Assassin’s Creed: Valhalla – Anmeldelse

I mine øyne så mistet Assassin’s Creed serien sin identitet når Origins kom ut, Odyssey fortsatte dessverre den trenden Origins begynte på vedrørende identiteten men det var fortsatt et sterkt spill, men det føltes bare ikke ut som et Assassin’s Creed spill. Spørsmålet det nå ligger på, følger Valhalla denne dumme trenden som nå har begynt, eller klarer de å hente inn igjen sin “Assassin’s Creed” identitet?

Navn: Assassin’s Creed: Valhalla
Utvikler: Ubisoft Montreal
Utgiver: Ubisoft
Lansert: 10.11.2020
Tilgjengelig på: PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X, PC, Stadia
Omtalt på: PC & Xbox Series X
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

13.November 2007 så kom det ut et spill som skulle forandre min spill interesse drastisk. I mange år før jeg begynte å jobbe som spilljournalist, så var min spill interesse ganske så “kjedelig”, det gikk som regel kun i FIFA og førstepersons skytespill som Battlefield og Call of Duty. Men den dagen så fikk jeg oppleve historien til Altair og Desmond, og fra og med den dagen så har jeg fulgt serien nærme, jeg har fylt alt som har med bokhyller å gjøre med både figurer, “hidden blades”, “Apple of Eden”, Assassin’s Creed bøker, samlerutgaver, jeg har et skreddersydd kostyme av Edward Kenway fra Assassin’s Creed: Black Flag og for å toppe det hele så har jeg logoen av Assassin’s Creed: Valhalla tatovert over hele øvre del av min venstre arm. Så ja, man kan si at jeg ble en smule fascinert av denne serien.

Jeg har opplevd mange gode historier fra blant annet antikkens Hellas, Egypt rundt år 0, vært pirat i Karibien, opplevd den franske revolusjonen, viktorianske London og mye mer, og nå i det siste så har jeg fått oppleve vikingtiden rundt 800-tallet. Helt siden spill serien startet opp, så har er det tre tidsepoker jeg har ønsket at serien skulle prøve seg ut på, og nå har jeg fått servert 2,5 av tre disse ønskene. Romerske tiden (Assassin’s Creed: Odyssey), Vikingtiden (Valhalla) og den andre verdenskrig (var så vidt innom det temaet som sideoppdrag i Assassin’s Creed: Syndicate). Også nå som serien tar for seg historien til det landet jeg selv bor i og stammer fra, så gjør jo dette ekstra spennende og underholdende.

Opplev vikingtiden
Historien starter i Norge på rundt 800-tallet, og det skal nevnes at Norge har aldri vært så pent illustrert noen gang før i ett spill som dette. Harald Hårfagre har nettopp ankommet for å samle jarlene under seg, noe som gjør at Eivor (han eller hun som vi spiller, du kan velge kjønn selv) og broren Sigurd føler seg presset til å måtte forlate Norge på grunn av noen få intriger og maktposisjoner og vender dermed flåten sin mot England for å starte en ny landsby.

Ubisoft klarer å få frem det mest grunnleggende av vikingenes historie av innvandringen inn mot England. Alt fra plyndring, handel, ekteskap med lokalbefolkning og andre typer samarbeid. Vi får også oppleve en del av sagaene og mytene ifra Norrønt mytologi, mye av det vi får oppleve kan kanskje føles ut som at vi bare får servert brødsmuler av noe større. Men jeg vil nok tro at Ubisoft kommer til å legge ved “Discovery Tour” etterhvert noe de tidligere har gjort i blant annet Origins og Odyssey slik at folk kan få oppleve historien i mer detaljer. Jeg ønsker ikke å prate så mye detaljer rundt hovedhistorien i spillet, for da kommer jeg til å røpe en del, men det jeg kan si er at hovedhistorien i Valhalla oppleves som godt skrevet med god fokus med et lite hint av mjød innabords.

“Hovedhistorien i Valhalla oppleves som godt skrevet med god fokus med et lite hint av mjød innabords…”

Med en sterk og underholdene hovedhistorie som mange store åpne verden spill har, så er det en ting Valhalla har som gjør dette spillet unikt og fortjener en stor utmerkelse av, side oppdragene. Vanligvis så kan sideoppdrag føles ut som noe som bare har blitt plassert på kartet, dårlig skrevet, lite underholdende, eller bare noe som må gjøres for å klare å fullføre spillet hundre prosent. Slik er det ikke i Valhalla, mye av det jeg fikk oppleve i denne verdenen av sideoppdrag var ekstremt underholdende, spesielt mange av de som jeg tilfeldigvis bare måtte på mens jeg løp rundt. Det er mye god “dårlig pappa humor” som for meg var mange av mine favoritt øyeblikk i spillet. Det eneste jeg vil påpeke, som kan ha en stor påvirkning på noen er nok om spillets historie og andre effekter er særlig historisk korrekt, og det kan jeg egentlig si med en gang at det er nok en del ting i spillet som kan få historikere til å reagere. Det er veldig tydelig at spillet har fått litt inspirasjon fra TV serien Vikings, spillet har nok fått sin pryd av Hollywood effekter, men det gjør fortsatt ikke noe, for underholdende er det. Hvis man vil få det mer historisk korrekt, så er nok “Discovery Tour” alternativet når det kommer.

Snikmorder-fokuset forsvinner mer og mer
Jeg må nok bare innse at den gode gamle snikmorder-fokuset spillserien har hatt tidligere bare forsvinner mer og mer inn mot rollespill sjangeren istedenfor. Nå som jeg har akseptert den skjebnen så begynte jeg å se hva Valhalla har å tilby i motsetningen av hva Origin og Odyssey gjorde. Jeg følte meg aldri som en snikmorder i Origin og Odyssey, ja de var underholdene spill og artige å oppleve med tanke på tidsepokene, men jeg fikk aldri følelsen av at jeg spilte et Assassin’s Creed spill, men den følelsen fikk jeg mer av i Valhalla. Sånn delvis tilbake igjen, så fikk jeg oppleve noen av spillmekanikkene som ga Assassin’s Creed sin identitet, som å gjemme seg i folkemengder, du kan faktisk bruke din skjulte klinge slik den skal brukes og ikke minst gode puzzles å løse.

“Den gode gamle skjulte klingen er tilbake, jeg føler meg som en Assassin igjen”

Du har alltid den personen i vennegjengen din som kommer til å bli fortvilt over at “herregud, en viking kan ikke være en snikmorder”, hvis du får den så får du bare overse den kommentaren, for da har ikke vedkommende fått med seg hva spillserien går ut på.

Bygg opp din landsby
En annen ting Valhalla gjør bedre enn sine forgjengere er at den klarer å gi meg følelsen av jeg faktisk gjør noe for samfunnet jeg bygger opp. Vi driver å bygger opp en landsby i England noe som gir karakteren vår Eivor en mer intim opplevelse og bedre følelse av å returnere “hjem” igjen når vi kan se progresjonen vår i form av bygninger, mennesker og moral. Vi kan blant annet lage jegerbutikker, fiskehandel, skipsbygger, ølbryggeri, bakeri, tatoveringssjappe, og en masse andre velferd og handels butikker. Og hver av en av disse bygningene gir landsbyen nye personligheter, sideoppdrag og aktiviteter vi kan oppleve.

Kampsystem og ferdighets system
Igjen, så må jeg innse retningen serien tar for seg. Denne typiske “Dark Souls” kampsystemet er ikke noe jeg er så veldig stor fan av, mest fordi jeg ikke synes det passet til Assassin’s Creed når fokuset egentlig skulle ha ligget på snikmorder-fokuset. Men ettersom retningen tar mer og mer imot rollespill sjangeren så kan jeg begynne å akseptere det, spesielt nå etter å ha spilt Valhalla. Etter at jeg begynte å spille spillet for det den er og ikke for det burde ha vært, så føles Valhalla mye bedre gjennomført ut i kampsystemet enn forgjengerne, jeg klarer ikke helt å fastlegge nøyaktig hva og hvorfor, men det er den følelsen jeg sitter med.

“Assassin’s Creed: Valhalla er en tålmodighetsprøve..”

Assassin’s Creed: Valhalla er en tålmodighetsprøve for de fleste, det tar noen timer før spillet tar seg opp historiemessig, men også gameplay messig. Historien kan man skjønne med tanke på oppbygging, men gameplayet tar lang tid før man faktisk får se verdien av hva Valhalla kan tilby. Mye av dette ligger på ferdighets systemet, for det er mega stort. Ja du får ferdighetspoeng støtt og stadig som du kan bruke til å oppgradere, men, spesielt i starten så er virkningen av det du velger minimalt til ikke påviselig at progresjonen kan føles ekstrem lang, noe som den faktisk er. Men klarer du denne tålmodighetsprøven så får du et spill som kommer til gi deg en masse god underholdning og opplevelser. Det er kanskje ikke det beste spillet serien i mine øyne, men det er ihvertfall det beste Assassin’s Creed spillet i rollespill sjangeren.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.