Vi prøver oss på et party «brettspill» !
Noen partyspill kommer og går uten å sette noe særlig preg på kvelden, andre klarer å sparke i gang stemningen før første øl er åpnet. Grab the Mic havner definitivt i sistnevnte kategori. Dette er spillet som gjør at du både mister stemmen, verdigheten og oversikten over hvem som egentlig kan sangtekster, men du sitter igjen med latterkrampe og et voldsomt ønske om «bare én runde til».
Spillet er utrolig lett å få på bordet. Brettet i midten, ordkortene i en bunke ved siden av, spillerbrikkene på start, og den lille skum-mikrofonen plassert der alle når den. Jeg liker at spillet ikke prøver å være mer avansert enn nødvendig, det handler rett og slett om å snu et ordkort og synge en sang med det ordet før alle andre gjør det. Det er så enkelt at reglene egentlig forklarer seg selv når man først setter i gang.
En artig detalj er at den som sist sang karaoke blir ansvarlig for å snu ordkortene. Hos oss var det nesten som en liten straff, for det er rart hvor lite du vil innrømme at du sang «Take On Me» på en halvtom pub klokken to om natta. Men spillet bryr seg ikke, noen må gjøre jobben.
Når ordkortet kommer opp, er det bare å tenke lynraskt. Førstemann til å gripe mikrofonen og synge en linje med det aktuelle ordet får poengene og rykker fremover. Synger du feil? Vel, da får du mute-brikken og må holde kjeft i neste runde. Det høres enkelt ut, men tro meg, det er overraskende vanskelig å være taus når du sitter og vrir deg fordi du vet at du kan en sang, men ikke får lov å si et ord. Og glemmer du deg og slipper ut et frustrert stønn, må du ett felt tilbake. Brutalt og helt nydelig.
Brettet har to sider, og jeg digger at side to legger til litt ekstra krydder. Plutselig må du for eksempel kun synge sanger av soloartister mens du står på et bestemt felt. Det fører til sånne magiske øyeblikk hvor noen brøler «ADELE!» før de i panikk prøver å finne en tekstlinje. Det er kaotisk, høyt og veldig, veldig morsomt.
Jeg skulle virkelig ønske at ordkortene hadde en mer balansert fordeling mellom norske og engelske ord. Det står at spillet er på norsk, og det er det jo, men kortene? De er rundt 80% engelske. Det føles nesten som om de få norske ordene bare er slengt inn for å kunne markedsføre spillet som en “norsk versjon”, uten at kortbunken egentlig er tilpasset. Litt kjipt for oss, for vi hadde flere i gjengen som følte seg mer komfortable med norske tekster.
Innholdet i esken er ellers helt greit: en skum-mikrofon (som faktisk fungerer overraskende bra som stressball, genial detalj), et tosidig brett, en bunke med ordkort og små spillerbrikker formet som instrumenter. Ingenting fancy, men funksjonelt og passe solid. Mikrofondesignet skal de ha skryt for, det er noe uventet tilfredsstillende med å klemme på den mens du desperat leter etter en sangtekst.
Det jeg savner mest, er et timeglass. Vi fant fort ut at tempoet blir litt vilkårlig uten en form for tidsramme. Spillet skriker etter noe som tvinger deg til å svare raskt, i stedet for at folk sitter og «tenker litt for lenge». Hadde et timeglass ligget med i esken, tror jeg intensiteten hadde skutt i været. Jeg skulle også gjerne sett at spillbrettet var litt lengre. Med en entusiastisk gjeng er man nesten i mål før kvelden har fått startet.
Til tross for små skjønnhetsfeil er Grab the Mic et helt fantastisk vorspiel-spill. Det setter tonen for kvelden på en måte få andre spill klarer, og fungerer nesten like bra som nachspiel-spill hvis stemningen fortsatt er høy. Det er energisk, inkluderende og utrolig lett å plukke opp, og det treffer hjernen så hardt at du både ler av deg selv og vennene dine gjennom hele runden.
Hvis du liker musikk, spontanitet og litt vennskapelig konkurranse, er dette et spill som fort blir en fast del av spillhyllen. Og helt ærlig, det er sjelden jeg har opplevd et spill som får folk til å skråle så ubeskjedent og med så mye sjel.
Grip mikrofonen, syng av full hals, og la kaoset begynne!