Jeg anser meg selv som en casual racingfan med tilløp til hyperfiksering med det rette spillet. Teknisk god kjøring er inspirerende, og det å kjøre samme løp flere ganger mens jeg sakte blir bedre og kjemper om stadig bedre plasseringer, er tilfredsstillende. Gi meg god fartsfølelse, og jeg er rimelig solgt.
I tillegg lider jeg av lett justeringsmani og tilpasningsdilla. Det går lett en halvtime i karakterskaperverktøy, og en dag brukte jeg drøyt mye tid i Forza Horizon på å lage fire matchende bildesign til meg selv og bestevenner, basert på en gruppe kampsportskilpadder fra New York.
Navn: Ride 6
Utvikler: Milestone
Utgiver: Milestone
Lansert: 12.02.2026
Tilgjengelig på: PlayStation 5, Xbox Series X, PC
Omtalt på: Xbox Series X
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.
Da jeg hørte at Ride 6, det sjette spillet i en serie som generelt er vel ansett, skulle gi meg mulighet til å designe utseende, drive med komponenttrimming, tilpasse fører og ha frihet i hvilke typer motorsykkelløp jeg ville engasjere meg i avhengig av hva jeg likte, var jeg ikke vanskelig å be. Nå, etter å ha fått oppleve hva Ride 6 har å by på, har jeg meninger.
Vi starter med det bra: Ride 6 er presentert som en motorsykkelfestival med Forza Horizon-vibber, der du kan kjøpe brukte og nye motorsykler i seks forskjellige klasser, fra Scooter, altså racingtrimmede versjoner av den trivelige lille italienske farkosten, til Sport, som i mine øyne ikke er en heftig nok betegnelse for ytelsen til en hvilken som helst Kawasaki Ninja. Selv likte jeg aller best Motard-klassen, som for uinnvidde er motocross, bare på racingbaner uten hopp og sprell. Motocross uten cross, om du vil.
Du starter på festivalmenyen, hvor du kan gå til garasjen din for å tilpasse eide kjøretøy og karakterutseende. Du kan hoppe innom butikken for å se på nye sykler. Om du ikke har en sykkel av riktig type, får du låne en helt grei en. Du kan stikke innom kjøreskolen for å lære deg det grunnleggende, ta et «quick race» eller kaste deg over selve kransekaka: karrieremodus.
Nytt i Ride 6 er at karrieremodus starter med en seksjon som er låst opp, der du kan delta i løp i de forskjellige klassene. Etter hvert som du gjør det bra i løpene og tjener opp til et maksimum antall stjerner, vil mengden stjerner du har låse opp nye grupper med løp. En skikkelig bra ting med dette er at du kan fokusere på den eller de klassene du liker best for å åpne nye løpkategorier. Jeg er stor fan av valgmulighetene og det faktum at hvis du ikke er supergira på endurance-løp med Indian-motorsykler, kan du spe på med stjerner fra favorittkategorien din for å låse opp progresjon. Du kan fremdeles ikke bare kjøre favorittklassen din, men det går langt i retning av å la deg kjøre mer av det du liker mest, og innimellom få deg til å prøve å forbedre deg i klasser du ikke er like komfortabel i.
Når det gjelder klassene, skal Ride 6 ha respekt for at de faktisk føles forskjellige. En Indian-sykkel, en sportssykkel, en scooter og en motard føles klart ulike, så her er det godt rom for variasjon, som vi alle vet er krydderet på asfalten.
Alt dette skal teamet bak Ride 6 ha respekt for. Men.
«Gode ideer, men halvferdig gjennomføring»
Dessverre går Ride 6 for sakte i svingene for meg, bokstavelig talt.
Det finnes mange racingspill som gir deg en god følelse av fart, responsiv kontrollerstyring, et lydbilde med trøkk som gjør at du vil skru opp lyden for å kjenne motoren rumle i brystet, og grafikk og væreffekter som ikke bare ser ut som film, men som bidrar til å få deg til å føle at du faktisk kjører et sted der du nesten kan lukte omgivelsene. Ride 6 er bare ikke helt der.
Misforstå meg rett, det er ikke som om grafikken er dårlig. Den er bare mer klinisk og tam. Hadde det ikke vært for oppløsningen, kunne dette spillet vært fra forrige generasjon spillkonsoller. Det var racingspill både der og tidligere som føltes mer levende. Her er det ikke støv i lufta eller trær som vaier i vinden. Eller jo, det er det, men det føles ikke sånn. Teknisk sett beveger skyene seg, og det er en liten støveffekt bak sykkelen din om du kjører på sand, men effekten ser mer ut som om den må være der enn at den har lyst.
En gang iblant får du baner som Fuji Raceway, som har det andre baner mangler, hvor du kjører en av sykkeltypene som gir meg god fartsfølelse. Det er kjempebra når det skjer, men kontrasten gjør at det føles litt tomt på alle de banene som ikke føles slik.
Fartsfølelsen blir ekstra vanskelig på grunn av hvordan svinger oppleves. Det er noe utilfredsstillende ved at optimale svinger består av å bremse ned til du føler at all fart er borte, for så å trille rundt svingen uten å trykke på verken gass eller brems, helt til det er trygt å gasse på igjen. Ja, selvfølgelig bremser du ned mot krappe svinger og akselererer ut av dem igjen, det er sånn racingspill fungerer. Likevel, kombinert med hvor relativt tregt forskjellige sykler responderer på input, grunnet vekt, føles det ofte som om racet foregår mellom svingene. Det var ikke en rytme jeg lærte meg å sette pris på, med Motard-klassen som hederlig unntak.
Dette kunne kanskje blitt påvirket av tuning. Jeg har brukt mange timer i både Forza Horizon og Forza Motorsport der jeg har justert, oppgradert og nedgradert biler til de passer kvalifikasjonskravene for et løp og er tilpasset baner. Om banen er svingete og kronglete, designer jeg et akselerasjonsmonster med lav toppfart, gode bremser og heftig fjæring. Da er svinger moro igjen.
Skuffelsen var derfor stor da jeg begynte å tune motorsyklene mine ved å kjøpe og installere forskjellige deler. Hva i all verden har spillutviklerne tenkt her? Carburator, camshaft, clutch, piston, connecting rods, air filter og control units er deler jeg kan kjøpe og oppgradere på min mintgrønne Kawasaki Ninja ZX-6R. Hver eneste del har tre eller fire versjoner du kan kjøpe, og de har alle nøyaktig samme ytelse. Bortsett fra noen deler der «stock»-versjonen er dårligere, så du teknisk sett får en oppgradering, har alle ytelseskomponentene lik ytelse.
Det vil si at du får lov til å kjøpe forskjellige deler som ikke endrer verken utseende eller ytelse på sykkelen din. For hva? Den gode følelsen av å være storkunde hos Athena eller Vertex? Når tuning-systemet er så svakt at det «beste» alternativet er å kjøpe nye sykler som passer ytelseskravene for løp, føles det som om hele systemet bare er en dårlig skjult reklame for de faktiske produsentene, som jeg som spiller får lov til å kaste bort penger på uten å få noe igjen for det.
Nei, til tross for gode ideer og et helt solid grunnprodukt ellers, er det nok frustrasjonsmomenter i Ride 6 til at enkelte deler rett og slett ikke føles ferdig utviklet. Og da har jeg faktisk skrevet nesten 7000 tegn uten å nevne det faktum at AI-motorsyklistene i spillet til tider oppfører seg som om du er usynlig, gitt hastigheten de kjører inn i deg bakfra om du står i veien, eller det at de ikke tar et gram hensyn til deg i svinger.
«Et solid fundament som aldri helt gir full gass»
Jeg skulle virkelig ønske at Ride 6 ikke hadde dette tullballet, for da hadde det vært et skikkelig knallspill. Men det har det, og jeg klarer ikke gi det alle tomler opp. For en fan av motorsykkelkjøring, om det kun er kjøringen du vil ha, er dette kanskje noe du kan kose deg med lenge. Men for dem som er interessert i alt Ride 6 skulle ha vært, kan jeg ikke garantere at moroa veier tungt nok opp for frustrasjonene. Selv om Motard er trivelig.
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.
Game title: Ride 6
Oppsummering
Ride 6 byr på solid variasjon i klasser og en fleksibel karrieremodus som gir spillerfrihet. Motorsyklene føles ulike, og spesielt Motard-klassen leverer god kjøreglede. Likevel skuffer fartsfølelse, svingflyt og et meningsløst tuningsystem. I tillegg oppfører AI-en seg frustrerende. Resultatet er et spill med gode ideer og et greit fundament, men for mange irritasjonsmomenter til å virkelig imponere.
User Review
( votes)Pros
- Variasjon i klasser
- Fleksibel karrieremodus
- God valgfrihet
- Tydelige forskjeller mellom sykkeltyper
- Motard-klassen leverer kjøreglede
- Solid grunnmekanikk
Cons
- Svak fartsfølelse
- Lite engasjerende svingflyt
- Meningsløst tuningsystem
- Klinisk og tam presentasjon
- Frustrerende AI
- Føles delvis uferdig