Hva får du hvis du kombinerer halsbrekkende taxikjøring, ville drifter, tidspress, merkelige kunder og en absurd mengde pizza? Under Gamescom 2026 fikk vi prøve Crazy Taxi: World Tour, og det tok ikke lang tid før spillets skrudde humor og hektiske kjørestil traff meg midt i hjertet.
Det er noe eget med Crazy Taxi. Serien har alltid handlet om å komme seg fra ett sted til et annet så raskt som mulig, gjerne med en fullstendig mangel på respekt for trafikkregler, fortauskanter og andre bilister. Crazy Taxi: World Tour forsøker å hente tilbake akkurat den følelsen, samtidig som det bygger videre på konseptet med større områder og langt mer variasjon i oppdragene.
Vi fikk teste spillet under Gamescom 2026, og inntrykket etter demoen var ganske enkelt at dette er galskap i bilspillform. Det handler fortsatt om å plukke opp kunder, sette kursen mot målet og komme seg dit så raskt som mulig, men underveis oppfordres du til å drifte, finne snarveier og bruke byen som din egen personlige racerbane.
Det er enkelt å forstå, men akkurat hektisk nok til at du stadig føler at du kunne gjort den forrige turen noen sekunder raskere.
Crazy Taxi på sitt beste når det blir absurd
Det som virkelig traff meg under demoen var humoren. Crazy Taxi: World Tour tar ikke seg selv særlig høytidelig, og det passer serien perfekt.
På et tidspunkt måtte jeg peise gjennom byen med det som føltes som 50 pizzaer stablet oppå hverandre. Oppgaven var å komme frem så raskt som mulig uten å miste hele stabelen underveis. Det er akkurat den typen absurd idé som fungerer i et spill som dette, spesielt når du samtidig forsøker å drifte gjennom skarpe svinger og presse bilen gjennom trafikken uten å miste kontrollen.
Det var ikke nødvendigvis den mest avanserte aktiviteten vi prøvde, men det var kanskje den som best oppsummerte hvorfor jeg liker det jeg har sett så langt. Crazy Taxi: World Tour virker mest komfortabelt når det får være tullete, hektisk og litt dumt.
Humoren kommer også gjennom i karakterene og situasjonene du møter. Et annet oppdrag satte meg opp mot en pompøs jævel i et drift-race gjennom byen. Her handlet det plutselig ikke om å frakte passasjerer, men om å holde høy fart, treffe svingene riktig og prøve å komme først over målstreken.
Det ga demoen en fin variasjon og viste at utviklerne ikke bare ønsker å gjenta den samme taxituren om og om igjen.
Den klassiske taxikjøringen fungerer fortsatt
Selv med alle de merkelige aktivitetene er det likevel den tradisjonelle Crazy Taxi-formelen som står i sentrum.
En av utfordringene gikk rett tilbake til grunnideen. Her måtte vi kjøre rundt i byen og levere så mange taxikunder som mulig innen en bestemt tidsfrist. Det er her spillet raskt finner den klassiske rytmen serien er kjent for.
Du plukker opp en kunde, ser hvor vedkommende skal, finner den raskeste eller mest idiotiske veien dit og prøver å spare noen sekunder med en ekstra drift eller en aggressiv snarvei. Så snart kunden er levert, er det videre til neste.
Det høres veldig enkelt ut, men når tempoet skrus opp fungerer det overraskende godt. Hele tiden ligger det en følelse av at du kunne rukket én kunde til dersom du bare hadde tatt den forrige svingen litt renere eller funnet en bedre vei gjennom byen.
Det er denne følelsen Crazy Taxi: World Tour må klare å holde på over et helt spill. Den korte demoen ga i hvert fall et godt førsteinntrykk.
Mer enn bare taxikjøring
Det mest interessante med World Tour virker å være hvor mye utviklerne forsøker å bygge rundt den gamle formelen.
Taxikjøringen er fortsatt fundamentet, men oppdragene vi fikk prøve viste at bilene kan brukes til langt mer enn bare å frakte passasjerer. Leveranser, løp og andre mer spesielle utfordringer gjør at tempoet og målene endrer seg underveis.
Det er viktig, for et moderne Crazy Taxi kan neppe basere seg utelukkende på å gjenskape det samme konseptet som fungerte i arkadehallene for flere tiår siden. Det må fortsatt føles som Crazy Taxi, men samtidig gi spilleren nok variasjon til at kaoset ikke blir ensformig.
Det korte møtet på Gamescom tyder på at utviklerne har forstått akkurat det.
Humoren er foreløpig spillets største styrke
Det jeg sitter sterkest igjen med etter demoen er likevel ikke et bestemt kjøresystem eller én enkelt funksjon. Det er tonen.
Crazy Taxi: World Tour virker som et spill som vet hvor absurd konseptet egentlig er, og som bruker det aktivt. Når du drifter gjennom byen mot en pompøs rival det ene øyeblikket og forsøker å holde en enorm stabel pizzaer på plass det neste, blir det vanskelig å ikke trekke på smilebåndet.
Det er noe med denne typen bilspill som føles befriende. Du trenger ikke tenke på realistisk kjørefysikk eller perfekte racinglinjer. Du trenger bare å se hvor kunden skal og finne den raskeste, villeste og gjerne minst ansvarlige veien dit.
Det var nok til at demoen traff meg langt bedre enn jeg hadde forventet.
Det er fortsatt mye vi ikke fikk sett under den korte økten på Gamescom, og det store spørsmålet blir hvor godt variasjonen holder seg når man spiller over lengre tid. Men det grunnleggende sitter allerede godt. Kjøringen er hektisk, humoren fungerer, og oppdragene vi prøvde hadde akkurat den typen kaotisk sjarm jeg håpet et nytt Crazy Taxi skulle ha.
Jeg gleder meg definitivt til å få testet Crazy Taxi: World Tour ordentlig når det lanseres.
Vil du ha den mer personlig, mer magasinaktig eller enda mer kompakt?