På Gamescom fikk vi endelig sjansen til å sette oss ned med Phantom Blade Zero, og demoen vi spilte gjorde øyeblikkelig klart at dette er et spill som ikke gir deg noe gratis. Det er intenst, brutalt og nådeløst. Der mange actionspill lar deg komme inn i rytmen gradvis, kaster Phantom Blade Zero deg rett inn i kampene, og du skal ikke gjøre mye feil før skjermen blir sort.
Fra første møte med fiender merket vi hvor presist alt måtte være. Angrepene føles raske, pareringene må timet perfekt, og du må lese motstanderne godt for å overleve. Det er en deilig kombinasjon av flyt og brutalitet, der du føler at hvert eneste slag teller. Vi merket hvor fort presset bygde seg opp når det velkjente “Heat”-promptet blinket på skjermen igjen og igjen, som en påminnelse om at konsentrasjonen aldri kunne svikte.
Kartet vi fikk bruke i demoen var laget av en figur kalt Anis. Det ga oss et visst overblikk, men var på ingen måte komplett. For å avdekke flere detaljer måtte vi finne klokker spredt rundt i verden, som gradvis fylte inn hullene. Dette systemet ga en følelse av å famle i mørket mens vi sakte, men sikkert fikk mer oversikt, og det forsterket følelsen av å være en fremmed i en ugjestmild verden.
Historien vi fikk glimt av under demoen var minst like mørk som kampene. “Perfect transcension” ble raskt introdusert som et sentralt tema, og det er en prosess som suger ut alt menneskelig fra de som gjennomgår den. De blir omtalt som tomme skall, uten vilje, uten sjel, bare hule vesener som følger maktene bak ritualet. Beskrivelsene vi fikk høre var sterke: “Det tar hjertet ditt, etterlater bare et hylster. De setter deg i dvale, og når du våkner, er du ikke menneske lenger.”
Likevel er det flere som ser på dette som en mulighet. For noen er det “den eneste billetten ut”, for andre en måte å hevne noen de har mistet, som Red. Vi opplevde øyeblikk som virkelig satt seg, som en karakter som valgte å forgifte seg selv for å slippe å bli ett av disse vesnene, og som ba om å få “dø i fred.” Det var ikke bare kampene som var brutale, men også historien.
En sentral figur vi fikk høre om var Alcade (uttales Al-KAID), en leder som vokter nøkkelen til en port ved et treningsområde. Han står i spissen for “seven stars”, syv sverdmenn som alle har gjennomgått prosessen og blitt til mørke, hule krigere. Disse er kjent for å ha slaktet utallige fiender med sin fryktede sverdkombinasjon, og tanken på å møte dem gir en viss tyngde til alt som skjer i denne verdenen.
Demoen var også krydret med groteske og surrealistiske elementer som forsterket den urovekkende stemningen. Vi støtte på en flytende healer som ga disipler skjold, og en “floating creeper” som styrket dem ytterligere. Disse vesnene føltes nesten marerittaktige i måten de svevde rundt og ga makt til fiendene. Samtidig ble vi presentert for historier om kultofre, beskyldninger om forførelse og korrupsjon, som la flere lag av mørke og intriger over opplevelsen. En replikk vi bet oss spesielt merke i var: “Transcension snur Woolin opp ned. Den virkelige fienden ødelegger oss innenfra.”
Vi satt igjen med et inntrykk av et spill som er like mye en kamp mot verden utenfor som mot mørket inni karakterene selv. Kombinasjonen av kompromissløse kamper og en historie som hele tiden balanserer mellom desperasjon og maktspill, gjorde demoen til en av de mest minneverdige opplevelsene vi hadde på Gamescom.
Når vi forlot stasjonen etterpå, følte vi både en blanding av frustrasjon over å dø så mange ganger, men også en sterk trang til å prøve igjen. Phantom Blade Zero er ikke et spill som gir deg mestringsfølelsen umiddelbart, men når du først begynner å knekke koden, merker du hvor intenst og belønnende det kan bli. Om helheten holder like høyt nivå som det vi opplevde på Gamescom, kan dette bli et spill som setter dype spor i action-sjangeren.