Jeg har alltid hatt et svakt punkt for Mafia-serien. Den kombinasjonen av tunge historier, intense actionsekvenser og en atmosfære som oser av tid og sted, har alltid truffet meg på en helt spesiell måte. Mafia: The Old Country er den nyeste tilskuddet, og denne gangen tar serien et dristig skritt tilbake i tid – helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, i hjertet av Sicilia. Settingen alene var nok til å fange min interesse, men spørsmålet var om spillet klarte å levere den samme magien som vi har sett før, samtidig som det gjør noe nytt med serien. Etter å ha tilbrakt mange timer i San Celeste på PlayStation 5, kan jeg trygt si at dette er en historie som både trollbinder og river i følelsene, selv om det ikke er perfekt på alle fronter.
Navn: Mafia: The Old Country
Utvikler: Hangar 18
Utgiver: 2k Games
Lansert: 08.08.2025
Tilgjengelig på: PlayStation 5, Xbox Series X, PC
Omtalt på: PlayStation 5
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.
Handlingen tar oss med til den fiktive byen San Celeste, et sted vi faktisk fikk et lite glimt av i Mafia II, men her får vi oppleve den i all sin prakt og brutalitet. Vi møter Enzo Favara, mesterlig spilt av Riccardo Frascari, en ung gutt fanget i et liv som carusu – en form for tvangsarbeid i Sicilias svovelgruver. Fra første øyeblikk kjenner man på desperasjonen og håpløsheten i Enzos situasjon, og det er nettopp denne bakgrunnshistorien som gjør at hans reise mot å bli en del av Torrisi-familien føles så sterk. Serien har alltid vært god på karakterutvikling, men her merker man et ekstra lag av realisme og sårbarhet i måten Enzo bygges opp. Han er ikke bare en karikatur av en mafioso, men en mann formet av fattigdom, tap og tilfeldigheter.
Historien starter med en dramatisk fluktplan sammen med barndomsvennen Gaetano, som raskt går galt når en gasslekkasje får deler av gruven til å kollapse. Gaetano mister livet, og Enzo blir drevet av et ønske om hevn mot de brutale brødrene Damiano «Il Merlo» Bastoni og Corrado «L’Ombra» Bastoni. Jakten på rettferdighet fører ham inn på territoriet til Don Bernardo Torrisi, en rolle som Johnny Santiago spiller med både tyngde og karisma. Derfra spinner fortellingen seg inn i et nett av lojalitet, blodsbånd og forræderi, med en rollebesetning som er både minneverdig og menneskelig.
En av tingene jeg likte best er hvordan spillet klarer å balansere de store, eksplosive øyeblikkene med små, intime scener. Mellom intense skuddvekslinger og biljakter får vi stille øyeblikk med Isabella, Donens datter, som Enzo utvikler et forhold til. Forholdet deres er en av spillets mest menneskelige tråder, og gir handlingen en emosjonell kjerne som gjør at volden og farene rundt føles mer meningsfulle. Samtidig er dette en klassisk mafiahistorie med alle ingrediensene man forventer: lojalitetstester, interne svik, rivaliserende familier og blodige hevnaksjoner.
Mafia: The Old Country har en unik styrke i hvordan det fremkaller følelsen av tid og sted. 1900-tallets Sicilia er vakkert gjenskapt, med trange brosteinsgater, støvete landsbyer og vinmarker badet i gyllent sollys. Man kan nesten kjenne lukten av havet i havnebyen, eller høre ekkoet av kirkeklokkene i det fjerne. Musikken er en fryd – en original soundtrack som gjenskaper tradisjonelle sicilianske melodier på en måte som både føles autentisk og filmatisk. Hver scene føles nesten som et utsnitt fra en klassisk italiensk mafiafilm, komplett med det cinematiske blikket serien har blitt kjent for.
Spillet klarer å holde et jevnt tempo hele veien. Pacing er ofte et problem i historiedrevne spill, men her veksler det smidig mellom dramatiske dialoger, taktiske snikeoppdrag og adrenalinfylte kamper. Våpenfølelsen er bedre enn noensinne i serien, skytingen føles presis, og de intense skytescenene er blant de mest tilfredsstillende jeg har opplevd i en Mafia-tittel. Det er dog ikke alt som er like imponerende. På den ene siden fungerer skytingen utmerket, men nærkamp og snikeelementene er ganske grunnleggende, nesten til det punktet at de føles utdaterte. De mangler den dybden vi ser i andre spill i samme sjanger, og man merker at gameplayet generelt ikke er like innovativt som det kunne ha vært.
Kjøremodellen er et annet punkt som skiller seg ut, men ikke nødvendigvis på en god måte. Biler fra tidlig 1900-tall er selvsagt ikke ment å føles som moderne racerbiler, men det er likevel noe med styringen her som føles litt for gammeldags og stiv. Jeg forstår at de ønsket å bevare en viss autentisitet, men det blir til tider mer frustrerende enn immersivt. Kombinert med noen små visuelle feil og et par optimaliseringsproblemer på PlayStation 5, trekker det litt ned fra helhetsopplevelsen.
Når det gjelder historien, er det mye å like, men også et par svakheter. Plottet har sine klisjeer. Hvis du har spilt tidligere Mafia-spill eller sett klassiske gangsterfilmer, vil du kjenne igjen mange av de narrative slagene: den unge mannen som stiger i gradene, sviket fra innsiden, den umulige kjærligheten, og den tragiske skjebnen. Det betyr ikke at historien er dårlig, tvert imot, den er fortalt med en slik lidenskap og dyktighet at jeg likevel ble revet med. Men det er ikke nødvendigvis mange overraskelser underveis.
Slutten er like brutal som den er vakker. Etter et liv med blod, lojalitet og svik, forsøker Enzo å velge kjærligheten fremfor kriminaliteten. Men som Torrisi sier i sine siste øyeblikk, man kan ikke endre hvem man er. Uten å spoile for mye for dem som ønsker å oppleve alle detaljer selv, kan jeg si at avslutningen traff meg hardt. Det er en bittersøt avslutning som både runder av historien på en tilfredsstillende måte og etterlater en klump i halsen.
En ting som kan være en skuffelse for noen, er spillets lengde. Historien er relativt kort, og det er lite av sideaktiviteter eller fri utforskning. Dette er ikke et åpent sandkassespill i stil med GTA, men en lineær, stramt regissert opplevelse. For min del føltes det ikke som et stort problem, faktisk tror jeg fokuset på historiens kjernemomenter er det som gjør spillet så effektivt. Men jeg forstår at de som ønsker å bruke titalls timer i en åpen verden, kan bli litt skuffet.
På PlayStation 5 ser spillet fantastisk ut, med rike farger, detaljert lyssetting og en imponerende grad av autentisitet i alt fra klesstil til arkitektur. Likevel er det et par animerte bevegelser som føles stive og litt unaturlige, særlig i ansiktsanimasjoner under enkelte dialoger. Det er ikke ødeleggende, men merkbart, spesielt når resten av produksjonen holder så høy standard.
Stemmeskuespillet er gjennomgående sterkt. Johnny Santiago som Don Torrisi har en tyngde og karisma som minner om gamle mafiafilmlegender, mens Riccardo Frascari gir Enzo en menneskelig sårbarhet som gjør ham langt mer enn en standard spillprotagonist. Birollene er også godt besatt, Luca Trapani, Cesare Massaro, Tino Russo og Isabella bidrar alle til å gjøre universet levende og engasjerende. Man får virkelig følelsen av at dette er et nettverk av ekte mennesker med egne ambisjoner, frykter og lojaliteter.
Når jeg ser tilbake på hele opplevelsen, føles Mafia: The Old Country nesten som å spille gjennom en klassisk mafiafilm, komplett med store følelser, dramatiske vendepunkt og blodige oppgjør. Den er vakker å se på, gripende å oppleve, og til tider brutal i sin ærlighet. Men den er også et spill som ikke nødvendigvis hever seg over sjangerens toppunkt når det gjelder gameplay. Der historien, atmosfæren og presentasjonen skinner, føles selve spillmekanikkene mer trygge enn nyskapende.
Likevel er det vanskelig å ikke bli revet med. For min del er det nettopp kombinasjonen av sterke karakterer, en solid, om noe forutsigbar historie, og den fantastiske atmosfæren som gjør at jeg med glede anbefaler spillet. Det er en kort, men intens reise som vil bli stående som et av de mest minneverdige innslagene i Mafia-serien for meg. Selv om det ikke når helt opp til sjangerens aller beste på gameplayfronten, leverer det en helhet som er vanskelig å ikke bli imponert over.
Til syvende og sist er Mafia: The Old Country et spill som vet nøyaktig hva det vil være, og det leverer det med stil. Det er et kjærlighetsbrev til mafiaens opprinnelse, til Sicilia, og til de klassiske historiene om lojalitet, kjærlighet og tragedie. Og for meg, som elsker både Mafia-serien og gode historier, var det mer enn nok til å holde meg klistret til skjermen til rulleteksten.
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.
Game title: Mafia: The Old Country
Oppsummering
Mafia: The Old Country tar oss til tidlig 1900-talls Sicilia med en gripende historie om lojalitet, kjærlighet og svik. Med sterke karakterer, flott atmosfære og intense kamper føles det som å spille en klassisk mafiafilm. Gameplayet er solid, men litt gammeldags, og spillets korte lengde kan skuffe noen. Likevel leverer det en minneverdig opplevelse for fans av serien.
User Review
( votes)Pros
- Sterk og emosjonell historie
- Unik setting i tidlig 1900-talls Sicilia
- Minneverdige karakterer og solid stemmeskuespill
- Flott visuell stil og atmosfære
- Fantastisk soundtrack
Cons
- Lite utforskning eller sideaktiviteter
- Enkel og litt gammeldags gameplaystruktur
- Stiv kjøremodell
- Noen animerte bevegelser og visuelle feil