre tids bruk.

Det positive er at materialkvaliteten virker gjennomtenkt nok til at jeg har tro på stolen som et produkt som kan holde en god stund.

Det er bare synd at den faste sittekomforten gjør at jeg ikke nødvendigvis har lyst til å tilbringe alle disse årene i den.

Prislappen fikk meg nesten til å falle av stolen

Så kommer vi til det som kanskje overrasket meg aller mest med White Shark RACER-TWO.

Prisen.

For da jeg først pakket ut stolen, monterte den og begynte å teste den, hadde jeg en ganske klar oppfatning av hva et slikt produkt burde koste.

Jeg så for meg et prisnivå på rundt 2 000 til 2 500 kroner.

Det føltes som et naturlig nivå med tanke på designet, materialene, justeringsmulighetene og komforten.

Men da jeg undersøkte hva stolen faktisk koster hos norske forhandlere, fikk jeg meg en liten overraskelse.

For her snakker vi om priser som kan ligge godt over 4 000 kroner.

Og da begynner forventningene mine å endre seg ganske kraftig.

Det er én ting å kjøpe en gamingstol til rundt 2 000 kroner og akseptere at den kanskje har noen kompromisser når det gjelder komfort og justeringsmuligheter.

Det er noe helt annet når man betaler omtrent det dobbelte.

For i denne prisklassen finnes det mange andre alternativer, både blant gamingstoler og mer tradisjonelle kontorstoler, som kan tilby andre ergonomiske løsninger og en mykere sitteopplevelse.

Og det er nettopp dette jeg savner hos RACER-TWO.

Når prisen blir såpass høy, hadde jeg forventet en stol som ikke bare ser eksklusiv ut, men som også gir meg en tilsvarende komfortabel opplevelse.

Gjerne med litt av den deilige lenestolfølelsen hvor man kan lene seg tilbake, slappe av og glemme at man faktisk sitter foran en PC.

I stedet får vi en relativt hard racingstol som riktignok ser flott ut, men som ikke nødvendigvis gir den komforten man kanskje forventer av prislappen.

Og det gjør det vanskelig å anbefale den uten forbehold.

Hadde RACER-TWO kostet rundt 2 000 til 2 500 kroner, ville vurderingen min vært betydelig mer positiv. Da hadde jeg lettere kunnet akseptere den faste sitteputen og de forholdsvis enkle justeringsmulighetene.

Men når prisen nærmer seg premiumsegmentet, må også produktet levere deretter.

Det hjelper lite at stolen ser ut som den hører hjemme i en sportsbil, hvis bakdelen etter noen timer begynner å lengte etter en helt vanlig sofa.

Konklusjon: Pen å se på, men ikke like behagelig å tilbringe helgen i

White Shark RACER-TWO er en gamingstol som gjør flere ting riktig.

Designet er stilrent og sportslig, materialene virker solide, og hele konstruksjonen gir et godt førsteinntrykk. Monteringen gikk overraskende enkelt, og stolen har flere praktiske justeringsmuligheter som gjør at den kan tilpasses forskjellige behov.

Jeg liker spesielt hvordan White Shark har klart å gi stolen et lite premium-preg uten å overdrive designet.

Men det er dessverre ikke utseendet som avgjør hvor god en gamingstol er.

For min del er det først og fremst sittekomforten som trekker ned.

Som en større person, med en vekt på over 100 kilo, opplevde jeg at den faste sitteputen etter hvert førte til ubehag rundt halebeinet og korsryggen. Det minner mye om problemene jeg hadde med min gamle AKRacing-stol, og gjør at RACER-TWO ikke nødvendigvis ville vært mitt førstevalg til en lang LAN-helg.

Det betyr ikke at stolen vil oppleves slik for alle. Komfort er individuelt, og de som foretrekker fastere sitteputer kan ha en helt annen opplevelse.

Jeg har også tro på at materialene kan tåle flere års bruk, men det er foreløpig for tidlig å trekke noen endelig konklusjon om holdbarheten.

Det største problemet er likevel prisen.

For når White Shark RACER-TWO koster godt over 4 000 kroner hos enkelte norske forhandlere, forventer jeg rett og slett mer komfort for pengene.

Hadde den kostet rundt 2 000 til 2 500 kroner, ville jeg sett på den som et langt mer interessant alternativ. Men til dagens norske prisnivå møter den konkurranse fra stoler som tilbyr andre og potensielt mer komfortable løsninger.

White Shark RACER-TWO er en lekker og tilsynelatende solid gamingstol, men den harde sitteputen og den høye norske prisen gjør at jeg ikke blir helt overbevist.

For spillere som liker faste racerseter og setter pris på det sportslige designet, kan dette fortsatt være et godt alternativ.

Men dersom du, i likhet med meg, ønsker en stol som skal være behagelig gjennom mange timer med gaming, ville jeg absolutt anbefalt å prøve den før kjøp.

For det er tross alt en ganske dyr investering, og bakdelen din fortjener også å ha noe den skulle ha sagt.

🐺 UlveTech Info

White Shark RACER-TWO

Produktnavn

White Shark RACER-TWO

Produsent

White Shark

Pris

4930

Kan anskaffes