Directive 8020 er enda et tydelig bevis på at Supermassive Games vet akkurat hvordan de skal bygge opp spenning, paranoia og ubehag. Denne gangen tar studioet turen ut i verdensrommet, der menneskeheten kjemper for å overleve etter at jorden nærmer seg slutten. Ombord på koloniskipet Cassiopeia blir ting raskt langt mørkere enn noen kunne sett for seg.
Navn: Directive 8020
Utvikler: Supermassive Games
Utgiver: Supermassive Games
Lansert: 12.05.2026
Tilgjengelig på: PC, Xbox Series X, PlayStation 5
Omtalt på: PlayStation 5 Pro
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse
Vi testet spillet på PlayStation 5 Pro, og noe av det morsomste med hele opplevelsen var faktisk måten vi spilte det på. Vi var en liten gjeng samlet i sofaen, der vi fordelte karakterene mellom oss og tok avgjørelser sammen underveis. Det passer egentlig perfekt til denne typen spill. Hver diskusjon om hvem man kan stole på, eller hvilke valg som burde tas, blir automatisk langt mer engasjerende når flere sitter og roper ulike forslag samtidig.
Directive 8020 bygger videre på oppskriften fra tidligere Dark Pictures-spill, men forsøker samtidig å modernisere serien med flere aktive gameplay-elementer. Her er det mindre fokus på konstante quick time events, og mer vekt på stealth, utforsking og spenning i sanntid. Resultatet er at spillet føles mer immersivt enn flere av forgjengerne.
Historien starter derimot ganske tregt. Det tar en stund før spillet virkelig finner rytmen sin, og de første timene bruker mye tid på å etablere karakterene og forholdene mellom dem. Det er ikke nødvendigvis dårlig skrevet, for flere av rollefigurene er interessante nok, men tempoet kan bli litt langtrekkelig før ting endelig eksploderer.
Når spillet først setter i gang, leverer det derimot flere sterke øyeblikk. Sci-fi-settingen er fantastisk atmosfærisk, med mørke korridorer, blinkende lys og en konstant følelse av at noe følger med på deg. Cassiopeia-skipet føles nesten som en egen karakter i seg selv, og mye av designet minner om klassiske sci-fi horror-filmer. Materialet rundt spillet beskriver hvordan menneskeheten søker håp på planeten Tau Ceti f etter at Cassiopeia krasjlander der, men raskt oppdager at de ikke er alene.
Det mest interessante grepet er skapningen som kan kopiere mennesker perfekt. Ingen vet hvem som faktisk er menneske, og hvem som er noe helt annet. Dette skaper flere gode paranoia-øyeblikk gjennom historien, spesielt når gruppa begynner å mistenke hverandre.
Det nye “Turning Points”-systemet fungerer også overraskende bra. Serien har alltid handlet om valg og konsekvenser, men her blir det lettere å forstå hvordan enkelte avgjørelser påvirker historien. Samtidig gir det ekstra motivasjon til å spille gjennom flere ganger for å se alternative utfall og skjulte veier.
Likevel er ikke alle konsekvensene like overbevisende. Flere avgjørelser føles unaturlig presset frem, nesten som om spillet prøver litt for hardt å skape dramatikk. Enkelte karakterreaksjoner kan virke rare eller overdrevne sammenlignet med situasjonen. Det gjør at noen narrative vendinger mister litt av tyngden de egentlig burde hatt.
Gameplayet fungerer heldigvis ganske bra. Stealth-seksjonene skaper god intensitet, spesielt når man forsøker å snike seg unna skapningen gjennom trange korridorer mens resten av gjengen i sofaen sitter og skriker instruksjoner. Her klarer Directive 8020 å bygge ekte nervøsitet på en måte serien ikke alltid har fått til tidligere.
Visuelt er spillet tidvis imponerende på PS5 Pro. Lyssettingen, detaljnivået og miljøene er ofte svært lekre, spesielt i de mørke sci-fi-områdene ombord på skipet. Samtidig sliter spillet fortsatt med flere av de samme problemene Supermassive Games har hatt i årevis. Ansiktsanimasjoner kan føles stive, enkelte figurer virker livløse, og noen tekniske glitches gjør at dramatiske scener plutselig ser ganske cheesy ut.
Historien klarer stort sett å lande tilfredsstillende, men mot slutten begynner flere av de narrative trådene å bli litt rotete. Enkelte avsløringer og koblinger skaper mer forvirring enn spenning, spesielt når spillet prøver å binde alt sammen i høyt tempo.
Spillet varer heller ikke spesielt lenge. Rundt seks til åtte timer er overkommelig for denne typen opplevelse, men det føles samtidig som om enkelte karakterer og ideer kunne hatt godt av mer tid til å utvikle seg.
Likevel er Directive 8020 et solid sci-fi horror-eventyr som fungerer aller best sammen med andre. Når man spiller i sofa co-op med venner, blir de intense valgene, mistenksomheten og kaoset langt mer underholdende. Selv om historien bruker litt for lang tid på å komme ordentlig i gang, og enkelte konsekvenser føles kunstige, leverer Supermassive Games fortsatt en spennende og atmosfærisk opplevelse med flere minneverdige øyeblikk.
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.
