Life is Strange Reunion – Anmeldelse

Til tross for at vår vanlige Life is Strange-anmelder ikke lenger skriver for oss, var det vanskelig å la være å kaste seg over det nyeste kapittelet fra Deck Nine. Serien har lenge vært kjent for sterke karakterer, emosjonelle valg og den spesielle blandingen av ungdomsdrama og overnaturlige elementer som få andre spill klarer å levere på samme måte. Etter flere episoder, spin-offs og den mer omdiskuterte Double Exposure, forsøker Life is Strange: Reunion å samle trådene rundt Max Caulfield og Chloe Price én siste gang.

Og overraskende nok lykkes det ganske godt.

Navn: Life is Strange Reunion
Utvikler: Deck Nine
Utgiver: Square Enix
Lansert: 26.03.2026
Tilgjengelig på: Xbox Series X, PlayStation 5, PC
Omtalt på: PC
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

«Reunion føles som et ekte kjærlighetsbrev til fansen som har fulgt Max og Chloe siden starten.»

Spillet tar oss tilbake til Caledon University, hvor Max nå jobber som fotolærer. Etter en helg borte vender hun tilbake til et mareritt. Universitetet står i flammer, mennesker hun bryr seg om dør rundt henne, og hele området blir fortært av et inferno. Kun takket være Max sine gamle rewind-krefter overlever hun katastrofen. Gjennom et gammelt selfie-bilde kaster hun seg tilbake i tid med bare tre dager på å finne ut hvordan katastrofen startet.

Det høres kanskje ut som en kjent oppskrift, men Reunion klarer raskt å etablere en mørkere og mer moden tone enn flere av seriens tidligere spill. Historien drives frem av et konstant ubehag. Du vet hva som kommer, du vet hva som står på spill, og følelsen av at tiden renner ut ligger over hele opplevelsen.

Det som virkelig løfter Reunion er dynamikken mellom Max og Chloe. For første gang i serien får spillerne kontrollere begge karakterene gjennom store deler av historien, og det fungerer langt bedre enn forventet. Max er fortsatt forsiktig, grublete og emosjonelt lukket, mens Chloe stormer gjennom samtaler med sin klassiske backtalk-evne, raske kommentarer og totale mangel på filter.

Kjemien mellom dem er fortsatt seriens sterkeste kort.

For fans som har fulgt duoen siden originalspillet, føles Reunion som en emosjonell gjenforening. Spillet gjør også en god jobb med å bygge videre på tidligere valg spillerne har tatt gjennom serien. Flere små detaljer og referanser får faktisk betydning i mysteriet, og historien føles som en naturlig fortsettelse etter Double Exposure.

Samtidig fungerer Reunion overraskende godt også for nye spillere. Selv uten å ha spilt originalen eller Double Exposure er det mulig å følge historien og investere seg i karakterene. Det er en vanskelig balansegang Deck Nine stort sett håndterer elegant.

Man merker også at forfatterteamet virkelig forstår hvorfor folk elsker Life is Strange. Dialogene flyter naturlig mesteparten av tiden, karakterene føles menneskelige, og de små øyeblikkene mellom de store katastrofene er ofte de beste. Nakne samtaler i korridorer, små blikk mellom Max og Chloe, eller korte kommentarer som avslører usikkerhet og frykt, dette er fortsatt seriens spesialitet.

Musikken fortjener også skryt. Soundtracket er nydelig, melankolsk og perfekt tilpasset stemningen. Flere scener hadde mistet mye av sin emosjonelle tyngde uten det musikalske bakteppet som binder alt sammen.

Gameplayet holder seg derimot ganske trygt innenfor seriens vante rammer. Max sin rewind-evne brukes både i samtaler og enklere miljøgåter, mens Chloe sine backtalk-segmenter fortsatt er underholdende. Det er tilfredsstillende å manipulere samtaler eller teste ulike utfall ved å spole tilbake tiden.

Likevel er det også her Reunion viser sine svakheter.

Spillet er ekstremt lineært. Valgene dine betyr noe for enkelte relasjoner og mindre detaljer, men den overordnede historien følger i stor grad én bestemt vei. Utforskning føles ofte overfladisk, og flere områder eksisterer mest for å gi illusjonen av frihet. Puslespillene er dessuten få og ganske enkle, noe som gjør at gameplayet tidvis bare blir transport mellom dialogsekvenser.

Tempoet kan også bli tungt for enkelte spillere. Reunion bruker god tid på karakterutvikling og stemningsbygging, men enkelte partier drar ut mer enn nødvendig. Hvis man ikke allerede er investert i Max og Chloe, kan deler av historien føles litt for langsomme.

«Reunion er mer opptatt av følelser enn utfordringer, på godt og vondt.»

Teknisk er det heller ikke helt problemfritt på PC. Vi støtte på flere små bugs gjennom spillingen, inkludert merkelige animasjoner og enkelte stive ansiktsuttrykk som ødelegger emosjonelle scener. Noen bifigurer virker også merkbart nedprioritert, og enkelte karakterer forsvinner nesten helt ut av historien etter sterke introduksjoner.

Et annet punkt som nok vil splitte fansen er Chloe selv. Ashly Burch er fortsatt savnet som seriens definitive stemme for karakteren, og selv om Rhianna DeVries gjør en respektabel jobb, mangler denne versjonen av Chloe noe av den rå energien og skarpheten mange husker fra originalen.

Likevel er det vanskelig å ikke bli revet med når Reunion virkelig treffer. Historien holder deg investert fra start til slutt, mysteriet fungerer godt, og den såkalte “golden route”-jakten på å redde flest mulig personer gir historien ekstra driv. Når alt kulminerer i siste akt, føles det faktisk som et ekte farvel til Max og Chloe.

Life is Strange: Reunion er kanskje ikke det mest ambisiøse eller mekanisk avanserte spillet i serien, men det er et spill som forstår karakterene sine. Det forstår hvorfor folk bryr seg om Max og Chloe, og hvorfor disse historiene fortsatt betyr noe for mange spillere.

Det er ikke perfekt. Det er lineært, teknisk ustabilt til tider, og enkelte elementer kunne trengt mer dybde. Men når rulleteksten begynner å gå, sitter man igjen med følelsen av at dette var avslutningen disse karakterene fortjente.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.