Persona 3 Portable & Persona 4 Golden – Anmeldelse

Persona er en høyt elsket serie som har vært på markedet siden 1996, men er en av de japanske titlene som har blitt lansert på ulike tidspunkt i forskjellige regioner. Seneste porteringen av serien er til Nintendo Switch, noe vi tar en nærmere kikk på.

Navn: Persona 3 Portable & Persona 4 Golden
Utvikler: Atlus
Utgiver: Sega
Lansert: 19.01.2023
Tilgjengelig på: Nintendo Switch m/flere
Omtalt på: Nintendo Switch
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Vi har valgt å samle begge titlene under samme anmeldelse av to forskjellige grunner. Den første er at teknisk er spillene svært like hverandre, med kun noen få forskjeller. Den andre grunnen er at begge spillene er spill som har blitt omtalt i det uendelige siden de ble lansert første gang. Det at begge spillene kvalifiserer seg til samme karakter er jo en pen bonus.

Om du, som undertegnede, ikke er kjent med Persona serien fra tidligere, så er Persona 3 og 4 en hyggelig hybrid av jRPG og sosial simulator. For å få tilgang til de sterkere egenskapene i kamp, er du nemlig nødt til å opparbeide deg en sosial status blant karaktene rundt deg – samtidig som du ikke må glemme skolen.

I begge spillene så spiller du nemlig en skoleelev som ender opp i et spindevev av mysterier og sosiale intriger. I Persona 3 så blir du med en gruppe som kaller seg SEES (Specialized Extracurricular Execution Squad) som undersøker et fenomen som kalles Dark Hour – Mørke timen – som er en periode mellom døgnene som de aller fleste mennesker ikke er klar over at eksisterer. I løpet av denne timen så utforsker man et gigantisk tårn som heter Tartarus. I Persona 4 oppstår mystiske dødsfall, som man oppdager at har en sammenheng med været. Politiet jobber så hardt de kan med saken, men du og en gruppe venner utforsker hendelsene på en helt annen måte enn hva lovens lange arm gjør. En kortere oppsummering av handlingene er vanskelig å gi, men begge spillene er helt selvstendige og ingen kjennskap til tidligere spill kreves for å nyte opplevelsen.

Historien i spillet er svært god og utspiller seg i hovedsak ved hjelp av dialoger med ulike karakterer, samtidig som det påvirkes litt av hva du ønsker å bruke tiden på dagen med. Nå er det kun den engelske talen som har blitt benyttet, men der er stemmeskuespillet bra og engasjerende, med tydelig påvirkning av anime-preget som gjerne følger med i en jRPG, noe som fungerer svært godt. Grafisk så merker man at spillene ikke er nye, men på en konsoll som Nintendo Switch fungerer det ypperlig, både i håndholdt og på TV.

Jeg har en liten innrømmelse å komme med. Når jeg fikk spillene for å anmelde, og jeg la merke til at dette var spill publisert av Atlus, så sank hjertet mitt. Det er svært få spill som kommer fra Atlus som jeg har fått en genuint positiv opplevelse av – og jeg kan med stolthet si at jeg tok feil! Persona 3 og 4, som for øvrig begge er svært store spill med mange timer spilletid, har vært veldig vanskelige å legge ned. Det er oppdelt i dager, og det er så lett å tenke “jeg skal bare spille én dag til…”

Uten at du merker det har det gått 3 timer og det er farlig kort tid igjen til vekkerklokken ringer. Jeg elsker å bli motbevist – her hadde jeg feil! 

Kvaliteten i spillet viser at det er utviklere som genuint elsker produktet sitt. Alt fra fortellerkunsten til lydsporet holder en meget høy kvalitet, selv så mange år etter at de kom ut første gang. En annen ting er at jeg faktisk tror titler som dette gjør seg bedre på en konsoll som Nintendo Switch enn hva de gjorde på Playstation når de kom ut – helt enkelt på grunn av bærbarheten. De har begge vært lansert på Playstation Vita tidligere, men den store og klare skjermen til Nintendo Switch gjør det bedre enn noensinne. Tror jeg da, jeg har ikke prøvd det på PSP eller Vita. Jeg tar derimot en sjanse å gjetter på at jeg har rett.

Det er på noen få punkter i løpet av spillene som man merker at disse spillene ikke er lagd i dag. Den ene er kompleksiteten. Det er gode hjelpemenyer i spillet, som er til for å leses. Mange av dagens spill holder deg i hånden og gir all informasjon med en liten sølvskje, det gjør ikke Persona 3 eller 4. Her er det hodet først og les deg opp på det du ikke forstår. Forklaringene og opplæringen eksisterer, men du får den ikke trykket ned i halsen motvillig. Andre er noen litt overraskende ting som i dag ville vært noe nære kanten av hva som er akseptabelt innenfor normer. Et eksempel på dette er i Persona 3 – måten man henter frem sin Persona for å gjøre angrep for deg? Du skyter deg selv i hodet med en pistol. Uten å ha lest andre anmeldelser av spillet som jeg husker, så blir jeg veldig overasket om ikke det har vært noen ute å kommentert akkurat dette, og en del andre småting som skjer i løpet av spillet som jeg ikke skal avsløre.

Det eneste negative jeg vil trekke frem med disse to spillene, er at kampene kan bli litt repetitive og til tider litt småkjedelige. Ikke lange perioder av spillet, men det kan absolutt oppstå situasjoner der du må gå litt tilbake å helt enkelt slakte deg gjennom mengder med fiender for å bli sterkere. En annen detalj er at ingen av dem benytter seg av touch-funksjonene til Nintendo Switch. Dette kunne nok ha ytterligere forbedret spillopplevelsen, men er ikke en stor ting å trekke ned karakterer for. 

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.