Little Nightmares 2 Anmeldelse

Da var det min tur med Little Nightmares, etter så mange år og ha ignorert originalen, så satt jeg meg ned og fullførte det i 2020, og nå er jeg her for å fullføre oppfølgeren!

Navn: Little Nightmares 2
Utvikler: Tarsier Studios
Utgiver: Bandai Namco Entertainment
Lansert: 09.12.2020
Tilgjengelig på: PlayStation 4, Nintendo Switch, Xbox One, PlayStation 5, Xbox Series X/S, PC
Omtalt på: PlayStation 4 Pro
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Det første som slår meg når jeg går inn er selvfølgelig grafikken for den er ekstremt pen må jeg si, veldig lik sin forgjenger bare mer polert og mye mer realistisk hvor lys blir brukt perfekt i forhold til hvordan verdenen og landskapet er laget. Fargen føler jeg er en veldig mørk palett nær en Gotisk type. Jeg elsker karakter designene de har gått for både for vår egen karakter, og hindringene og bossene du møter på reisen din gjennom verden, noen av bossene er så stygge at jeg bare vil holde meg unna.. Noe jeg også kan si på animasjonen sin side er at det er ekstremt godt gjort med god flyt, en god følelse og bossene beveger seg på en veldig morsom, men samtidig en veldig ekkel måte, jeg blir skremt, men samtidig må jeg le litt når jeg ser en svær kladd i taket på godt over 200kg holde vekta si oppe men halve kroppen hans som flagrer over meg og svimler overalt.

Musikken er så unik i mine øyne i Little Nightmares 2 det har sin egen sjel og sin helt egen historie i hvert kapittel. Er kapitelet dystert? Basert på hvilken situasjon du er i så endrer musikk tempo eller stemning, helt til en det kommer en mer rolig del hvor musikken avtar litt før musikk som gjør at du på en måte forstår deg på det og det kapitelet, det er både sjel og kjærlighet lagt inn i musikksporet, og hvis de lager en oppfølger så håper jeg de holder samme høye kvalitet.

Jeg ble nokså meget imponert over gameplay mye mer enn det jeg ble på forgjengeren og her er det en del og si. Jeg føler utvikleren har prøvd og åpne horisontene sine for hvordan de vil at du skal utforske verdenen deres. La meg ta et eksempel; i Little Nightmares 1 så var det så og si opp, ned, venstre, eller høyre, men her i Little Nightmares 2 så kan du utforske et bredere område i overgangen til nye baner, du kan gå lengre inn i et smug og for eksempel finne hatter du kan sette på figuren din via pause menyen, eller så må du hoppe skrått for og komme deg til neste bokhylle/plattform. Du kan gå oppover eller nedover i ganger istedenfor bare “rett frem”. Spillet prøver på en måte og utfordre seg selv til og gi oss mer valg. Du har også muligheten for og plukke opp pinner/økser/spader og diverse våpen for og komme deg forbi hindre som bjørnefeller eller fiender som små hender eller små lakeier du kan slå i hjel ved hjelp av det du plukker opp som våpen, kontra forgjengeren hvor du bare var utstyrt med en liten lighter. Noe som også slo meg i spillet var de “små” detaljene de har lagt til. Gresset flagrer i vinden, små fluer kan bli sett fly rundt ødelagte matvarer, lamper svinger i taket mens lyspærer blinker og tekanner har røyk sigende ut av seg for og hinte til at det kanskje er noe…. Godt som koker?? Jeg setter virkelig pris på de små detaljene.

Du spiller som karakteren Mono og blir hjulpet av Six som vi alle husker var protagonisten i forgjengeren, som ledsageren din. Sammen så må Mono og Six jobbe sammen for å utføre forskjellige oppgaver og gåter som ikke kan gjøres alene. Mono har også muligheten til å bruke TV-er som portaler for å navigere i Pale City. Mono er også i stand til å finne TV-fjernkontroll og bruke den til å aktivere eller deaktivere en TV. Du starter spillet ved og frigjøre Six ifra en gal, maskert mann som holder han som fange, og unnslipper han og entrer The Pale City, hvor en svær armada med farlige fiender og verdener står ovenfor deg og ditt ultimate oppdrag.

Det er her jeg kommer til den delen hvor jeg ønsker og prate om multiplayer/Co-Op, hvorfor har ikke Tarsier tatt denne sjansen for og gi oss Co-Op? Dem gir oss det rett i hånden vår som en gave, men i form av en computer styrt karakter. Har de glemt det, ignorert det eller har de rett og slett tatt en såkalt “failsafe” og ikke risikert det og heller venter med det til en eventuell oppfølger.

Kontrollene i spillet vil jeg være så vågal og si føles mye stivere enn forgjengeren sin, men ikke alltid. Bare den første timen, etter det så ble jeg vandt med det men jeg føler fortsatt det er stivere enn forgjengeren sin. Annet enn det så er det god respons når du trykker på knappene, figurene reagerer og plukker opp ting når de skal og hopper og tar tak i ting med strålende glans.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.