Aces of Thunder – Anmeldelse

Aces of Thunder er ikke et spill som ønsker å bli likt av alle. Det strekker heller ikke ut en hjelpende hånd for å gjøre opplevelsen komfortabel, tilgjengelig eller lett å forstå. Dette er et kompromissløst flyspill som setter realisme, mestring og autentisk luftkamp høyere enn alt annet. Og nettopp derfor blir det også et av de mest tilfredsstillende VR-spillene jeg har spilt når brikkene først faller på plass.

Navn: Aces of Thunder
Utvikler: Gaijin Entertainment
Utgiver: Gaijin Distribution
Lansert: 03.02.2026
Tilgjengelig på: PCVR, PlayStation VR 2
Omtalt på: PSVR2
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Jeg har testet Aces of Thunder på PSVR2, både med de vanlige PSVR2-kontrollerne og med HOTAS flightstick, og opplevelsen varierer enormt avhengig av hvordan du angriper spillet. Fellesnevneren er likevel den samme: en ekstrem læringskurve som nesten føles fiendtlig mot nye spillere. Spillet forklarer svært lite, og forventer at du enten allerede har erfaring med flysimulatorer, eller er villig til å feile igjen og igjen til du selv forstår hva som kreves.

Dette er learning by doing i sin reneste form.

Allerede fra første øyeblikk i cockpit blir det tydelig at Aces of Thunder ikke er et arkadespill forkledd som simulator. Alt foregår fra førstepersonsperspektiv, og cockpitene er detaljerte, funksjonelle og fulle av instrumenter som faktisk betyr noe. Du kan ikke ignorere dem. Motorstyring, våpenbruk, manøvrering og situasjonsforståelse er tett vevd sammen, og enhver feil forplanter seg umiddelbart i flyets oppførsel.

«Hver bevegelse har en konsekvens, og himmelen er nådeløs.»

Standardinnstillingene for kontrolloppsett gjør imidlertid ikke opplevelsen noen tjenester. Uansett om du bruker PSVR2-kontrollere eller HOTAS, føles de forhåndsvalgte innstillingene som et dårlig kompromiss som aldri helt passer. For å få god flyt i kontrollene er du nærmest nødt til å sette deg ned og justere alt selv. Sensitivitet, mapping av knapper, responskurver og håndplassering må tilpasses din egen spillestil og ditt eget utstyr.

Dette kan være frustrerende, spesielt tidlig. Spillet gir deg ingen tydelig indikasjon på hva som er “riktig”, og det finnes ingen trygg standard å lene seg på. Men når du først har funnet et oppsett som fungerer for deg, åpner det seg en helt annen verden. Flyet slutter å føles som et fremmed objekt, og begynner gradvis å føles som en forlengelse av kroppen.

Med PSVR2-kontrollerne er opplevelsen imponerende immersiv, spesielt når du fysisk griper stikka, justerer instrumenter og orienterer deg ved å lene hodet rundt i cockpit. Samtidig er dette også den kontrollmetoden som føles mest krevende over tid. Presisjon i luftkamp er vanskelig, og små feil i håndbevegelsene kan få store konsekvenser.

HOTAS flightstick er derimot den kontrollmetoden som virkelig får Aces of Thunder til å skinne. Følelsen av å styre flyet med ekte stikke og gass gir en helt annen presisjon og autoritet i luften. Manøvrering, justering av fart og finstilling av kurs blir mer intuitivt, og kampene føles mer kontrollerte og taktiske.

Likevel er det én ting som skurrer ved HOTAS-bruk i VR. Når du flyr med flightstick, er dine virtuelle hender fortsatt synlige i cockpit, noe som bryter noe av illusjonen. Hendene “eksisterer” der de ikke burde, og det finnes ingen elegant løsning i spillet for å deaktivere dette. Jeg endte opp med å legge PSVR2-kontrollerne fysisk ned på gulvet i flyet, slik at de bare lå der mens jeg fløy med HOTAS. Det fungerte, men det føles som en litt klønete løsning på et ellers gjennomført system.

Selve luftkampen er der Aces of Thunder virkelig beviser hvorfor det er verdt innsatsen. Kampene er intense, krevende og brutalt ærlige. Du blir ikke guidet mot fienden, du får ingen markører som forteller deg hva du bør gjøre, og det finnes ingen snill kunstig intelligens som lar deg vinne. Du må lære deg å lese himmelen, forutse fiendens bevegelser og bruke flyets styrker riktig.

Det tok lang tid før jeg i det hele tatt følte at jeg hadde kontroll. Enda lengre tid før jeg begynte å forstå hvordan jeg skulle vinne en dogfight. Og nettopp derfor var det øyeblikket jeg endelig skjøt ned et fiendtlig fly i luften så utrolig tilfredsstillende. Ikke fordi spillet ga meg en belønning, men fordi jeg visste at det var jeg som hadde blitt bedre.

«Det føles ikke som en seier spillet gir deg. Det føles som en seier du fortjener.»

Lydbildet forsterker denne følelsen av realisme. Motorlyd, skuddvekslinger, vind og strukturelle knirkelyder gir konstant tilbakemelding på flyets tilstand. Treffer du feil, hører du det. Presser du motoren for hardt, merker du det. Alt bidrar til en intens og troverdig opplevelse som aldri slipper taket.

Visuelt er spillet solid, spesielt i VR. Landskapene er kanskje ikke spektakulære i tradisjonell forstand, men de fungerer godt som arenaer for luftkamp. Fokus ligger der det skal ligge, i cockpit og i luften rundt deg. Flymodellene er detaljerte og gir en sterk følelse av autentisitet, selv om jeg savner litt større variasjon både i flytyper og kart.

Dette er et av spillets tydeligste svakheter. Selv om utvalget er respektabelt, føles det likevel litt begrenset over tid. Flere fly og flere distinkte kart hadde gitt opplevelsen mer langvarig variasjon. Det samme gjelder progresjonssystemet, som kunne vært både tydeligere og mer motiverende. Akkurat nå er det litt for uklart hva du jobber mot, og hvilke mål spillet egentlig setter foran deg.

Dette er ikke nødvendigvis et stort problem for spillere som er drevet av ren simulering og personlig forbedring, men for mange vil mangelen på struktur kunne gjøre det vanskelig å holde motivasjonen oppe over tid. Litt mer veiledning, uten å gå på bekostning av spillets kompromissløse natur, kunne gjort underverker.

Til tross for dette sitter jeg igjen med et svært positivt helhetsinntrykk. Aces of Thunder er et spill som vet nøyaktig hva det vil være, og som nekter å vanne ut opplevelsen for å tekkes et bredere publikum. Det krever tid, tålmodighet og vilje til å feile, men belønner deg rikelig dersom du holder ut.

Dette er ikke et spill for alle. Men for de som ønsker en ekte VR-flysimulator, som vil kjenne svetten i håndflatene under en dogfight og den ekte gleden ved å mestre noe vanskelig, er dette en opplevelse som er vanskelig å matche.

Aces of Thunder er rått, krevende og tidvis frustrerende. Men når alt klaffer, er det også noe av det mest intense og tilfredsstillende du kan oppleve i VR-luften akkurat nå.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.