Hell Let Loose: Vietnam – Anmeldelse

Hell Let Loose: Vietnam er ikke interessert i å gjøre krig behagelig, lettlest eller spesielt tilgivende. Det er et spill der du kan bruke flere minutter på å bevege deg forsiktig gjennom tett vegetasjon, lytte etter lyder du ikke helt klarer å plassere, og forsøke å følge ordre fra troppslederen. Så kommer et enkelt skudd fra et sted du aldri så, skjermen blir svart, og du må begynne på nytt.

Merkelig nok er det nettopp dette som gjør spillet så godt.

Navn: Hell Let Loose: Vietnam
Utvikler: Expression Games
Utgiver: team17
Lansert: 13.08.2026
Tilgjengelig på: PC, Xbox Series X, PlayStation 5
Omtalt på: PC & PlayStation 5 Pro
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Expression Games tar grunnideen fra Hell Let Loose og flytter den til Vietnamkrigen, en konflikt som fortsatt er overraskende lite brukt i moderne storspill. Resultatet er et taktisk 50 mot 50 skytespill der kommunikasjon, posisjonering og samarbeid betyr langt mer enn individuelle prestasjoner. Det offisielle materialet lover seks store kart ved lansering, med ulike terreng og værforhold, samt kamper der lagarbeid skal veie tyngre enn individuelle heltedåder. Det er en ganske presis beskrivelse av opplevelsen.

Det høres ut som en klassisk markedsføringsfrase, men her stemmer det bemerkelsesverdig godt. En kamp kan bli en desperat forsvarskrig rundt en smal jungelvei, mens den neste utvikler seg til en langsom jakt gjennom vegetasjon, landsbyer og elveløp. Kartene er store nok til at frontlinjen aldri føles helt fastlåst, og terrenget påvirker hvordan man faktisk må spille.

Vietnam fungerer ypperlig som ramme nettopp fordi landskapet gjør informasjon så verdifull. Du ser sjelden alt som skjer rundt deg. Vegetasjonen skjuler bevegelser, elver skaper naturlige transportårer, og åpne områder kan bli dødsfeller på sekunder. Det gjør at den gode kartdesignen ikke bare handler om hvordan områdene ser ut, men om hvordan terrenget former kampen.

De to sidene er samtidig forskjellige nok til at strategien må endres. Amerikanske styrker har blant annet tilgang til luftressurser, mens NVA har andre taktiske verktøy og kan utnytte tunnelsystemer. Utviklerne fremhever selv tunneler, helikoptre og patruljebåter som sentrale deler av opplevelsen, mens elvenettverket skal kunne brukes aktivt til å jakte på fienden.
Det er når disse systemene begynner å spille sammen at Hell Let Loose: Vietnam leverer sine aller beste øyeblikk.

Du kan ligge sammen med troppen i utkanten av en landsby mens maskingeværild kutter gjennom vegetasjonen foran dere. En troppsleder forsøker å koordinere et angrep. Noen markerer en mistenkt fiendtlig posisjon. Artilleri slår ned et stykke unna. Et helikopter passerer over tretoppene. Plutselig flytter hele laget seg samtidig, og det som for noen minutter siden virket som fullstendig kaos, blir et koordinert angrep.

Slike øyeblikk er fantastiske.

«Hell Let Loose: Vietnam er på sitt beste når 50 enkeltspillere plutselig begynner å opptre som én hær.»

Skytingen fungerer også svært godt. Våpnene har tyngde, og kampene er intense nettopp fordi feil straffes så brutalt. Dette er ikke et spill der du absorberer flere skudd, løper rundt et hjørne og regenererer helsen før neste duell. Ofte er det første presise skuddet også det siste.

Dermed handler gode ildkamper like mye om å finne fienden som om å treffe ham.

Det skaper en spenning som få moderne militærspill klarer å gjenskape. Du beveger deg saktere. Du bruker terrenget. Du lytter. Du prøver å forstå hvor skuddene kommer fra. Når du endelig oppdager en fiendtlig stilling og klarer å slå den ut, føles det betydelig mer tilfredsstillende enn å samle en rask rekke elimineringer i et mer tradisjonelt skytespill.

Spillet har også et stort utvalg roller å sette seg inn i. Det er en av de viktigste årsakene til at lagarbeidet oppstår så naturlig. Du trenger ikke være personen som dreper flest for å være avgjørende for laget. En dyktig medic, støtteklasse eller troppsleder kan være minst like viktig som spilleren med best sikte.

Rollesystemet tvinger laget til å være avhengig av hverandre.

Det betyr samtidig at kvaliteten på en kamp kan variere voldsomt avhengig av hvem du spiller sammen med. Har du en troppsleder som kommuniserer, markerer mål og faktisk forsøker å forstå kommandostrukturen, kan Hell Let Loose: Vietnam være noe av det mest engasjerende man finner innen taktiske skytespill.

Har du en leder som er stille, eller en tropp der ingen bruker kommunikasjon, kan hele systemet begynne å falle fra hverandre.

Det er spillets største styrke og en av dets tydeligste svakheter.

Du er avhengig av andre mennesker.

Det kan ikke løses med bedre våpen, raskere reaksjonstid eller flere timer i en sikteøvelse. Dersom laget nekter å samarbeide, blir selv de beste systemene redusert til en samling spillere som løper tilfeldig mot neste mål.

«Kommunikasjon er ikke et tillegg til spillet. Det er en av selve spillmekanikkene.»

For nye spillere er dette også et krevende spill å komme inn i. Hell Let Loose: Vietnam har mange systemer, roller, kommandohierarkier og mekanikker som må forstås før man virkelig føler at man bidrar.

Onboardingen gjør heldigvis en solid jobb med å introdusere et spill som i utgangspunktet kunne vært svært vanskelig å forklare. Den klarer likevel ikke å fjerne læringskurven, og det burde den heller ikke nødvendigvis gjøre. Dette er et spill som krever betydelig innsats og øvelse dersom du ønsker å mestre det.

Det er verdt å understreke for alle som kommer fra Call of Duty, Battlefield eller andre mer umiddelbare skytespill.

Hell Let Loose: Vietnam forsøker ikke å være det samme.

Kampene kan vare opptil 90 minutter. Du kan dø uten å forstå hvor skuddet kom fra. Du kan bruke lang tid på å bevege deg til en posisjon bare for å oppdage at fronten har flyttet seg. Du kommer til å gjøre feil fordi du ikke forstår systemene ennå.

For enkelte vil dette være frustrerende.

For andre er det hele poenget.

Når du først begynner å forstå hvordan kartkontroll, kommunikasjon, logistikk, roller og kommandostruktur henger sammen, blir opplevelsen utrolig givende. Seier handler ikke bare om refleksene til de beste spillerne på laget. Den kan komme fordi noen opprettet riktig posisjon på riktig tidspunkt, fordi en tropp holdt et kritisk område, eller fordi flere grupper faktisk klarte å koordinere et angrep.

Det gjør at selv nederlag kan inneholde fantastiske historier.

Den historiske presentasjonen er samtidig litt mer komplisert. Vietnamkrigen er en svært interessant ramme for denne typen spill, og både våpen, miljøer og kjøretøy bidrar til en troverdig atmosfære. Utviklerne legger selv stor vekt på autentisitet og beskriver både virkelige steder, historisk korrekte våpen og de ulike styrkenes taktiske særpreg som sentrale elementer.
Det finnes likevel noen merkelige mangler.

Enkelte våpen man skulle forventet å finne representert mangler fra våpenutvalget, og valget av fraksjoner passer ikke alltid perfekt med kartene dersom man vurderer det fra et strengt historisk perspektiv. For et spill som bruker autentisitet som en så viktig del av identiteten sin, blir slike detaljer mer synlige enn de kanskje ville vært i et mer løssluppent krigsspill.

Jonathan Ferguson, våpenekspert og Keeper of Firearms & Artillery ved Royal Armouries, er et naturlig referansepunkt for akkurat hvor detaljorientert diskusjonen rundt våpenrepresentasjon i slike spill kan bli. Her er det mye som føles riktig, men entusiaster vil også legge merke til hva som mangler.

Lydsiden er stort sett overbevisende når kampene virkelig setter i gang, men kjøretøyene burde hatt mer tilstedeværelse. Enkelte kjøretøylyder er rett og slett for lave sammenlignet med resten av slagmarken. Når et stort militært kjøretøy nærmer seg, burde du både høre og føle det langt tydeligere.

Visuelt kan spillet være svært stemningsfullt. Jungelen, tåken, røykutviklingen og de store slagmarkene skaper fantastiske øyeblikk, særlig når alt fungerer som det skal. Samtidig er dette ikke et teknisk feilfritt spill.

Bildekvalitet og ytelse kan variere, og enkelte områder viser at motoren må håndtere svært store kart, mange spillere og betydelige mengder aktivitet samtidig. Optimaliseringer etter tidligere testperioder har gitt merkbare forbedringer, og den generelle ytelsen er god nok til at problemene ikke ødelegger opplevelsen. Likevel finnes det fortsatt tekniske småproblemer som med fordel kan patches etter lansering.

Det største spørsmålet rundt innholdet er kanskje mengden kart. Seks store kart med værvariasjoner er bekreftet til lansering. Seks kart er ikke nødvendigvis lite når hvert av dem er enormt og kampene kan utvikle seg på så mange forskjellige måter, men det er fortsatt et begrenset utgangspunkt for et spill som potensielt skal holde på spillerne i hundrevis av timer.

Heldigvis gjør variasjonen innad i kartene mye av arbeidet.

Et angrep gjennom ett område kan føles helt annerledes neste gang fordi frontlinjen beveger seg annerledes, fienden har etablert andre forsvarsposisjoner eller laget ditt velger en ny strategi. Det er derfor vanskelig å redusere innholdsmengden til et enkelt kartnummer.

«De beste kampene føles ikke som runder. De føles som krigshistorier du tilfeldigvis var med på.»

Det er egentlig den beste beskrivelsen av Hell Let Loose: Vietnam.

Det har fantastisk intense øyeblikk. Skytingen er tilfredsstillende. Kartene er svært gode. Klassesystemet gjør samarbeid naturlig, og den strategiske dybden betyr at du stadig oppdager nye måter å bidra på.

Samtidig krever spillet mye av deg.

Du må være villig til å kommunisere. Du må akseptere lange kamper. Du må lære systemene. Du må tåle å dø uten alltid å forstå hvorfor. Og du må akseptere at kvaliteten på opplevelsen til en viss grad ligger i hendene på troppslederne og spillerne rundt deg.

Hvis du gjør det, får du et av de mest givende taktiske flerspillerspillene på markedet.

Vietnamkrigen viser seg dessuten å være en glimrende ramme for serien. Asymmetrien mellom styrkene, jungelen, tunnelsystemene, helikoptrene, patruljebåtene og elvenettverket gir kampene en egen identitet i stedet for at dette bare føles som det samme Hell Let Loose med nye våpen og uniformer.

Hell Let Loose: Vietnam er ikke et spill alle kommer til å elske. Det er brutalt, langsomt, krevende og avhengig av at spillerne faktisk samarbeider. Men nettopp disse egenskapene er også årsaken til at det kan produsere øyeblikk få andre skytespill klarer å matche.

Når alt fungerer, når troppen kommuniserer, når planen lykkes og når en 50 mot 50 kamp plutselig føles som én sammenhengende militær operasjon, er det vanskelig å ikke bli revet med.

Det finnes tekniske mangler, noen merkelige historiske valg, enkelte våpen som burde vært med, kjøretøy som trenger mer lydmessig kraft og et kartutvalg vi gjerne skulle sett bli større.

Men fundamentet er svært sterkt.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.