Jeg har gressallergi. Plenen hjemme er noe jeg helst later som ikke finnes. De gangene jeg ikke slipper unna, går jeg bak klipperen med inhalatoren klar i den ene hånda. Litt som en cowboy med revolveren i hylsteret, bare at fienden er pollen. Så ble det altså meg som skulle anmelde et spill der målet er å klippe så mye gress som mulig. Universet har tydeligvis humor. Heldigvis er Lawn Mowing Simulator 2 helt pollenfritt.
Arven etter onkel Ukjent
Lawn Mowing Simulator 2 er oppfølgeren til Lawn Mowing Simulator fra 2021. Begge er laget av britiske Skyhook Games. Det første spillet foregikk på den engelske landsbygda. Nå har klipperne tatt turen over Atlanteren, til en oppdiktet småby i USA.
Du starter med å arve et gressklippefirma av en onkel. Hva han heter, aner jeg ikke. Signaturen hans ser ut som den er skrevet med kulepenn under et jordskjelv.
Firmaet gjør du til ditt eget med navn, logo og en figur du kan tilpasse. Logoen havner på klærne og på bilen, og plutselig er du ikke bare en fyr med en gressklipper. Du er en merkevare. Angrer du på firmanavnet klokka to om natta, koster det ingenting å bytte.
Prøvetur på en gressflekk
Du velger mellom to klippere som startutstyr, og du får prøvekjøre begge først. Det gjelder hele utstyrskatalogen: alt kan testes på en liten gressflekk utenfor hovedkvarteret før du bruker en krone. Det er som å være hos bilforhandleren, bare at prøveturen går i ring på et frimerke av en plen.
I katalogen finner du ekte maskiner fra SCAG, Kubota og STIGA, pluss spillets egne merker Patterson og Knight.
Utstyret må vedlikeholdes, og det maser spillet om med god grunn. Det som ikke blir stelt, kan gå i stykker midt i et oppdrag, og da får du ikke fullført jobben. Selv har jeg sluppet unna, for jeg passer på maskinparken min som om den var arvesølvet.
Oppdragene betaler dårlig, og utstyret er dyrt. Resultatet er mye klipping av de samme plenene for å spare opp. Jeg har ikke kommet så langt ennå, så kanskje lønna tar seg opp etter hvert.
Gress i verdensklasse, figurer i gips
Gresset er spillets store stjerne, og det fortjener rollen. Solen skinner, forstaden er grønn og innbydende, og husene er så detaljerte at de føles som ekte hjem, ikke papplater. Du kommer ikke inn i dem, men de gjør byen troverdig.
Figuren din er en annen sak. Han beveger seg som om han har sovet i en skoeske, og hadde hatt godt av en yogatime eller to.
Og kalenderen står fast. Det er evig tidlig høst, og været ser også ut til å ha tatt fri, for det varierer ikke.
Tommer? Miles? Hjelp!
Dette irriterer meg grønn: det går ikke an å velge metriske enheter. Jeg har gått gjennom innstillingene flere ganger, og valget finnes ikke. Spillet foregår i USA, greit nok, men tommer og miles i timen sier meg omtrent like mye som onkelens signatur. Arealet måles for sikkerhets skyld i kvadratfot, så heller ikke der slipper du unna.
Det rare er at spillet faktisk kan centimeter. I oppdragsoversikten står gresshøyden i centimeter, for eksempel at plenen er 6–19 cm og skal ned til 3–4 cm. Straks du er ute på jobben, er alt byttet til tommer, akkurat som på klipperen.
Spillet kan altså centimeter. Det vil bare ikke bruke dem. Det gjør ikke jobben vanskeligere, men det skurrer.
Kollegaer på papiret
Etter hvert kan du ansette datastyrte medarbeidere. Du setter opp ett oppdrag til deg selv og ett til den ansatte, som trenger sitt eget utstyr. Dere drar ut samtidig, er ferdige samtidig, og du får betalt for begge. Hvilket utstyr som allerede er tildelt en jobb, er derimot vanskelig å se.
Søkerne har egne bakgrunnshistorier, og noen er rene gullkorn. Én kommuniserer visstnok med emojis. En annen har brukt alle sparepengene på en afrikansk prins og venter fortsatt på å få dem tidoblet tilbake.
Men ikke alt henger på greip. Christine Baker har bakgrunnsteksten «Should be retired by now but couldn’t live off their pension». Hun skulle altså vært pensjonist, men portrettet viser noen som ser ut til å ha mange år igjen til pensjonsalder. Bakgrunn og utseende ser ut til å blandes tilfeldig. Det er morsomt, men også litt slurvete.
Du får heller aldri møte de ansatte. De finnes bare som profilbilder, ikke på pauserommet og ikke noe annet sted på hovedkontoret. Jeg begynner å mistenke at de har hjemmekontor.
Løvblåseren gjør som i virkeligheten
Gressklipping er bare en del av jobben. Med gresstrimmeren fjerner du ugress i asfalt og brostein, og tar kantene der klipperen ikke kommer til.
Så har vi løvblåseren, den mest etterlengtede nyheten. Fysikken er skremmende realistisk: løvet går absolutt aldri dit du vil.
Hva som regnes som en ferdig jobb, er derimot langt fra realistisk. Noen kunder vil at du samler løvet og tar det med deg, og det er både troverdig og tilfredsstillende. Andre er fornøyde så lenge løvet er borte fra stien. Jeg har blåst løv tilbake på en plen jeg nettopp hadde klippet, og rett over i nabohagen, og fått betalt begge gangene.
Det gjorde meg til den naboen som måker all snøen sin rett over i innkjørselen ved siden av, og synes det er helt greit. Det er ikke sånn jeg er i virkeligheten, og det er overraskende frustrerende å bli tvunget til å være den personen i et spill.
Presenningen du samler løvet på, dukker bare opp når kunden krever at løvet skal fjernes. Vil du rydde skikkelig likevel, har du ikke det valget. Hadde du fått bruke presenningen når du selv ville, hadde dette vært en helt annen sak. Nå får du ikke engang lov til å gjøre jobben ordentlig av egen fri vilje.
Blomsterbed og andre gråsoner
Oppdragsbeskrivelsene kunne vært tydeligere. På noen jobber skal blomsterbedene blåses rene, på andre ser det ikke ut til å spille noen rolle. Kjører du rett gjennom et blomsterbed, skjer det ingenting. Kunden er sikkert knust innvendig, men spillet trekker deg ikke for det.
Kravene til ferdig arbeid er også romslige. Selv på normal vanskelighetsgrad kan 89 prosent klippet holde, og resten får kunden bare leve med. I Simulation Depth Settings, spillets innstillinger for hvor realistisk simuleringen skal være, kan du skru dette opp og velge hvilke oppdrag som dukker opp og hvor ofte. Velger du 100 prosent, går du fra slurvete til nesten umulig.
Kollisjonene er et lotteri. Noen ganger mener spillet at du har krasjet selv om du er et godt stykke unna. Andre ganger var jeg sikker på at jeg skulle smelle rett i noe, men nei. Et krasj koster deg ingen penger direkte, men utstyret tar skade. Hver reparasjon er billig, men mange bekker små.
Grip kontrolleren
Spillet anbefaler kontroller, og de har rett. Jeg har prøvd både mus og tastatur og kontroller, og forskjellen er stor. Med kontroller sitter knappene der de skal, og styringen er mye smidigere. Både Xbox-kontrolleren og Switch Pro-kontrolleren min fungerte rett ut av boksen via Steam.
Mus og tastatur går også fint, men krever litt tilvenning. Figuren kan ikke hoppe, og mellomromstasten bytter i stedet mellom første- og tredjepersonsvisning. Det var et sjokk for en som helst hopper rundt som en kanin som har fått i seg Red Bull.
Jeg spilte på PC med RTX 3060 og høyeste grafikkinnstillinger, helt uten problemer. Spillet er ikke særlig krevende, som er gode nyheter for oss med maskiner som har sett bedre dager.
Det som skuffer mest, er likevel ikke rare måleenheter eller stive figurer. Det er slurvet. Et eksempel: i oversikten over fullførte oppdrag viser spillet at listen har to sider. Noen ganger kan jeg bla til side to. Andre ganger skjer det ingenting, uansett hvor mye jeg prøver. Det er en liten ting, men den typen feil som burde vært fanget opp lenge før lansering. Den sier mer om hvor mye pussearbeid som gjenstår enn noen yogatrengende hovedperson.
Øreproppenes hevn
Klipperne er høye, realistiske og fine. Figuren din har hørselvern, men det har ikke du, så volumknappen fikk kjørt seg. Det elektriske utstyret er heldigvis mye mer stillegående.
Musikken er det lite av. Du hører den i hovedmenyen og fra en radio i hovedkvarteret, der du nesten aldri er, og variasjonen er liten. Ute på oppdrag hører du bare klipperen, og jeg har ikke funnet noen måte å skru på musikk. Her anbefales egen spilleliste.
Konklusjon
Lawn Mowing Simulator 2 har et godt utgangspunkt. Gresset er nydelig, forstaden er innbydende, og muligheten til å prøvekjøre utstyret er et lite genistrek.
Men for mye er halvferdig. Tommer som kommer og går, uklare oppdrag, kollisjoner på lykke og fromme, nesten ingen musikk, mye av det samme, og menyer som ikke alltid lar deg bla videre. Hver for seg er det bagateller. Sammen blir det en plen med altfor mange ukrutt.
Viktigst av alt: er du perfeksjonist, bør du styre unna. Elsker du å få ting 100 prosent riktig og bruke litt ekstra tid på å gjøre en jobb skikkelig, vil dette spillet bare gi deg frustrasjon. Det er verken spesielt dypt eller spesielt realistisk, og det gir lite arbeidsstolthet. Du belønnes for å blåse løvet over til naboen og for å levere med 89 prosent klippet. Vil du etterlate plenen akkurat slik du selv synes den skal se ut, får du ofte ikke lov.
Liker du rolige arbeidssimulatorer og bryr deg mindre om detaljene, kan det likevel gi noen rolige kvelder, gjerne etter noen oppdateringer.
