Det er noe eget ved å vende tilbake til en figur som aldri har vært ment å være elsket. Styx er ikke en helt i klassisk forstand. Han er en opportunist, en kyniker, en munnrapp goblin som banner mer enn han smiler. Likevel er det nettopp derfor det er så lett å bli dratt inn igjen når Styx: Blades of Greed nå markerer seriens comeback etter åtte års fravær.
Navn: Styx: Blades of Greed
Utvikler: Cyanide
Utgiver: Nacon
Lansert: 19.02.2026
Tilgjengelig på: PlayStation 5, Xbox Series X, PC
Omtalt på: PlayStation 5
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.
Jeg testet spillet på PlayStation 5, og det første som slår meg er hvor tydelig Cyanide har ønsket å gjøre dette til et steg fremover. Ikke nødvendigvis teknologisk revolusjonerende, men strukturelt mer ambisiøst. Blades of Greed bygger videre på formelen fra de to foregående spillene, men legger større vekt på frihet, vertikalitet og en mer sammenhengende verden med tydelig Metroidvania-preg .
Du spiller fortsatt som Styx, den eneste goblinen som kan snakke, født av Amber og formet av et liv i skyggene . Denne gangen er han ikke lenger bare en brikke i andres spill. Etter hendelsene i Shards of Darkness har han forlatt mørkalvenes by og samlet sitt eget mannskap. Nå leder han sin egen operasjon fra et luftskip, og jakten på Quartz er både personlig og strategisk . Quartz er verdens mest verdifulle og farlige ressurs, og i en verden på randen av krig mellom alver, mennesker og orker kan kontroll over denne energien vippe maktbalansen fullstendig.
Historien fungerer best når den fokuserer på Styx som karakter. Han er fortsatt grov i kjeften, full av sarkasme og mørk humor. Flere ganger tok jeg meg selv i å trekke på smilebåndet når han kommenterte egne feil eller hånte fiender han nettopp hadde lurt trill rundt. Stemmeskuespillet til Styx bærer mye av opplevelsen. Resten av rollelisten er mer ujevn. Noen figurer setter spor, andre forsvinner like raskt som de introduseres. Fortellingen har interessante ideer, spesielt rundt Quartz og opprinnelsen til konflikten, men den føles til tider mer som en ramme for infiltrasjonsoppdragene enn som en drivkraft i seg selv.
Det er likevel tydelig at dette kapitlet spiller en større rolle i universet. Eventyret legger grunnlaget for den kommende storkrigen og etableringen av Black Hand, leiesoldatgruppen kjent fra Of Orcs and Men . For fans av serien gir dette en ekstra dimensjon, selv om nye spillere fint kan hoppe rett inn.
Der spillet virkelig imponerer er i designet av verdenen. Unreal Engine 5 brukes til å skape store, sammenhengende områder med en middelaldersk fantasyestetikk . For første gang i serien føles områdene virkelig sammenkoblet. Nye evner åpner gamle snarveier. Tidligere utilgjengelige partier blir plutselig tilgjengelige når du får tak i metallklør, glidevinge eller spektraldash .
De tre hovedregionene har hver sin tydelige identitet. Ruins of Akenash, de hengende ruinene som en gang var hjertet av World Tree, er et luftig og risikofylt område med svevende strukturer og en konstant følelse av fare . The Wall er kanskje det mest imponerende visuelt, en vertikal festning bygget for å holde orkene ute, fylt av elitevakter, inkvisitorer og giftige kloakker . Turquoise Dawn er mer organisk og kaotisk, en frodig, krigsherjet jungel der naturen selv er en trussel .
Vertikaliteten er ikke bare pynt. Den er kjernen i opplevelsen. Flere ganger fant jeg alternative ruter høyt over bakken, langs bjelker og gesimser, der fiendene knapt løftet blikket. Å gli fra et tak, lande bak en patrulje og forsvinne igjen uten å bli sett er fortsatt en av seriens største styrker.
Styx har også fått et bredere spekter av krefter. Quartz gir tilgang til nye evner som Flux Blast, Time Shifting og Mind Control . Samtidig beholder han klassiske Amber-evner som usynlighet, kloner og Amber Vision . Klonen er fortsatt et av de mest kreative verktøyene. Å sende en illusorisk dobbeltgjenger inn i et rom for å trekke oppmerksomhet mens du selv sniker deg rundt på motsatt side føles tilfredsstillende hver gang.
Progresjonssystemet, med ferdighetstre og runer, gir en følelse av utvikling . Du kan skreddersy Styx etter egen spillestil. Ønsker du å fokusere på mobilitet, manipulasjon eller mer direkte eliminering? Mulighetene er der. Problemet er at starten på spillet føles unødvendig treg. Mangelen på håndverksmaterialer og oppgraderinger de første timene gjør at du ikke får utnyttet systemene fullt ut før et godt stykke inn i kampanjen.
Kampsystemet er fortsatt seriens svakeste punkt. Styx er ikke bygget for direkte konfrontasjoner, og det merkes. Når du først havner i åpen kamp, føles det stivt og lite tilfredsstillende. Bosskampene er dessverre blant spillets mest anonyme øyeblikk. De mangler dramatisk tyngde og mekanisk finesse.
Den kunstige intelligensen trekker også helhetsinntrykket ned. Fiender reagerer inkonsekvent. Noen ganger oppdager de deg på mistenkelig lang avstand. Andre ganger kan du nesten danse rundt dem uten at de merker noe. I et spill som bygger på presisjon og planlegging er dette frustrerende. Spenningen forsvinner når systemene ikke alltid oppfører seg logisk.
Teknisk sett leverer PlayStation 5 en stabil, men ikke feilfri opplevelse. Ytelsen er stort sett jevn, men jeg opplevde sporadiske hakkinger, teksturpop-in og enkelte småfeil i animasjoner. Dette er ikke ødeleggende, men det plasserer spillet et hakk under de mest polerte produksjonene i 2026.
Lydsiden er solid, men anonym. Musikken bygger spenning når det trengs, men etterlater få minneverdige temaer. Styx sin stemme er høydepunktet, mens resten av rollebesetningen gjør jobben uten å imponere.
En annen designbeslutning som deler vannene er fraværet av et tradisjonelt kart. Intensjonen er å forsterke innlevelsen og oppfordre til utforskning, men i praksis kan det bli frustrerende i de mest komplekse områdene. Når du i tillegg må tilbake til tidligere soner for å låse opp nye passasjer, blir navigeringen tidvis unødvendig tungvint.
Samtidig er det umulig å overse hvor mye frihet spillet gir. Nesten hvert oppdrag kan løses på flere måter. Du kan være en tålmodig skygge som aldri blir sett, eller en mer aggressiv manipulator som bruker Quartz aktivt for å kontrollere fiender og skape kaos. Hurtiglagringsfunksjonen gjør at du tør å eksperimentere. Feil blir en del av læringsprosessen, ikke en straff.
Spillet byr også på fire vanskelighetsgrader, fra Easy til Goblin, som påvirker både Styx sin helse og fiendenes reaksjonstid . På høyere nivåer blir spillet betydelig mer krevende, og svakhetene i fiende-AI blir samtidig mer synlige.
Med en spilletid på rundt 25 til 30 timer for hovedhistorien er dette et omfattende eventyr. Mot slutten merker man likevel en viss repetisjon. Oppdragene varierer ikke alltid nok, og jakten på Quartz kan bli mekanisk.
Styx: Blades of Greed er et spill som briljerer når det gjelder frihet, nivådesign og hovedkarakter. Det skaper øyeblikk av ekte infiltrasjonsmagi. Samtidig holdes det tilbake av tekniske problemer, ujevn kunstig intelligens og et kampsystem som aldri helt fungerer.
Jeg sitter igjen med en følelse av at dette er et spill med tydelig identitet og ambisjon, men som ikke helt når det nivået det sikter mot. For fans av stealth og for dem som allerede har et forhold til Styx, er det mye å hente her. For andre kan svakhetene bli for synlige.
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.
Game title: Styx: Blades of Greed
Oppsummering
Styx er tilbake. Han er fortsatt grådig, fortsatt sarkastisk, fortsatt skjør. Og selv om eventyret hans ikke er feilfritt, er det vanskelig å ikke ha det gøy i skyggene sammen med ham.
User Review
( votes)Pros
- Stor spillerfrihet og kreativ stealth
- Solid, vertikal nivådesign med
- Mange evner og taktiske verktøy
- Underholdende og tydelig hovedkarakter
- God spilletid
Cons
- Ujevn og enkel fiende-AI
- Svakt og klønete kampsystem
- Repetitiv struktur og lite variasjon
- Treg progresjon i starten
- Tekniske og optimaliseringsproblemer