Etter å ha spist meg gjennom familien til Donatello, Raphael, Michelangelo og Leonardo for å utvikle meg til gudfaren av Jaws, fikk jeg en rar følelse at det var rimelig tilfredsstillende. Er det virkelig kun det som skal til for å underholde meg? Bekymringens øyeblikk har kommet, så la oss gå litt igjennom hva som foregår i hodet mitt etter å ha spilt Maneater i det siste.
Navn: Maneater
Utvikler: Tripwire Interactive, Blindside Interactive
Utgiver: Deep Silver
Lansert: 22.05.2020
Tilgjengelig på: PlayStation 4, Nintendo Switch, Xbox One, PC
Omtalt på: PlayStation 4 Pro
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.
Så hva er Maneater for noe?
Maneater prøver seg på samme tematikk som Saints Row og andre åpne verden spill hvorav hovedtrekket er å skape totalt kaos på en tullete måte. Ikke misforstå, for innimellom så trenger vi slike spill oppi alle disse spillene som prøver å være så nær realiteten som overhodet mulig. Så det er godt å dette litt ned på jorda igjen for å minnes på at spill kan være så mangt av forskjellige kreative spillmekanikker og tematikker. Maneater er et godt eksempel på det, han eller hun som fant opp at det var en genial ide å lage et spill hvor du svømmer rundt i vannet og spiser alt og alle fra skilpadder, fisker til mennesker på stranden er et geni. For ideen er simpel, og får meg til å tenke, hvorfor har ingen laget dette spillet før? (Ja det finnes andre hai spill som f.eks spillet som baserer seg på Jaws, men jeg vil ikke akkurat si det var så bra eller hva?)
Men så kommer jo da selvfølgelig det store spørsmålet, har den geniale ideen på papiret klart å bli til ett like så bra spill? Som vanlig så går jeg litt dypere i de forskjellige kategoriene for å bedømme hva jeg synes om spillet, og i dette tilfellet kommer jeg til å ta en skikkelig kraftig jafs og hugger til med akkurat det samme.
Historien i seg selv er helt grei, fra menneske perspektivet så blir historien fortalt på en måte som om vi skulle ha sittet og sett på en typisk reality TV show som f.eks “Deadliest Catch” på Discovery Channel. En av fiskerne rett og slett kutter opp moren til vår kjære baby shark (Doo doo doo doo doo doo) som blir dratt ut av magen, men klarer å komme seg fra fiskerens hender og blir dumpet ut i sumpen. Og det er her vår ferd begynner. Ferden ved å spise, og vokse seg fra å være en baby shark (Doo doo doo doo doo doo) til en fullvoksen mutert hai for å få sin hevn på fiskeren som drepte moren. Måten historien blir presentert på er en morsom tvist, men jeg føler at historien blir satt litt tilbake i ny og ne når det kun er fortelleren selv som har god nok innlevelse i stemmeskuespillet for å virke troverdig nok.
Gameplayet i seg selv er et typisk rollespill hvor du må levle opp haien din for å kunne oppgradere med forskjellige ferdigheter, bli sterkere og større, det helt alminnelige RPG mekanikkene. Risikoen med å RPG elementer er det med erfaringspoeng stabilitet, hvor mye grinding må til for å kunne levle nok opp til å vinne over den forbanna alligatoren som har drept meg for den tjuende gangen bare fordi jeg er nødt til å svømme forbi for å komme til grotten som gjør slik at jeg kommer videre i historien. Neida, mister interrogator alligator åpner kjeften og tar et stort bitt samtidig som han gir ett kinky pisk med halen sin på meg.
Ble litt frustrasjon der, poenget er at det må mye unødvendig grinding til å få kunne få høy nok level til å kunne fortsette historien eller bare hovedsakelig overleve i vannet. Man kan selvfølgelig se det på den andre måten og si at naturen er brutal, live with it. Men det er jo ikke Dark Souls fra Oslofjorden jeg ønsker å spille her heller.
Oppdragene er morsomme i starten, men dessverre så faller Maneater ned i samme grotte som mange andre åpne verden spill også gjør, og det er repetetivens Marianegropa. Oppdrag, kampsystem og levelsystemet blir ekstremt fort repetetivt og jeg mister interessen og givet til å fortsette ganske så fort, min personlig grense faller gjerne på når ting må grindes for å kunne fortsette, og det hjelper ikke dessverre på at kamera kontrollene kan være litt klønete og at det er ekstremt lett å bli forvirret på hvor man befinner seg på kartet. (Tydeligvis så kan haier lese kart, mulig haien vår klarte å få spist i seg noen gener fra Leonardo?).
Konseptet er bra, og en del av gjennomførelsen er veldig bra gjort, grafikken er “godkjent” i mine øyne i sammenligning med andre dagens spill grafikk, lydsporet er greit og ikke minst, det er tilfredsstillende å svømme rundt å spise alt som er. Selv med repetitivt gameplay og kampsystem som kan være litt klønete så er den åpne verden fylt med ting å gjøre og historien er presentert på en artig måte.
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.
-
Historie 6
6/10
-
Grafikk 8
8/10
-
Gameplay 5
5/10
-
Kontrollere 7
7/10
-
Musikk/Lydspor 6
6/10
-
Gjenspillingsverdi 7
7/10
Oppsummering
Maneater har et bra konsept, men faller i samme grop som mange andre åpne verden spill med repetivt gameplay og oppdragssystem. Men det å svømme rundt som en hai og spise alt som er, er tilfredstillende og overraskende underholdene. Bare ikke se frem til flere Teenage Mutant Ninja Turtles filmer i nærmeste fremtid. They are gone!
Overall
6.5/10
User Review
( votes)Pros
- Bra konsept
- Utfyllende åpen verden
- Karakter modeller er bra laget
Cons
- Level grinding tar tid
- Klønete kamerakontroll og kampsystem
- Lite variasjon på oppdrags typer
