Det er ikke alle spill som klarer å etterlate seg et varig inntrykk. Noen opplevelser forsvinner nesten like raskt som man legger fra seg kontrolleren, mens andre blir sittende igjen i hukommelsen i mange år. For min del har Middle-earth: Shadow of War alltid tilhørt sistnevnte kategori.
Da jeg anmeldte spillet for Ulvespill tilbake i 2017, var det særlig Nemesis-systemet, de intense kampene og muligheten til å bygge min egen orkhær som gjorde inntrykk. Selv etter mange timer med spilling fortsatte Mordor å overraske meg med nye rivaler, uventede forræderier og stadig mer kaotiske festningskamper.
Nesten ni år senere har jeg igjen fått muligheten til å reise tilbake til Mordor, denne gangen med Nintendo Switch 2 i hendene.
Og jeg skal innrømme at det føltes fantastisk.
Det er noe spesielt med å vende tilbake til en spillverden man har så mange gode minner fra. Spørsmålet var naturligvis om Shadow of War fortsatt ville være like underholdende som jeg husket, eller om nostalgien hadde fått meg til å glemme svakhetene.
Etter vår testperiode er svaret ganske tydelig. Shadow of War har fortsatt mye av den samme magien som gjorde originalen så minneverdig, og kanskje enda mer overraskende er det hvor godt opplevelsen passer i håndholdt format.
Det betyr likevel ikke at alt er perfekt. Spillet har fortsatt enkelte av de gamle svakhetene, og den nye utgaven krever overraskende mye lagringsplass på konsollen.
Men én ting er sikkert: Det var godt å være tilbake.
En gammel kjenning med nye muligheter
Historien tar oss tilbake til Midgard, hvor vi igjen følger Talion og alvesmeden Celebrimbor i kampen mot Saurons mørke styrker.
Gjennom spillet får vi utforske forskjellige områder av Mordor, kjempe mot fiendtlige orker og bygge opp vår egen maktbase. Målet er ikke bare å overleve, men å utfordre Saurons kontroll ved å vende fiendens egne styrker mot ham.
Det er en interessant tilnærming til Tolkiens univers, selv om historien tar seg ganske store friheter med det etablerte kildematerialet.
Dette var også noe jeg trakk frem i anmeldelsen fra 2017. Enkelte av valgene utviklerne gjorde med kjente figurer og hendelser, ville nok fått de mest dedikerte Tolkien-entusiastene til å heve et øyenbryn.
Men for min del har dette aldri vært nok til å ødelegge spillopplevelsen.
Shadow of War forteller sin egen historie innenfor et velkjent univers, og det er først og fremst kombinasjonen av atmosfære, action og de forskjellige spillsystemene som gjør opplevelsen så engasjerende.
Mordor føles fortsatt som et farlig sted hvor enhver fiende potensielt kan utvikle seg til et langt større problem enn man først hadde forventet.
Og det er nettopp dette som gjør spillet så interessant.
Nemesis-systemet er fortsatt like fantastisk
Det er nesten umulig å diskutere Shadow of War uten å trekke frem Nemesis-systemet.
Da jeg anmeldte originalspillet i 2017, var dette uten tvil en av mine favorittmekanikker. Og etter å ha vendt tilbake til spillet på Nintendo Switch 2, kan jeg konstatere at systemet fortsatt er like underholdende.
For dem som ikke kjenner til Nemesis-systemet, handler det om at fiendene dine får sine egne personligheter, styrker, svakheter og historier.
En orkekaptein er ikke nødvendigvis bare enda en fiende du møter på veien.
Han kan beseire deg, stige i gradene og komme tilbake senere for å minne deg på nederlaget. Andre kan overleve sammenstøt, utvikle nye egenskaper eller plutselig dukke opp midt i en kamp du trodde du hadde full kontroll over.
Det skaper en dynamikk som fortsatt føles ganske spesiell.
Noe av det morsomste er hvordan spillet lar deg bygge opp din egen hær av orker. I stedet for å drepe alle motstanderne kan du etter hvert dominere dem og gjøre tidligere fiender til lojale soldater.
Og det er her Shadow of War virkelig skinner.
Plutselig blir det viktig hvilke kapteiner du rekrutterer, hvilke styrker og svakheter de har, og hvem du ønsker å sende inn i den neste store festningskampen.
Det skaper små historier som føles personlige, selv om de oppstår gjennom spillets egne systemer.
Jeg husker hvor imponert jeg var over dette i 2017, og det er nesten litt fascinerende at mekanikken fortsatt fungerer så godt ni år senere.
Nemesis-systemet er rett og slett en av hovedgrunnene til at jeg fortsatt kan anbefale Shadow of War.
Kampene er fortsatt like underholdende
Hvis du har spilt Batman: Arkham-serien, vil mye av kampsystemet i Shadow of War føles kjent.
Her handler det om å kombinere angrep, kontringer, unnamanøvrer og spesialegenskaper for å bekjempe store grupper av fiender.
Det er et system som er forholdsvis enkelt å komme inn i, men som samtidig gir rom for å utvikle egne strategier etter hvert som man låser opp flere ferdigheter.
Og det fungerer fortsatt utrolig godt.
Det er tilfredsstillende å hoppe inn i en gruppe med orker, slå tilbake angrepene deres og gradvis få kontroll over en situasjon som i utgangspunktet virket håpløs.
Når man i tillegg kombinerer nærkampene med sniking, bueskyting og Talions overnaturlige evner, får man en ganske variert verktøykasse.
Men det er spesielt når festningskampene begynner at Shadow of War virkelig får vist seg frem.
Å bygge opp en hær, velge ut kapteiner og angripe en fiendtlig festning er fortsatt en av de mest underholdende delene av spillet.
Det er kanskje ikke alltid like oversiktlig når store mengder orker kaster seg inn i kampene samtidig, men kaoset er også en del av sjarmen.
Under vår nye testperiode opplevde vi at kampene og Nemesis-systemet fortsatt er like underholdende som vi husket.
Det sier ganske mye om hvor godt grunnspillet faktisk har holdt seg.
Overraskende nok foretrakk jeg håndholdt modus
Da jeg begynte å teste Shadow of War på Nintendo Switch 2, hadde jeg egentlig forventet at TV-modus skulle være den foretrukne måten å spille på.
Tross alt er dette et spill med store slagmarker, imponerende festninger og mange fiender på skjermen samtidig.
Det føltes derfor naturlig at en stor TV ville være den beste måten å oppleve Mordor på.
Men overraskende nok endte jeg opp med å foretrekke håndholdt modus.
Og det er kanskje en av de største overraskelsene ved denne utgivelsen.
Det er noe helt eget ved å kunne sette seg godt til rette med Switch 2 og fortsette eventyret akkurat der man ønsker.
Shadow of War egner seg faktisk overraskende godt til denne måten å spille på.
Man trenger ikke nødvendigvis gjennomføre store deler av historien i én sammenhengende spilløkt. Det er fullt mulig å sette seg ned for å jakte på en orkekaptein, oppgradere utstyr eller gjøre forberedelser til et nytt festningsangrep.
Og som vi alle vet, er det sjelden slike planer stopper med bare én kaptein.
Plutselig dukker det opp en ny rival, et uventet bakholdsangrep eller en mulighet til å rekruttere en ork med interessante egenskaper.
Før man vet ordet av det, har den korte spilløkten utviklet seg til noe langt mer omfattende.
Jeg synes dette passer svært godt med konseptet bak Nintendo Switch 2.
Det er ikke nødvendigvis fordi håndholdt modus tilbyr den mest imponerende grafiske presentasjonen. Det handler mer om hvor naturlig det føles å spille Shadow of War på denne måten.
Og for min del har dette blitt en av de største fordelene med den nye utgaven.
Grafikk og lastetider leverer godt
En av tingene vi naturligvis var spente på før testperioden, var hvordan et såpass omfattende spill ville fungere på Nintendo Switch 2.
Shadow of War ble opprinnelig utviklet for en helt annen konsollgenerasjon, og det er ingen hemmelighet at overgangen til håndholdt maskinvare ofte innebærer kompromisser.
Men vår egen opplevelse har vært positiv.
Jeg har ingen spesielle bemerkninger til det visuelle, og grafikken har fungert godt for min del.
Mordor har fortsatt mye av den samme atmosfæren som jeg husker fra originalspillet. De forskjellige områdene har sitt eget særpreg, og kombinasjonen av landskap, festninger og fiendtlige styrker bidrar til å gjøre verdenen interessant å utforske.
Det er selvsagt mulig å finne tekniske forskjeller dersom man sammenligner med andre plattformer, men under vår testperiode har ikke den visuelle presentasjonen vært noe som har trukket ned spillgleden.
Det samme gjelder lastetidene.
Her har jeg heller ingen negative bemerkninger. Lastingen opplevdes som god, og jeg satt ikke igjen med følelsen av at spillet brukte unødvendig mye tid på å komme i gang.
Switch 2-utgaven har riktignok en teknisk ramme på 30 bilder i sekundet, og enkelte eksterne tester har omtalt grafiske kompromisser og varierende ytelse.
Men dette er ikke forhold som preget våre egne testnotater, og det synes jeg er viktig å understreke.
For vår del har den tekniske opplevelsen vært god nok til at vi kunne konsentrere oss om det viktigste, nemlig å ha det moro i Mordor.
En lagringskrevende tur til Midgard
Hvis det er én praktisk ting jeg virkelig vil trekke frem som en ulempe med Nintendo Switch 2-utgaven, er det hvor mye lagringsplass spillet krever.
Shadow of War Definitive Edition er nemlig ingen liten nedlasting.
Nintendo oppgir en nedlastingsstørrelse på omkring 73 til 75 GB, avhengig av den regionale butikkoppføringen.
Det er ganske mye for et enkelt spill på en håndholdt konsoll.
Og selv om Switch 2 har mer intern lagringsplass enn forgjengeren, er dette fortsatt en betydelig del av plassen man har tilgjengelig.
For spillere som gjerne har flere store titler installert samtidig, kan det derfor bli nødvendig å rydde plass eller investere i et kompatibelt minnekort.
Jeg synes dette er verdt å nevne fordi nettopp fleksibiliteten er en av de største fordelene med Switch 2-versjonen.
Det er utrolig praktisk å kunne ta med seg Mordor overalt, men litt av bekvemmeligheten forsvinner dersom man først må bestemme hvilke andre spill som skal slettes for å få plass.
Det gjør ikke Shadow of War til et dårligere spill, men det er definitivt noe man bør være klar over før nedlasting.
Mye innhold samlet i én pakke
En av fordelene med Definitive Edition er at den inneholder mer enn bare hovedspillet.
Her får vi også historieutvidelsene Blade of Galadriel og Desolation of Mordor, sammen med Nemesis-utvidelsene Slaughter Tribe og Outlaw Tribe.
Det betyr at man får tilgang til flere historier, fiender og utfordringer, samt enda mer innhold til Nemesis-systemet.
For dem som ikke har spilt Shadow of War tidligere, er dette en omfattende pakke med mye underholdning.
Og selv for oss som har vært gjennom Mordor tidligere, er det hyggelig å ha hele opplevelsen samlet på én plattform.
Det er likevel verdt å merke seg at enkelte nettbaserte funksjoner fra originalspillet ikke er tilgjengelige i Switch 2-utgaven.
Blant annet er Online Conquests og Vendettas fjernet, sammen med flere andre nettbaserte aktiviteter.
For spillere som likte disse funksjonene, vil det naturligvis være et minus.
Men dersom man først og fremst ønsker å spille gjennom historien, bygge opp sin egen hær og oppleve Nemesis-systemet, er det fortsatt svært mye innhold å glede seg over.
De gamle svakhetene har dessverre ikke forsvunnet
Selv om jeg har kost meg med å vende tilbake til Shadow of War, er det viktig å ikke la nostalgien ta fullstendig overhånd.
For spillet er ikke feilfritt.
Flere av de gamle svakhetene er fortsatt til stede, og dette er kanskje noe man merker spesielt godt når man allerede har brukt mye tid med originalen.
En av de største utfordringene er at spillopplevelsen etter hvert kan bli ganske repeterende.
Misforstå meg rett. Jeg elsker actionspill, og jeg setter stor pris på kampene og muligheten til å ta opp jakten på stadig nye orkekapteiner.
Men når man har gjennomført mange av de samme aktivitetene, beseiret utallige fiender og kjempet seg gjennom flere festninger, begynner enkelte elementer naturligvis å føles litt vel kjente.
Det blir til tider mye av det samme.
Nemesis-systemet er heldigvis med på å redusere denne følelsen, ettersom nye rivaler og uventede hendelser kan gi selv kjente situasjoner en annen utvikling.
Men det klarer ikke alltid å skjule at strukturen i spillet kan bli repetitiv over tid.
Dette er heller ikke et problem som har oppstått med Nintendo Switch 2-versjonen. Det er en svakhet som allerede lå i grunnspillet.
Det samme gjelder enkelte andre sider av spillopplevelsen som viser at Shadow of War har noen år på baken.
Men samtidig er det viktig å skille mellom svakheter som faktisk ødelegger spillopplevelsen, og svakheter man lærer seg å leve med fordi resten av spillet er så underholdende.
For min del havner Shadow of War definitivt i den siste kategorien.
Ni år senere er det fortsatt verdt turen
Da jeg anmeldte Shadow of War i 2017, var det spesielt Nemesis-systemet, de forskjellige orkekapteinene og festningskampene som gjorde at jeg fortsatte å komme tilbake.
Etter vår testperiode med Nintendo Switch 2-versjonen er det morsomt å konstatere at dette fortsatt er de viktigste styrkene.
Det føles rett og slett fantastisk å vende tilbake til spillet.
Ja, enkelte aktiviteter kan bli repeterende. Ja, det finnes gamle svakheter som fortsatt gjør seg gjeldende. Og ja, det krever overraskende mye lagringsplass.
Men når jeg først sitter der med Switch 2 i hendene, på jakt etter min neste orkekaptein, er det vanskelig å ikke la seg rive med.
Jeg hadde heller ikke forventet at håndholdt modus skulle bli min foretrukne måte å spille på.
Det er faktisk en av grunnene til at jeg synes denne utgivelsen er så interessant.
For selv om selve spillet er gammelt, gir muligheten til å spille det håndholdt opplevelsen en ny form for fleksibilitet.
Og noen ganger er det akkurat dette som skal til for å gjøre en gammel favoritt aktuell igjen.
Konklusjon: Mordor føles fortsatt som hjemme
Middle-earth: Shadow of War Definitive Edition på Nintendo Switch 2 har vært et svært hyggelig gjensyn med et spill jeg allerede hadde mange gode minner fra.
Nemesis-systemet er fortsatt like underholdende, kampene er tilfredsstillende og muligheten til å bygge opp sin egen orkhær byr fremdeles på noen fantastiske øyeblikk.
Det som kanskje overrasket meg mest, var hvor godt spillet fungerte som en håndholdt opplevelse.
Jeg hadde forventet å foretrekke TV-modus, men endte i stedet opp med å tilbringe mest tid med Switch 2 i hendene.
Grafikken og lastetidene har heller ikke gitt meg noen spesielle grunner til å klage, noe som naturligvis bidrar til et positivt helhetsinntrykk.
Likevel kan jeg ikke overse svakhetene.
Spillet blir fortsatt repeterende etter hvert, flere av originalens gamle problemer henger igjen, og det store lagringsbehovet er en praktisk ulempe på en konsoll hvor plassen fort kan bli knapp.
Men til tross for dette sitter jeg igjen med et tydelig svar på spørsmålet om Shadow of War fortsatt er verdt å spille.
Absolutt.
Enten du aldri har besøkt Mordor tidligere, eller du er en veteran som ønsker å oppleve spillet på nytt, har Definitive Edition fortsatt svært mye å by på.
Og for min del har det vært en glede å oppdage at et spill jeg likte så godt i 2017, fortsatt klarer å underholde meg nesten ni år senere.
Middle-Earth: Shadow of War Definitive Edition
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.