Gray Zone Warfare er et ambisiøst MMO-taktisk skytespill som forsøker å fylle et tomrom i markedet. Det byr på en realistisk, åpen verden hvor man spiller som leiesoldat på den mystiske øya Lamang. Her handler det om å samarbeide, eller konkurrere, med andre spillere i intense PvEvP-situasjoner, overleve mot både fiendtlige AI og spillere, og gradvis bygge opp utstyr og progresjon gjennom krevende oppdrag. Konseptet er så og si helt likt som Escape from Tarkov, men fortsatt spennede, men etter noen timer i spillet er det tydelig at ideen foreløpig overgår gjennomføringen.
Det første jeg la merke til, var hvor lite optimalisert spillet er. Selv med en relativt ny og kraftig PC var ytelsen bare middels, og lastetidene var både lange og hyppige. Min egen maskin viste seg raskt å være for svak, og først etter å ha lånt en kraftigere PC fikk jeg testet spillet skikkelig. Selv da opplevde jeg ustabil ytelse og flere krasj. Gray Zone Warfare er rett og slett et spill som krever langt mer enn det de fleste hjemme-PC-er i dag kan levere uten problemer.
Spillet forsøker å skape en ekstremt realistisk opplevelse, men det slår ikke alltid heldig ut i praksis. Våpenhåndteringen føles klossete og unaturlig, med animasjoner som ikke overbeviser. Karakteren holder våpenet på en måte som ikke gir mening i en kampsituasjon, og løpeanimasjonen virker merkelig og lite troverdig. Dette fører til en følelse av at spillet mangler den siste finpussen som kunne gjort det mer engasjerende og tilfredsstillende.
AI-en, som burde vært en sentral del av spillets utfordringer, oppfører seg ofte irrasjonelt. Fiender dukker opp på tilfeldige steder uten noen logisk plassering, og kan skyte deg med presisjon fra langt hold, selv når de ikke engang ser deg. Skudd gjennom busker, trær og vegger skjer altfor ofte, og det hele føles mer urettferdig enn utfordrende. Det bidrar til frustrasjon fremfor spenning, og sammenligningen med spill som Escape from Tarkov faller raskt sammen når grunnmekanikkene ikke fungerer som de skal.
Visuelt sett har spillet potensial, men det er også her store svakheter. Tegneavstanden er lav, noe som fører til at alt i det fjerne ser utydelig og blurrete ut. Det som i utgangspunktet virker som imponerende grafikk, taper seg når man beveger seg rundt i verden og ser hvordan detaljer og objekter popper inn eller forsvinner i tåken.
Et annet stort problem er mangelen på veiledning. Som ny spiller blir du kastet rett inn uten særlig informasjon om hvordan ting fungerer. For noen kan dette være en del av sjarmen, men for de fleste vil det oppleves som forvirrende og lite imøtekommende. Det å famle seg frem i et spill som allerede har en høy vanskelighetsgrad og tekniske problemer, gjør det vanskelig å komme ordentlig i gang.
Selv om PvEvP-aspektet i teorien er noe av det mest spennende med Gray Zone Warfare, sliter denne delen også med alvorlige problemer. Juks er utbredt, og aimbots florerer i kampene mot andre spillere. Det å møte på fiender som treffer deg med ett skudd fra 200 meter, uten at du rekker å reagere, gjør PvP-delen nærmest uspillbar. Uten et bedre anti-juks-system vil dette aspektet fortsette å trekke ned opplevelsen kraftig.
Gray Zone Warfare har et solid og spennende utgangspunkt. Tanken om en åpen verden med realistiske militæroperasjoner i flerspillerformat er både ambisiøs og etterlengtet. Det finnes glimt av noe veldig bra her, spesielt i de mest intense kampene hvor spenningen virkelig kommer til overflaten. Dessverre drukner disse øyeblikkene i tekniske problemer, dårlig balanse og manglende polering.
Per i dag er det rett og slett ikke klart for et bredt publikum. Er du en entusiast med interesse for våpenrealisme og høy toleranse for frustrasjon, kan du kanskje finne glede i å følge utviklingen. For alle andre er det nok best å vente og se. Hvis utviklerne tar tak i problemene, og virkelig lytter til tilbakemeldingene, kan Gray Zone Warfare bli noe spesielt i fremtiden.
Men akkurat nå føles det mer som et uferdig eksperiment enn et spill verdt å investere tid og penger i.