Forensics: Crime Scene Detective – Anmeldelse

Kriminalspill lar oss vanligvis spille rollen som den skarpe etterforskeren som avslører løgner, avhører mistenkte og trekker den avgjørende konklusjonen. Forensics: Crime Scene Detective velger en langt mer nøktern tilnærming. Her er det ikke jakten på gjerningspersonen som står i sentrum, men arbeidet som begynner etter at politiet har sikret området.

Navn: Forensics: Crime Scene Detective
Utvikler: Binary Impact, Alchemical Works
Utgiver: Aerosoft
Lansert: 13.07.2026
Tilgjengelig på: PC, PlayStation 5, Xbox Series X
Omtalt på: PlayStation 5 Pro
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Som kriminaltekniker skal du dokumentere åstedet, finne spor og analysere materialet i et laboratorium. Du besøker blant annet leiligheter, barer og kjellere, hvor blod, fingeravtrykk, patronhylser, elektronikk og andre gjenstander kan være avgjørende for saken. Alt må registreres før det kan tas med tilbake for videre undersøkelser.

Utgangspunktet er interessant. Kriminalteknisk arbeid får sjelden hovedrollen i spill, og utviklerne har forsøkt å gjengi flere av rutinene på en troverdig måte. Du må plassere nummererte markører ved bevisene, fotografere dem fra riktig vinkel, samle inn DNA og bruke pulver for å fremkalle fingeravtrykk. Telefoner kan undersøkes for digitale spor, mens våpen og prosjektiler analyseres for å finne mulige forbindelser.

«Forensics ønsker ikke å gjøre politiarbeidet mer dramatisk. Det vil vise hvor langsomt og detaljert det faktisk kan være.»

Hver sak består i hovedsak av to deler. Først undersøker du selve åstedet. Deretter vender du tilbake til laboratoriet, hvor materialet blir analysert gjennom forskjellige minispill. Du sammenligner DNA-profiler, undersøker riflingsmerker på kuler, studerer fingeravtrykk og arbeider med digitale enheter.

Laboratoriet er spillets sterkeste område. Rommet har en behagelig, dempet atmosfære, og analyseoppgavene krever faktisk oppmerksomhet. Når to fingeravtrykk skal sammenlignes, må de roteres og justeres til mønstrene stemmer. Kuler må undersøkes for små detaljer som kan knytte dem til et bestemt våpen. Andre oppgaver krever at du arbeider forsiktig for ikke å skade bevismaterialet.

Disse minispillene er langsomme, men de kan være tilfredsstillende. De gir følelsen av at man undersøker faktiske spor i stedet for bare å trykke på en knapp og vente på et automatisk resultat. Flere av analysene krever både tålmodighet og nøyaktighet, og spillet er på sitt beste når det lar deg konsentrere deg om slike oppgaver.

Problemet er at veien frem til laboratoriet ofte er langt mer tungvint enn nødvendig.

Spillet åpner med en omfattende opplæring som bruker svært lang tid på å forklare grunnleggende funksjoner. Den kan ikke hoppes over, og progresjonen er så kontrollert at det føles som om man blir holdt i hånden gjennom hver eneste bevegelse. Når opplæringen omsider er ferdig, har man allerede gjentatt flere av de samme rutinene så mange ganger at nyhetsverdien har begynt å forsvinne.

«Det tar ikke lang tid å forstå hva spillet forventer. Likevel fortsetter det å forklare og kontrollere hvert eneste steg.»

Den største svakheten er måten bevis samles inn på. Figuren kan i praksis bare håndtere ett verktøy om gangen. Du kan derfor måtte hente en lykt for å finne et fingeravtrykk, gå tilbake til utstyrskassen, legge fra deg lykten, hente en bevismarkør, plassere den, gå tilbake enda en gang og til slutt hente kameraet.

Denne prosessen må gjentas for nesten hvert eneste spor. Selv når flere beviser ligger innenfor samme lille område, må de ofte behandles individuelt. Resultatet er en endeløs vandring mellom utstyrskassen og åstedet. Det er forståelig at spillet ønsker å vise en bestemt arbeidsmetode, men begrensningene virker kunstige. En kriminaltekniker ville naturligvis hatt mulighet til å bære mer enn én liten gjenstand om gangen.

Fotograferingen kan også være frustrerende. Bildet må tas fra en godkjent vinkel, med markøren korrekt plassert og hele beviset synlig. Dette høres rimelig ut, men systemet er ofte strengere enn kontrollene klarer å støtte. Et bilde som ser helt brukbart ut, kan bli avvist fordi markøren står litt feil eller kameraet befinner seg noen centimeter utenfor riktig posisjon.

Vi testet spillet på PlayStation 5 Pro, hvor ytelsen var stabil, men den gode maskinvaren kan naturligvis ikke løse problemer med selve styringen. Små justeringer med håndkontrolleren kan være vanskelige, spesielt når kamera, bevismarkører eller analyseobjekter skal plasseres helt presist. Kontrollene er ikke ødelagte, men de er heller ikke smidige nok for et spill som krever så mye nøyaktighet.

Det oppstår også en merkelig kontrast mellom spillets ønske om realisme og måten åstedene fungerer på. Fingeravtrykk finnes gjerne bare på gjenstander som er relevante for saken. Overflater mennesker naturlig ville ha berørt, som dørhåndtak og lysbrytere, kan være helt uten spor. Samtidig er enkelte rom så sparsomt innredet at de føles mer som konstruerte treningsområder enn faktiske hjem eller arbeidsplasser.

Realismen brukes dermed litt selektivt. Spillet er svært nøye når det gjelder prosedyrer som skaper mer arbeid, men mindre opptatt av detaljer som kunne gjort omgivelsene mer levende og troverdige.

«Det er ikke mangelen på action som er problemet. Det er mangelen på variasjon og fremdrift.»

En annen utfordring er at spillet ikke har noen tydelig overordnet historie. Sakene presenteres gjennom dokumenter og korte beskrivelser, men de bindes ikke sammen av karakterer, konflikter eller en større etterforskning. Vi blir ikke kjent med kollegaer, ofre eller mistenkte, og det finnes ingen personlig utvikling som gjør at arbeidet føles viktigere over tid.

Det passer riktignok til rollen som kriminaltekniker. Oppgaven er å dokumentere fakta og gi andre et vitenskapelig grunnlag for videre etterforskning. Likevel trenger et spill mer enn en korrekt arbeidsbeskrivelse. Når hver sak bare ender med en rapport, uten særlig dramatikk eller menneskelige konsekvenser, blir det vanskelig å engasjere seg.

Spilleren får heller ikke særlig stor frihet til å tolke bevisene. Du samler inn materialet, utfører analysene og leverer resultatene. De større konklusjonene trekkes i hovedsak utenfor din kontroll. Dermed oppstår aldri den tilfredsstillende følelsen av å ha løst et komplisert mysterium på egen hånd.

Det finnes muligheter for å overse spor eller gjøre feil, og dette kan påvirke kvaliteten på sluttresultatet. Likevel blir opplevelsen sjelden en åpen etterforskning. Det handler mer om å finne gjenstandene utviklerne har plassert i rommet, og deretter utføre de riktige prosedyrene i riktig rekkefølge.

Sakene blir gradvis større, men grunnstrukturen forandrer seg lite. Flere bevis betyr som regel flere turer til utstyrskassen, flere bilder og flere gjentakelser av de samme analysemetodene. Det introduseres enkelte nye oppgaver underveis, men ikke nok til at den repeterende rytmen forsvinner.

Innholdsmengden føles også begrenset. En betydelig del av spillet brukes på opplæring, mens de ordinære sakene ofte er korte når man ser bort fra tiden som går med til å hente og bytte verktøy. Det er mulig å bruke flere timer dersom man leter grundig etter alle spor, men spillet gir ikke alltid følelsen av at denne tiden er godt utnyttet.

Visuelt er Forensics: Crime Scene Detective funksjonelt. Laboratoriet har en tydelig identitet og passer godt til den rolige spillestilen. Flere av åstedene er derimot enkle og sterile. De mangler små detaljer som kunne fortalt noe om menneskene som bodde eller arbeidet der.

Lydsiden fungerer bedre. Maskiner, verktøy og romklang skaper en passende atmosfære uten å bli påtrengende. Det er lite dramatisk musikk, men dette passer godt til et spill som ønsker å fremstå saklig og metodisk.

Det er lett å se hva utviklerne har forsøkt å oppnå. De ønsker å gi et mer realistisk bilde av kriminalteknisk arbeid, der grundighet er viktigere enn biljakter og spektakulære avsløringer. På enkelte områder lykkes de. Laboratorieanalysene er detaljerte, atmosfæren er god og konseptet skiller seg tydelig fra andre kriminalspill.

Dessverre blir realismen altfor ofte brukt som begrunnelse for tungvinte systemer. Et realistisk spill trenger ikke å være frustrerende å styre, og gjentakelser blir ikke automatisk interessante bare fordi de etterligner en arbeidsrutine. Bedre verktøyhåndtering, mer fleksibel fotografering og større variasjon i sakene kunne ha gjort opplevelsen langt bedre.

En sterkere fortelling ville også hjulpet. Spillet trenger ikke å forvandle kriminalteknikeren til en actionhelt, men noen gjennomgående karakterer og tydeligere konsekvenser av arbeidet kunne gitt sakene større betydning. Slik det er nå, oppleves man ofte som en anonym medarbeider som leverer informasjon til en langt mer interessant etterforskning man aldri får delta i.

Forensics: Crime Scene Detective har en god grunnidé og noen vellykkede analyseoppgaver, men det er pakket inn i en langsom opplæring, klønete kontroller og svært mye ensformig arbeid. Det simulerer den møysommelige delen av politiarbeidet, men finner ikke alltid en god måte å gjøre denne delen engasjerende på.

Vi anbefaler derfor ikke spillet i sin nåværende form. Konseptet har likevel nok særpreg til at en oppfølger eller større oppdatering kan bli betydelig bedre dersom utviklerne gjør rutinene mer brukervennlige og gir spilleren større frihet.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.