Tamagotchi er tilbake, og jeg skal være ærlig, det føles litt som å møte en gammel venn som du både har savnet og samtidig glemt hvor utrolig krevende faktisk var. Denne lille eggformede dingsen har stått ansvarlig for både glede, frustrasjon og et par barndomsrelaterte traumer, og nå har den altså gjort comeback i sin mest klassiske form. Samme størrelse, samme knapper, samme blipp-blopp-lyder som får deg til å lure på om du har tatt med deg en røykvarsler i nøkkelknippet. Det er rett og slett som å holde 90-tallet i hånda igjen.
Jeg lot barna våre på fire og seks år teste herligheten, og la meg si det sånn, møtet mellom dagens skjermvante generasjon og tre fysiske knapper var et utrolig sosialt eksperiment. Først sto de og trykket på skjermen som om de prøvde å vekke den til live, og så så de på meg som om jeg hadde gitt dem en stein med et par prikker på. Men sakte, veldig sakte, begynte de å skjønne greia. Da egget klekket og den første pipelyden ljomet gjennom stua, ble entusiasmen så stor at jeg et lite øyeblikk trodde vi måtte lage dåpsfest.
Men så kom det. Masingen. Det evige, ustoppelige, hjertebankfremkallende pip. Tamagotchien pep for mat, pep for oppmerksomhet, pep fordi den hadde bæsjet, pep fordi den kjedet seg, pep fordi den kanskje hadde vondt i en piksel. Den pep sannsynligvis også fordi den bare kunne. Ungene gikk fra å være «verdens beste digitale foreldre» til å se ut som om de angret bittert på alt ansvar de frivillig hadde påtatt seg.
Det beste øyeblikket kom da den eldste stoppet helt opp, stirret på Tamagotchien og sa med en dyp, livserfart oppgitthet: «Er det slik det er å ha barn, med alt det maset?» Jeg har aldri følt meg så gjennomskuet i hele mitt liv.
Til slutt, etter rundt halvannen time med piping, roping, latter, frustrasjon og et par eksistensielle spørsmål fra seksåringen, erklærte de at de var lei. Totalt ferdige. Tamagotchien kunne egentlig dø for alt de brydde seg om. Men da jeg sa at den faktisk var i ferd med å stryke med, våknet plutselig omsorgen igjen. Det var som om barna tenkte, «Nei nei, det er vårt irriterende lille vesen, og vi elsker det… litt.»
Fra mitt voksne ståsted som en som vokste opp med den originale Tamagotchien, må jeg si at dette er så ekte som det kan bli. Ikke en eneste modernisering i sikte. Ingen touchskjerm, ingen farger, ingen snedige menyer. Bare ren og skjær nostalgisk galskap pakket inn i tre knapper og en skjerm som ser ut som den har oppløsningen til en kalkulator fra 1988. Og det er akkurat det som gjør det så fantastisk.
Tamagotchi Original er fremdeles like sjarmerende, irriterende og uforutsigbar som alltid. Den får barn til å lære ansvar, den får voksne til å gjenoppleve barndommen, og den får hele familien til å lure på hvorfor i all verden vi savnet dette maset. Men vi gjorde det, og nå er det tilbake.
Om barna dine har tålmodighet? Absolutt ikke. Om de kommer til å elske det likevel? Mest sannsynlig, ja. Og du selv? Du kommer til å le, sukke, smile og kanskje til og med skvette litt hver gang den piper, akkurat slik du gjorde da du var liten.
Tamagotchi er tilbake, og kaoset er komplett. Og vet du hva? Jeg elsker det.