Clair Obscur: Expedition 33 – Anmeldelse

Jeg hadde ikke store forventninger til Clair Obscur: Expedition 33, et turbasert rollespill fra en ukjent fransk utvikler virket ikke som noe for meg. Men spillet tok meg fullstendig på senga med sin blendende visuelle stil, emosjonelle tyngde og et kampsystem som faktisk engasjerer. Og som nybakt 33-åring selv, traff historien om aldersutslettelse kanskje litt nærmere hjemme enn jeg var forberedt på.

Navn: Clair Obscur: Expedition 33
Utvikler: Sandfall Interactive
Utgiver: Kepler Interactive
Lansert: 24.04.2025
Tilgjengelig på: PC, PlayStation 5, Xbox Series X
Omtalt på: PlayStation 5
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Jeg hadde ikke store forventninger til Clair Obscur: Expedition 33. For å være ærlig, så har jeg aldri vært spesielt begeistret for turbaserte rollespill. De har alltid føltes treige og mekaniske for meg, som om jeg spiller sjakk med litt mer glitter. Men så kom dette spillet, et vakkert og dristig prosjekt fra det franske indie-studioet Sandfall Interactive, og snudde fullstendig opp ned på det jeg trodde jeg visste om sjangeren.

Konseptet er like fascinerende som det er urovekkende. En gang i året våkner en mystisk skikkelse kjent som The Paintress og maler et tall på en monolitt. Det tallet markerer en ny aldersgrense, og alle som har rukket å fylle dette tallet, forvandles til røyk og forsvinner fra verden. I år er tallet 33. Det er vår tur. Og det er her vi legger ut på vår siste ferd: vi er Expedition 33, og vårt oppdrag er enkelt, men umulig. Vi skal stoppe The Paintress før hun kan male døden igjen. Så var det dette med tallet 33, da. The Paintress våkner, maler det på monolitten, og vips, alle som har rukket å fylle det tallet, forsvinner som røyk. Og her sitter jeg, spillanmelder og fersk 33-åring, med kaffekoppen i hånda og et ørlite snev av eksistensiell panikk. Å spille dette spillet akkurat nå føles litt… personlig, for å si det sånn. Hver gang noen i spillet snakker om at «33 er alderen for utslettelse», kjenner jeg et lite stikk i brystet, og nei, det er ikke bare fordi jeg sov feil og nå har vondt i ryggen igjen. Jeg visste ikke at et spill skulle gi meg både gåsehud og aldersangst på samme tid, men her er vi altså. Expedition 33: det første spillet som får deg til å stille spørsmål ved om det kanskje var på tide å ta den helsesjekken likevel.

Det som umiddelbart skiller seg ut, er hvor utrolig vakkert alt er. Verdenen er malerisk, både i bokstavelig og overført betydning. Omgivelsene er ikke bare bakgrunner, de er karakterer i seg selv, ladet med historie, symbolikk og følelser. Det føles som å bevege seg gjennom en levende vannmalt maleri, der hvert penselstrøk er nøye plassert for å understreke spillets gjennomgående tematikk: forgjengelighet, sorg og et desperat håp om å stanse det uunngåelige.

Kampsystemet tok meg virkelig på senga. Jeg hadde forventet noe traust og menylignende, men i stedet fikk jeg servert en dynamisk blanding av turbasert strategi og sanntidsaction, der presisjon og timing er like viktige som kløkt. Det minner nesten om et rytmespill til tider, der du belønnes for å trykke på riktige knapper i nøyaktig rett øyeblikk. Når du mestrer å parere et angrep på sekundet eller får inn en perfekt timet dodge, føles det ikke bare tilfredsstillende, det føles fortjent. Det er sjelden jeg føler meg så aktivt involvert i turbaserte kamper, og det er noe Expedition 33 virkelig får til på en måte jeg aldri har opplevd før.

Spillet gjør også en strålende jobb med å gi deg frihet i hvordan du utvikler og tilpasser figurene dine. Hver karakter har en unik ferdighetstre og samspill med resten av gruppa, og du får kontinuerlig tilgang på nytt utstyr, Pictos og Lumina-evner som lar deg eksperimentere med strategier og byggepartier som føles helt dine egne. Systemet for å resette attributtpoeng med «Recoat»-items oppmuntrer deg til å prøve, feile og lære, uten at du blir straffet for det.

Historien og karakterene er uten tvil spillets hjerte. Dette er ikke bare et oppdrag, det er en avskjed. En marsj mot det ukjente med vissheten om at tiden din renner ut. Hver samtale ved leirbålet, hver kamp du kjemper side om side med dine med-Expeditioners, forsterker båndene mellom dere. Stemmeskuespillet, spesielt Charlie Cox (Daredevil) som Gustav som gir liv til en rollebesetning som allerede er skrevet med varme, sårbarhet og dybde. Det føles som ekte mennesker, med ekte frykt og håp. Og som spiller bryr du deg. Du vil vite mer. Du vil redde dem, selv om du mistenker at det kanskje ikke går.

Musikken må også nevnes. Soundtracket er en følelsesmessig kraftpakke som treffer deg i mellomgulvet gang på gang. Det fanger følelsen av eventyr, fare, tap og kjærlighet med kirurgisk presisjon. Det er en sjelden gang at jeg må stoppe opp bare for å lytte – dette var en av de gangene.

Men Clair Obscur er ikke uten sine skjønnhetsfeil. Noen menyer er unødvendig forvirrende, og enkelte av spillets systemer forklares litt vagt i starten. Det finnes noen små bugs og problemer med lipsync her og der, som trekker deg ut av innlevelsen i de ellers så følelsesladde mellomsekvensene. Det er også rom for å gjøre mer med free aim-mekanismen, noe som kunne gitt enda mer variasjon i både kamp og utforsking.

Likevel, disse små svakhetene drukner i det overveldende inntrykket av et spill som våger å være annerledes, og lykkes. Clair Obscur: Expedition 33 er et modig, sårt og vakkert spill. Det forteller en historie som setter seg i deg, som utfordrer deg, og som blir værende lenge etter rulleteksten.

Jeg trodde jeg visste hva slags spill jeg likte. Nå vet jeg at jeg tok feil.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.