Insomniac Games har flere ganger vist at de forstår hva som skal til for å få en superhelt til å føles riktig i spillform. Marvel’s Spider-Man-serien kombinerte bevegelse, kamp, personlighet og historiefortelling på en måte som gjorde det lett å bli oppslukt. Derfor burde Marvel’s Wolverine vært en av de enkleste anbefalingene å skrive. Problemet er bare at jo mer jeg spiller, desto vanskeligere blir det å like det.
Jeg har ventet lenge på et nytt Wolverine-spill som virkelig lar Logan stå i sentrum, uten at han bare blir én av mange Marvel-figurer. Tanken på et moderne spill der klørne, raseriet, helbredelsesfaktoren og den mørkere siden av karakteren får dominere, har vært svært fristende. Da Insomniac Games ble utvikleren bak prosjektet, økte forventningene ytterligere.
Studioet hadde allerede bevist at de kunne gjøre Spider-Man interessant både mekanisk og narrativt. Derfor forventet jeg ikke et Spider-Man-spill med klør, men jeg forventet den samme forståelsen av karakterfantasien. Jeg ville kjenne at dette var Wolverine på samme måte som jeg tidligere har kjent at Spider-Man faktisk føltes som Spider-Man.
Dessverre skjer det bare glimtvis.
«Jeg har så lyst til å like Marvel’s Wolverine, men det er brutalt vanskelig.»
Det er egentlig den enkleste måten å oppsummere hele opplevelsen på.
Forventningene var høye av en grunn
Det er vanskelig å gå inn i Marvel’s Wolverine uten å ha Insomniacs tidligere arbeid i bakhodet. Marvel’s Spider-Man-spillene hadde en tydelig identitet og en rytme som gjorde at både bevegelse og kamp føltes naturlig. Det var ikke bare flott å se på. Det var morsomt å faktisk spille.
Derfor blir kontrasten ganske brutal når Wolverine etter hvert begynner å føles så statisk.
De første timene er lovende. Logan kaster seg inn i fiender, klørne gjør den skaden man forventer, og spillet er betydelig mer voldelig enn det vi har sett fra Insomniacs Spider-Man-univers. Her ligger ikke fiendene pent pakket inn i spindelvev etter kampen. Wolverine river, kutter og smadrer seg gjennom motstanden, og det passer selvfølgelig karakteren langt bedre.
Problemet er at det ikke utvikler seg nok.
Kampsystemet får flere teknikker, nye muligheter og enkelte variasjoner, men selve grunnrytmen forandrer seg altfor lite. Etter hvert begynte jeg å gå inn i de fleste kamper på omtrent samme måte, og når et spill med så stort fokus på nærkamp ikke klarer å holde kampene spennende, blir det vanskelig å opprettholde entusiasmen.
«Etter hva Insomniac har klart med Spider-Man-spillene, er jeg meget skuffet over arbeidet her.»
Det handler ikke om at Wolverine burde vært mer som Spider-Man, men om at jeg forventet den samme graden av finesse og utvikling i måten spillet lar oss bruke hovedkarakteren på.
Brutalt, men for repetitivt
Wolverine ser ofte fantastisk ut i kamp. Animasjonene er tunge, raske og aggressive, og flere avslutninger formidler voldsomheten til Logan svært godt. Når helbredelsesfaktoren samtidig brukes visuelt, med skader som gradvis forsvinner, fungerer det også som en fin påminnelse om at dette faktisk er en karakter som tåler langt mer enn vanlige mennesker.
Likevel er det en forskjell på noe som ser brutalt ut og noe som fortsetter å være morsomt å spille.
Etter noen timer opplevde jeg at mange kamper begynte å gli inn i hverandre. Fiendene endrer seg, arenaene endrer seg og nye teknikker dukker opp, men følelsen blir for ofte den samme. Det gjør at kampene etter hvert kan føles mer som hindringer man skal gjennom enn høydepunkter man ser frem til.
Og akkurat der begynte jeg å tenke tilbake på et langt eldre Wolverine-spill.
Jeg husker PS3-spillet som morsommere
Jeg skal ikke late som om jeg husker alle detaljer fra X-Men Origins: Wolverine på PS3. Det begynner å bli en stund siden, og nostalgi kan selvfølgelig forskjønne minner ganske kraftig.
Men jeg husker én ting svært tydelig.
Jeg hadde det moro.
Det spillet var langt fra perfekt, men det forstod tilfredsstillelsen i å slippe Logan løs. Når jeg sitter med et splitter nytt Wolverine-spill fra Insomniac og likevel begynner å tenke på hvor mye mer underholdt jeg husker at jeg var den gangen, er det vanskelig å ignorere.
Marvel’s Wolverine er på mange måter teknisk bedre, penere, dyrere og langt mer moderne, men det betyr ikke nødvendigvis at det er morsommere.
«Jeg husker ikke hundre prosent hvordan Wolverine-spillet på PS3 var på sin tid, men jeg kan da huske at jeg hadde det mer gøy da enn nå.»
Det er kanskje den mest smertefulle sammenligningen for spillet.
Historien klarer ikke å dra meg videre
Jeg skulle gjerne sagt at historien kompenserer for det repetitive gameplayet, men for min del gjør den ikke det.
Marvel’s Wolverine forsøker å fortelle en mørkere og mer personlig historie rundt Logan, fortiden hans og menneskene han møter underveis. På papiret burde dette fungere svært godt. Wolverine er en karakter med mer enn nok bagasje til å fylle en hel spillserie.
Likevel klarer ikke historien å gripe ordentlig tak.
Det finnes scener og øyeblikk som fungerer, og enkelte deler viser at det ligger interessante ideer under overflaten. Problemet er at jeg altfor sjelden føler et sterkt behov for å finne ut hva som skjer videre. Flere hendelser og valg får meg også til å sitte igjen med spørsmål, men ikke nødvendigvis på den gode måten hvor mystikken driver meg fremover.
Det blir heller en følelse av at historien ikke helt får samlet alle delene sine.
«Historien i seg selv er ikke fengende, og det kan fort være ting man vil sette spørsmålstegn ved.»
For et spill som i stor grad er lineært og historiedrevet, blir dette en ganske stor svakhet. Når utforskningen er begrenset og kampene begynner å bli repetitive, trenger historien å være den sterke motoren som trekker spilleren videre. For meg ble den aldri det.
Liam McIntyre er et klart høydepunkt
Heldigvis er det ett område hvor jeg satt igjen med et langt bedre inntrykk, og det er Liam McIntyre som Wolverine.
Han fungerer svært godt som Logan og klarer å gi karakteren både tyngde, temperament og sårbarhet. Det er ikke bare en sint mann som brøler seg gjennom dialogen. Han får også frem den mer slitte og menneskelige siden av Wolverine, noe som er helt nødvendig dersom karakteren skal fungere over mange timer.
Jeg liker også at dette føles som hans egen tolkning av Logan, fremfor et forsøk på å kopiere tidligere versjoner.
Problemet er at han står såpass sterkt at svakhetene hos flere av de andre karakterene blir enda tydeligere.
«Jeg elsker skuespilleren som nå får lov til å begi seg ut som Wolverine, og jeg synes han gjør en god jobb, men hva pokker skjedde med de andre karakterene?»
Flere av birollene blir overraskende flate. Noen eksisterer nesten utelukkende for å flytte handlingen fremover, mens andre aldri får nok tid eller dybde til at jeg bryr meg skikkelig om dem.
Dette er spesielt skuffende med tanke på hvor gode Insomniac tidligere har vært til å bygge relasjoner. Spider-Man-spillene fungerte ikke bare fordi Peter og Miles var interessante alene. Relasjonene deres til venner, familie og andre karakterer gjorde verden mer levende.
Det mangler jeg her.
Det tekniske nivået er vanskelig å kritisere
Marvel’s Wolverine ser heldigvis svært bra ut.
Figurmodellene er detaljerte, miljøene kan være imponerende, og spesielt kampanimasjonene viser hvor mye arbeid som er lagt ned i presentasjonen. Når Logan blir skadet og deretter regenererer, får man også noen av spillets mest interessante visuelle øyeblikk.
Her føles Wolverine virkelig som Wolverine.
Det er også flere sekvenser som viser hvor høyt produksjonsnivået er. Lyssetting, animasjoner, ansiktsuttrykk og kameraføring holder ofte et svært godt nivå, og rent visuelt er det vanskelig å ikke bli imponert.
Problemet er bare at teknisk kvalitet ikke kan bære hele opplevelsen dersom gameplay og historie ikke holder samme nivå.
Lineariteten er ikke problemet i seg selv
Jeg har ingenting imot at Marvel’s Wolverine er mer lineært enn Spider-Man-spillene. Faktisk synes jeg det i utgangspunktet er en god idé.
Ikke alle spill trenger enorme åpne verdener fylt med ikoner, samleobjekter og sideaktiviteter. En mer konsentrert Wolverine-opplevelse kunne passet karakteren svært godt, særlig dersom det lot Insomniac fokusere hardere på tempo, kamp og historiefortelling.
Problemet er at lineariteten ikke alltid føles som et bevisst fokus. Den føles til tider bare begrensende.
Flere områder ser interessante ut og inviterer nesten til utforskning, men spillet ønsker i praksis at du skal holde deg til en ganske tydelig rute. Veivisningen kan også bli påtrengende, og enkelte sekvenser føles som om spillet er redd for at spilleren skal gå glipp av noe.
Dermed mister lineariteten noe av fordelen den kunne hatt.
Det mangler utvikling
Det er kanskje dette som oppsummerer hele problemet best.
Marvel’s Wolverine utvikler seg ikke nok.
De første timene gir et godt inntrykk av volden, karakteren og potensialet. Deretter sitter jeg stadig og venter på at det skal ta neste steg. At kampene skal få mer dybde, at historien virkelig skal gripe tak, at karakterene rundt Logan skal vokse eller at spillet skal begynne å utfordre meg på nye måter.
Det skjer bare ikke ofte nok.
Resultatet blir at mye av opplevelsen flater ut.
Konklusjon
Det verste med Marvel’s Wolverine er at jeg hele tiden kan se hvor bra dette kunne vært.
Liam McIntyre gjør en svært god jobb som Logan, brutaliteten passer karakteren perfekt og presentasjonen holder ofte svært høy kvalitet. Det finnes øyeblikk hvor Insomniac treffer akkurat den følelsen jeg ønsket meg fra et moderne Wolverine-spill.
Men mellom disse øyeblikkene ligger det for mye repetisjon, en historie som aldri virkelig får tak i meg, og biroller som ikke får den kvaliteten jeg forventet fra studioet bak Marvel’s Spider-Man.
Jeg gikk inn i spillet med svært høye forventninger, men de var høye av en grunn. Insomniac har selv satt standarden tidligere.
Marvel’s Wolverine er ikke et katastrofalt spill, og det finnes absolutt ting her jeg liker. Problemet er at jeg hele tiden føler at jeg spiller en svakere utgave av spillet jeg håpet dette skulle være.
«Jeg har så lyst til å like Marvel’s Wolverine. Det er bare brutalt vanskelig.»
Det er kanskje den mest passende oppsummeringen jeg kan gi.
Marvel's Wolverine
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.