Ace Combat 8: Wings of Theve – Anmeldelse

Det har gått syv år siden Bandai Namco sendte oss opp i skyene med Ace Combat 7: Skies Unknown, og nå har utviklerne endelig bestemt seg for at vi har hatt beina plantet på bakken lenge nok. Med Ace Combat 8: Wings of Theve er det igjen tid for å spenne fast sikkerhetsbeltet, fyre opp motorene og gjøre seg klar for luftkamper som ville fått selveste Maverick fra Top Gun til å svette litt ekstra.

Vi har et ganske spesielt forhold til Ace Combat-serien her i Ulvespill. Da jeg anmeldte Ace Combat 7 tilbake i 2019, var det særlig de intense luftkampene, den imponerende grafikken og ikke minst musikken som virkelig begeistret meg. Sistnevnte ble faktisk nevnt så mange ganger i anmeldelsen at man nesten skulle tro jeg anmeldte et musikkalbum fremfor et spill.

Så forventningene til Wings of Theve har mildt sagt vært høye.

Denne gangen har Bandai Namco tatt i bruk Unreal Engine 5, videreutviklet flymekanikkene og lagt enda større vekt på historiefortellingen. Samtidig har flerspilleren fått en omfattende overhaling, med nye moduser, progresjonssystemer og en god dose moderne spillindustri på både godt og vondt.

Vi har testet spillet på PlayStation 5 Pro, og etter å ha tilbrakt en god del tid høyt over bakken er det spesielt én ting som er sikkert: Ace Combat har fortsatt den helt spesielle evnen til å få oss til å føle oss som verdens beste jagerpiloter.

Helt til vi krasjer i et fjell fordi vi var litt for opptatt av å beundre utsikten.

En historie som endelig får skikkelig luft under vingene

Ace Combat-serien har aldri vært fremmed for dramatiske historier. Her snakker vi om fiktive nasjoner, politiske konflikter, militære supervåpen og radiomeldinger som gjerne høres ut som de er skrevet av noen som nettopp har sett alle krigsfilmene i Hollywood.

Og vet du hva? Vi elsker det.

Wings of Theve tar oss tilbake til Strangereal, seriens fiktive univers, hvor nok en krig har brutt ut. Året er 2029, og Federation of Central Usea har blitt invadert av republikken Sotoa. Store deler av landet er okkupert, militæret er nærmest knust, og de gjenværende styrkene kjemper en desperat kamp for å holde håpet i live.

Midt oppi dette kaoset finner vi hangarskipet Endurance, et aldrende fartøy som fungerer som tilfluktssted for både soldater og sivile. Det er her vår historie begynner for alvor.

Spilleren får rollen som en pilot som overtar identiteten «Wings of Theve», en legendarisk flyver som har blitt et symbol på motstandskampen.

Men legenden viser seg å være mer komplisert enn man først skulle tro.

Uten å røpe for mye handler historien om langt mer enn bare å bekjempe fiendtlige styrker. Den utforsker betydningen av håp, propaganda, kameratskap og ansvaret som følger med å bli et symbol for mennesker som har mistet nesten alt.

Og akkurat denne vinklingen likte vi svært godt.

En av de største forbedringene fra forgjengeren er hvordan historien presenteres. Der Ace Combat 7 i stor grad benyttet radiokommunikasjon og filmsekvenser for å fortelle historien, får vi denne gangen en mer personlig opplevelse.

Gjennom førstepersonssekvenser om bord på Endurance blir vi bedre kjent med mannskapet og pilotene vi kjemper sammen med. Vi får oppleve relasjonene mellom karakterene, konfliktene deres og hvordan krigen påvirker menneskene bak uniformene.

Dette bidrar til at hendelsene får større betydning. Når vi sendes ut på et nytt oppdrag, handler det ikke lenger bare om å ødelegge et bestemt antall fiendtlige fly. Vi føler i større grad at det faktisk er noe som står på spill.

Det filmatiske uttrykket er også noe av det vi virkelig setter pris på.

Bandai Namco har åpenbart ønsket å gjøre historien mer levende, og etter vår mening fungerer dette meget godt. Enkelte sekvenser kan riktignok bli litt vel dramatiske, men det er nesten en del av sjarmen med Ace Combat.

Det er tross alt en serie hvor én enkelt pilot kan snu utfallet av en hel krig. Da får vi nesten tåle at noen holder en følelsesladet tale over radioen innimellom.

Historien klarte å engasjere oss gjennom kampanjen, og det er spesielt kombinasjonen av karakterene, de filmatiske sekvensene og musikken som gjør opplevelsen så minneverdig.

For ja, vi kommer tilbake til musikken. Flere ganger, sannsynligvis.

Luftkamper som får pulsen til å gå i taket

Selv om historien har fått større plass, er det fortsatt luftkampene som er selve hjertet i Ace Combat.

Og her leverer Wings of Theve akkurat det vi hadde håpet på.

Det tar ikke lang tid før vi igjen sitter bak spakene på et moderne jagerfly, med fiendtlige fly på radaren, missilvarsler i ørene og en oppdragsleder som tilsynelatende forventer at vi skal redde hele verden før lunsj.

Luftkampene er hektiske, intense og utrolig morsomme.

Det er noe helt spesielt med å presse flyet gjennom en skarp sving, få lås på en fiende og sende av gårde et missil akkurat idet motstanderen forsøker å unnslippe. Enda bedre er det når man klarer å snu en tilsynelatende håpløs situasjon gjennom en vellykket manøver.

Og enda morsommere når man prøver seg på en litt for ambisiøs manøver, bare for å oppdage at bakken kommer faretruende raskt imot.

Ace Combat har alltid balansert mellom arkadeaction og flysimulator, men først og fremst på den underholdende siden av skalaen.

Her trenger man heldigvis ikke en pilotutdannelse for å komme seg opp i lufta. Flyene er tilgjengelige å kontrollere, samtidig som det kreves både timing, presisjon og øvelse for å mestre de mer avanserte manøvrene.

Wings of Theve viderefører denne filosofien, men flyene føles samtidig mer solide og får en tydeligere følelse av vekt og bevegelse.

Dette gjør luftkampene mer tilfredsstillende, spesielt når man klarer å kombinere hastighet, posisjonering og raske unnamanøvrer.

Oppdragene byr også på god variasjon.

Det ene øyeblikket befinner vi oss midt i en intens luftkamp mot fiendtlige jagerfly, mens vi i neste oppdrag må beskytte allierte styrker, angripe militære installasjoner eller håndtere langt større trusler.

Og når vi sier større trusler, mener vi virkelig større.

For Ace Combat hadde naturligvis ikke vært Ace Combat uten noen fullstendig absurde militære supervåpen. Det virker nesten som om utviklerne har en intern konkurranse om hvem som kan designe det største og mest upraktiske våpenet menneskeheten noensinne har sett.

Men vi klager ikke.

Disse møtene er ofte blant de mest spektakulære delene av opplevelsen, og bidrar til at kampanjen stadig føles større og mer intens.

Vi liker også at forskjellige fly og våpenoppsett gir rom for å tilpasse spillestilen. Noen ganger ønsker man et raskt og smidig jagerfly, mens andre oppdrag krever mer fokus på angrep mot bakkemål.

Det gir en ekstra motivasjon til å eksperimentere med forskjellige fly fremfor å holde seg til den samme favoritten gjennom hele kampanjen.

Det viktigste er likevel at selve flygingen er morsom.

Og akkurat der treffer Bandai Namco blink.

En visuell opplevelse som nesten gjør det farlig å følge med på fienden

Det er nesten litt irriterende hvor pent Ace Combat 8 faktisk kan være.

Vi har testet spillet på PlayStation 5 Pro, og den visuelle presentasjonen imponerte oss gang på gang. Spesielt når man bryter gjennom et tykt skylag og plutselig blir møtt av sollys som strekker seg over landskapet, er det vanskelig å ikke stoppe opp og bare nyte utsikten.

Noe som naturligvis ikke er spesielt lurt når tre fiendtlige jagerfly har bestemt seg for å gjøre deg til dagens hovedmål.

Unreal Engine 5 gir spillet et betydelig visuelt løft, og Bandai Namcos egen Cloudly-teknologi sørger for at himmelen virkelig føles levende.

Skyene er ikke bare dekorasjon. De påvirker også selve spillingen ved å redusere sikten og gjøre det vanskeligere å holde oversikt over fiendtlige fly.

Det gjør at været får større betydning for hvordan man navigerer gjennom luftkampene, samtidig som det skaper noen utrolig flotte øyeblikk.

Vi ble spesielt imponert over detaljene i flymodellene, lyssettingen og de enorme landskapene. Enten man flyr over havområder, fjell eller tettbygde byer, er det tydelig at utviklerne har lagt ned mye arbeid i omgivelsene.

De store kampene blir ekstra imponerende når himmelen fylles med fly, missiler og eksplosjoner, samtidig som dramatiske værforhold setter sitt preg på slagmarken.

Men alt er ikke like imponerende.

Karakterdesignet klarer dessverre ikke alltid å holde følge med resten av den visuelle presentasjonen. Enkelte figurer fremstår mindre detaljerte eller naturlige enn vi hadde forventet, spesielt når de sammenlignes med de imponerende omgivelsene og flymodellene.

Det er litt merkelig å se et kampfly som nærmest kunne vært hentet fra virkeligheten, mens menneskene rundt det til tider føles som om de kommer fra en litt eldre spillgenerasjon.

Heldigvis er dette en relativt liten innvending.

Karakterdesignet ødelegger ikke helhetsinntrykket, og det er tross alt ikke ansiktsanimasjonene vi kommer til Ace Combat for å oppleve.

Det er himmelen, flyene og de spektakulære kampene som står i sentrum.

Og der leverer Wings of Theve en visuell opplevelse som er vanskelig å ikke bli imponert over.

Musikken fortjener nesten sin egen anmeldelse

Nå kommer vi til et punkt som kanskje ikke overrasker noen som har lest vår tidligere anmeldelse av Ace Combat 7.

Musikken.

Å du verden, for en musikk.

Ace Combat-serien har gjennom årene levert noen av de mest minneverdige lydsporene innen spillverdenen, og Wings of Theve fortsetter heldigvis denne tradisjonen.

Her får vi storslåtte orkestrale komposisjoner, intense rytmer og melodier som passer perfekt til den dramatiske historiefortellingen.

Musikken er ikke bare noe som ligger i bakgrunnen mens man spiller. Den er en aktiv del av opplevelsen, og bidrar til å gjøre allerede spektakulære situasjoner enda mer intense.

Når vi flyr inn i en stor luftkamp, med fiendtlige fly på alle kanter og missiler som kommer fra omtrent alle retninger, bygger musikken opp stemningen på en måte som virkelig får adrenalinet til å pumpe.

Og når historien beveger seg inn i mer følelsesladde øyeblikk, klarer lydsporet å understreke alvoret uten at det føles malplassert.

Det er rett og slett fantastisk.

Vi skrev allerede i 2019 at musikken i Ace Combat 7 hadde en enorm betydning for opplevelsen, og det samme gjelder denne gangen.

Faktisk er det nesten imponerende hvor mye bedre man føler seg som pilot når riktig musikk spilles i bakgrunnen.

Plutselig er man ikke lenger en person med en PlayStation-kontroller i hendene. Man er en legendarisk jagerpilot, nasjonens siste håp og den eneste personen som kan stoppe en hel fiendtlig armada.

Helt til man bommer på et missil og blir minnet på virkeligheten.

Musikken fungerer også svært godt sammen med resten av lyddesignet. Motorlydene, missilene, eksplosjonene og radiokommunikasjonen bidrar til å skape en intens atmosfære.

Men det er lydsporet som virkelig løfter helheten.

Om vi noen gang skulle lage en liste over spillmusikk som fortjener en fast plass på spillelisten vår, ville Ace Combat-serien vært en selvskreven kandidat.

Flerspilleren er dessverre en helt annen historie

Så langt har vi i stor grad snakket varmt om Ace Combat 8, og det er ikke uten grunn. Enspillerkampanjen er en svært underholdende opplevelse.

Dessverre blir tonen en litt annen når vi beveger oss over til flerspillerdelen.

Ace Combat Online er Bandai Namcos største satsing på flerspiller i seriens historie. Her får man forskjellige samarbeids- og konkurransebaserte moduser, en egen flybase hvor spillere kan samles, og et separat progresjonssystem.

På papiret høres dette ganske spennende ut.

Muligheten til å samarbeide med andre piloter, gjennomføre større operasjoner og konkurrere mot andre spillere burde passe perfekt i et spill som Ace Combat.

Men vi må dessverre innrømme at vi ikke trivdes spesielt godt her.

Der enspillerkampanjen gir oss en tydelig følelse av progresjon, dramatikk og spektakulære øyeblikk, klarte ikke flerspillerdelen å engasjere oss i samme grad.

Det er vanskelig å peke på én enkelt ting som ødelegger opplevelsen. Det handler snarere om helheten, hvor flerspilleren føles mindre inspirerende enn resten av spillet.

Vi savnet ganske enkelt den samme entusiasmen vi hadde under kampanjen.

Og inntrykket blir ikke bedre av betalingsmodellen.

For selv om Ace Combat 8 allerede selges som et fullprisspill, har Bandai Namco valgt å inkludere et eget sesongpassystem med både gratis og betalte belønninger.

Her finnes det blant annet kosmetiske gjenstander, progresjonsbelønninger og muligheten til å få tidligere tilgang til bestemte spillbare fly gjennom Premium Ace Pass.

Det er denne typen systemer vi begynner å bli ganske lei av.

Misforstå oss rett. Vi har ingenting imot at utviklere ønsker å støtte spillene sine med nytt innhold over tid. Men når man allerede har betalt en betydelig sum for et spill, er det frustrerende å bli møtt med enda flere betalingsmuligheter.

Det føles nesten som om man har kjøpt billett til et fly, satt seg godt til rette og deretter fått beskjed om at vingene kommer som en del av et premiumabonnement.

Litt satt på spissen, selvfølgelig, men poenget står.

Når betalingssystemet også omfatter spillbare fly og ikke bare kosmetiske gjenstander, blir det vanskeligere å avfeie det som noe helt ubetydelig.

For oss bidrar denne kommersielle tilnærmingen til å trekke ned inntrykket av flerspilleren ytterligere.

Det er rett og slett synd, for vi ser potensialet i Ace Combat Online. Ideen om å samle spillere fra forskjellige plattformer til store luftkamper er god, men gjennomføringen traff ikke oss.

Heldigvis er flerspilleren en separat del av opplevelsen, og man trenger ikke bruke tid der for å få glede av det som etter vår mening er spillets virkelige høydepunkt.

Enspillerkampanjen.

Konklusjon: Ace Combat er tilbake, og vi elsker det

Ace Combat 8: Wings of Theve er akkurat den oppfølgeren vi hadde håpet på, og på enkelte områder enda litt mer.

Bandai Namco har tatt det som fungerte så godt i Ace Combat 7 og videreutviklet det til en mer ambisiøs og filmatisk opplevelse. Historien engasjerer, karakterene får større betydning, og de intense luftkampene er fortsatt blant det morsomste man kan oppleve innen denne typen spill.

Den visuelle presentasjonen er tidvis helt fantastisk, spesielt på PlayStation 5 Pro, hvor de detaljerte flymodellene, skyformasjonene og de enorme landskapene virkelig får skinne.

Karakterdesignet kunne riktignok vært bedre, men det er en relativt liten svakhet i et spill hvor mesteparten av tiden tilbringes flere tusen meter over bakken.

Og musikken? Vel, vi kunne sikkert skrevet enda tre avsnitt om den, men vi tror poenget har kommet ganske tydelig frem.

Den er rett og slett fantastisk.

Det som hindrer Ace Combat 8 i å nå helt opp til toppkarakteren, er først og fremst flerspilleren. Vi klarte aldri å finne den samme spillegleden der som i kampanjen, og den omfattende kommersielle modellen bidrar ikke akkurat til å gjøre opplevelsen mer attraktiv.

Men til tross for disse svakhetene er helhetsinntrykket vårt svært positivt.

For når Ace Combat 8 virkelig treffer, leverer det noen av de mest spektakulære og underholdende øyeblikkene vi har opplevd i et flyactionspill.

Det er den typen spill hvor man stadig tenker at man bare skal gjennomføre ett oppdrag til, før man plutselig oppdager at klokken har blitt langt mer enn planlagt.

Og det er kanskje det største komplimentet vi kan gi.

Ace Combat 8: Wings of Theve leverer en fantastisk kombinasjon av intens flyaction, engasjerende historiefortelling, imponerende grafikk og et lydspor som fortjener sin egen hederspris.

Flerspilleren kunne gjerne blitt værende litt lenger i hangaren, men enspillerkampanjen sørger for at dette likevel er en av årets store spillopplevelser for oss.

Vi ga Ace Combat 7 mye ros i 2019. Syv år senere har Bandai Namco bevist at de fortsatt vet hvordan man lager et spill som får oss til å lengte tilbake til cockpiten.

Så spenn fast sikkerhetsbeltet, skru opp volumet og gjør deg klar for takeoff.

Himmelen venter, og vi har fortsatt noen fiendtlige jagerfly som trenger hjelp til å finne veien ned.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.