Under Gamescom fikk vi muligheten til å teste Total Chaos hos Apogee sin stand, plassert på messegulvet i hallen hvor pressen hadde tilgang. Til tross for alt det typiske messekaoset rundt meg med summende folkemengder, høyttalerannonser og lyden av andre spill, var Total Chaos likevel nervepirrende å spille. Jeg merket at skuldrene strammet seg og blikket flakket ubevisst rundt skjermen, og det hjalp selvfølgelig ikke da kollegaene mine listet seg bak ryggen min og ga meg en skikkelig støkk midt i et av de mer intense øyeblikkene. Latteren i etterkant hjalp lite, for spillet hadde allerede fått meg godt på kroken.
Historien tar oss til Fort Oasis, en gang et travelt samfunn for gruvearbeidere, nå et øde og sammenrast landskap. Stillheten brytes bare av et mystisk radiosignal som lokker deg dypere inn i øya og videre ned i de forlatte gruvene. Jo lengre man beveger seg, jo mer forvridd blir omgivelsene, og det som starter som en utforskning av en forlatt øy blir raskt til en mørk reise inn i galskap og fortidens spøkelser.
Det som slo meg mest var atmosfæren. Utviklerne har klart å skape en verden som føles tung, trykkende og ubehagelig, hvor hvert hjørne kan skjule enten svar eller nye mareritt. Man tvinges til å lete etter ressurser og improvisere våpen av det lille man finner, og fiendene man møter er groteske, uforutsigbare og rett og slett ekle å stå ansikt til ansikt med. Alt dette kombinert gjør at man hele tiden går med en klump i magen, som om neste feil kan bli den siste.
Det er heller ikke bare skrekken i seg selv som setter seg, men også de mer psykologiske aspektene. Spillet tar for seg tunge temaer som mental helse og selvskading, og det gjør at Total Chaos ikke bare føles som et spill med billige sjokk, men en opplevelse som setter seg på en mer ubehagelig og ettertenksom måte. Det er den typen skrekk som blir med deg videre, og som ikke slipper taket like raskt når skjermen er slått av.
Etter tiden min med spillet på Gamescom sitter jeg igjen med en følelse av at jeg vil oppleve mer, men helst under helt andre omstendigheter. Det å sitte omgitt av messebråk og folk som stadig passerer forbi gjør det vanskelig å synke helt ned i stemningen, og samtidig forsterket det kontrasten til spillets mørke og trykkende atmosfære. Jeg kjenner jeg gleder meg til å sette meg ned med Total Chaos hjemme i et mørkt rom, alene og i stillhet, og virkelig la spillet krype inn under huden uten distraksjoner.