Psychiatrist Simulator 2 – Anmeldelse

Tanken på å leke psykiater og møte et mangfold av pasienter som trenger hjelp kan tenkes å være et lokkende spillkonsept. Dersom det blir utført på riktig måte.

På mange måter er dette en anmeldelse som er svært vanskelig å skrive, for det er nesten umulig å få ned i ord mine tanker og følelser kring Psychiatrist Simulator 2 på en måte som ikke blir satire eller rett og slett ufint. Så, til den grad det er mulig, så skal det gjøres et ærlig forsøk på å holde anmeldelsen saklig.

Det første som møter deg i det du starter Psychiatrist Simulator 2 er et skrivebord. På dette skrivebordet befinner det seg en radio, en bok med diagnoser og en bunke med pasientjournaler. Samt en «text to speech» stemme som høres ut som den kommer rett fra 1980 som prater om din relasjon med din kone.

Det stemmer, det er ingen menyer som møter deg, du kastes rett inn i spillet. Det finnes faktisk ikke en enste meny i hele spillet, så du behøver ikke tenke på innstillinger som grafikk, lyd, lagre eller noe slikt – de mulighetene eksisterer ikke i Psychiatrist Simulator 2.

Musikken som går i bakgrunnen skrur du enkelt av gjennom å klikke på radioen. Men de har lagt til en spennende funksjon! I bildet over så ser du en side av boken med diagnoser. Dersom du klikker på den venstre pilen så blar du bakover, men du skrur også av eller på musikken igjen! To funksjoner på ett klikk er ikke dårlig.

Det tar ikke lang stund før første pasienten kommer på besøk. Helt uten noe forvarsel eller noe annet så begynner videoklipp å spille. I løpet av samtalen så får du noen valg på spørsmål du kan stille pasienten – ofte med akkurat samme respons uavhengig av hva du trykker på og oftest har svaret ikke noe med hva du spurte om i utgangspunktet. Din egen stemme har det ikke blitt brukt noen penger på her heller, den er rett og slett 100 prosent nostalgi. Når det er sagt er det ikke blitt brukt mye penger på filmklippene heller, da utvikleren har latt spillerne selv være modeller for en dag å spille inn filmsekvensene som benyttes i spillet.

Akkurat dette er ikke noe som jeg personlig er imot, men det gir utfordringer. De snakker med ekstremt varierende volum og ikke minst svært forskjellig kompetanse på det engelske språket. Noen er så vanskelige å høre, eller forstå, at undertekster hadde vært en fin funksjon å skru på – dersom man hadde noen slike menyer å leke med.

Mellom pasientene har du en ukjent mengde tid på å bla i boken nevnt over, lese samt gi en diagnose og behandling til pasienten du møtte. Her er det bare å sette fart, du vet aldri når neste pasient sin video plutselig begynner å spilles av.

Det er konstatert at teknisk så er spillet ganske ubrukelig, videokvaliteten er varierende, volumen er si som så og skuespillerne er skrapet fra bånn av bøtta. Hva med spillkonseptet?

Ei heller her kan det finnes noe som helst av verdi. Det kanskje er ment humoristisk, uten å klassifisere det som humor? Ikke vet jeg, alt jeg vet er at dersom en psykiater i Norge hadde oppført seg på samme måte som Mr. 80-talls-robot som man spiller, så hadde lisensen røket fortere enn is smelter på sommeren.

Spillet koster per skrivende stund 55.49 kr og er unnagjort på en drøy halvtime (selv om utvikleren har lovet flere pasienter etterhvert). Det er det er 1.80kr/minutt av gameplay og svært få spill har en kvalitet verdt dette – ihvertfall ikke dette spillet.

Bildet over viser «End Credits» når man har gått igjennom alle pasientene og fått vite deres skjebne. Nå skal det sies at etter 2 gjennomspillinger så kan jeg konstantere at hverken mine diagnoser eller behandlinger ble korrekt oppfattet av resultatfilmene – som er klipp hentet fra YouTube.

Dersom du er en aspirerende skuespiller har du her sjansen å ta kontakt med utvikleren for å bli foreviget i spillet som en pasient.

Nevnte jeg at du ikke kan avslutte spillet? Det kan du nemlig ikke, for det er ikke noen menyer å avslutte med. Her må man bruke gamle trofaste Ctrl+Alt+Del eller Alt+F4 for å skru av elendigheten.

Tror kanskje det ikke ble så saklig som intensjonen var, men her må utvikler skylde seg selv.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.