Et neonskilt speiler seg i en vanndam, en mørk korridor fylles av indirekte lys fra et vindu, og du kan faktisk se fiendens bevegelse i glasset ved siden av deg. Det er slike øyeblikk som forklarer hva er raytracing bedre enn en lang spesifikasjonsliste. Teknologien kan gjøre spillverdener mer troverdige, men den har også en pris: færre bilder per sekund og høyere krav til maskinvaren.
Raytracing er derfor ikke en automatisk «på»-innstilling for alle. I noen spill løfter det stemningen dramatisk. I andre må du stoppe opp for å oppdage forskjellen, mens ytelsesfallet merkes hele tiden. Her er hva som faktisk skjer når du aktiverer innstillingen, og når det er smart å la den være avslått.
Hva er raytracing?
Raytracing er en metode for å beregne hvordan lys oppfører seg i en digital scene. Navnet kommer av at spillet følger tenkte lysstråler, eller «rays», fra kameraet og ut i omgivelsene. Når en stråle treffer en overflate, kan systemet regne ut om lyset skal reflekteres, kastes tilbake, blokkeres eller spre seg videre.
I den virkelige verden treffer lys nesten aldri bare én ting. Sollys går gjennom et vindu, treffer et gulv, farger veggen svakt og reflekteres i en blank skjerm. Tradisjonell spillgrafikk bruker en rekke smarte snarveier for å etterligne dette. Raytracing forsøker i større grad å beregne resultatet direkte.
Det betyr ikke at hvert spill med raytracing simulerer fysikken perfekt. Utviklere velger ofte ut enkelte deler av bildet som skal få den tunge behandlingen. Det kan være refleksjoner, skygger, lyssetting eller skyggelegging rundt små detaljer. Hvor imponerende resultatet blir, avhenger av både spillets grafikkmotor og hvor aggressivt utvikleren bruker teknologien.
Forskjellen du faktisk ser i spill
Den mest synlige effekten er ofte refleksjoner. Uten raytracing bruker mange spill skjermbaserte refleksjoner. De henter informasjon fra det kameraet allerede ser. Hvis en figur eller en bygning er utenfor skjermen, kan den ikke dukke opp korrekt i en vanndam eller et speil.
Med raytracede refleksjoner kan bildet inkludere ting som befinner seg bak kameraet eller rundt et hjørne. Det gir glass, metall, våte gater og blanke gulv langt mer dybde. Cyberpunk-miljøer, racingspill i regnvær og interiører med mye polert stein er særlig takknemlige eksempler.
Skygger er en annen stor gevinst. Vanlige skygger kan være grove, flimre på avstand eller ha feil form når objekter ligger tett på hverandre. Raytracing kan gi mykere overganger og mer presis kontakt mellom objekt og underlag. En figur kan føles mer fysisk til stede når føttene faktisk forankres med riktige skygger.
Global illumination er den mest ambisiøse varianten. Her beregnes hvordan lys spretter mellom flater. Et rødt teppe kan gi et svakt rødt skjær på en lys vegg, og et rom blir ikke kullsvart bare fordi direkte sollys mangler. Dette er ofte mindre åpenbart i stillbilder enn blanke refleksjoner, men kan gjøre en hel scene mer naturlig når du spiller.
Raytracing er ikke det samme som bedre grafikk overalt
Et spill med sterk art direction, gode teksturer og gjennomtenkt lyssetting kan se fantastisk ut uten raytracing. Nintendo-spill og mange stiliserte indiespill viser ofte dette svært godt. Teknologien kan forsterke realismen, men den redder ikke flate omgivelser, dårlige animasjoner eller svak visuell design.
På den andre siden kan et spill med raytracing se merkelig ut hvis effektene er satt for høyt eller støyreduksjonen er dårlig. Små glitrende prikker i mørke områder, ustabile refleksjoner og utydelige detaljer kan være resultatet. Pen teknologi er ikke alltid pen i praksis.
Hvorfor koster raytracing så mye ytelse?
Grafikkort er svært gode på tradisjonell rendering fordi oppgavene kan deles opp og behandles effektivt. Raytracing gir maskinvaren langt flere mulige treffpunkter å vurdere. For hver lysstråle må systemet finne ut hvilke objekter den treffer og hva materialene gjør med lyset.
I en åpen spillverden med gater, biler, vegetasjon, glassflater og mange lyskilder blir dette fort en enorm regneoppgave. Derfor kan samme spill gå fra svært jevne 100 bilder per sekund til 55 bare ved å aktivere flere raytracing-effekter.
Moderne skjermkort har egne maskinvaredeler som akselererer slike beregninger. Nvidia har RT-kjerner, mens AMD og Intel har tilsvarende raytracing-funksjoner i sine grafikkarkitekturer. Likevel er forskjellene mellom kortene, spillene og innstillingene store. At et skjermkort «støtter raytracing», betyr ikke nødvendigvis at det leverer en god opplevelse med alle effekter aktivert.
DLSS, FSR og XeSS gjør regnestykket lettere
Oppskalering er blitt sentralt for raytracing i moderne PC-spill. I stedet for å rendre spillet i full 4K-oppløsning, kan spillet lage et bilde i lavere oppløsning og bruke en algoritme til å rekonstruere flere detaljer. Nvidias løsning heter DLSS, AMDs heter FSR, og Intels heter XeSS.
Dette er ikke magi. I bevegelse kan du oppleve flimring i tynne detaljer, mykere bilde eller artefakter rundt hår, gjerder og raske objekter. Men med riktig kvalitetsmodus er gevinsten ofte betydelig: raytracing blir mulig uten at spillet føles tregt.
Noen spill tilbyr også frame generation, som lager ekstra mellomliggende bilder. Det kan gi langt høyere tall på ytelsesmåleren, men forbedrer ikke alltid responsen fra mus og kontroller like mye som ekte rendrerte bilder gjør. For rolige eventyrspill kan det være en god løsning. I konkurransepregede skytespill er lav forsinkelse som regel viktigere enn maksimal bildescore.
Raytracing på PlayStation og Xbox
PlayStation 5 og Xbox Series X|S støtter raytracing, men konsollversjoner bruker vanligvis teknologien mer forsiktig enn kraftige PC-er. Det er helt naturlig. Konsoller skal levere stabile opplevelser over mange år på fast maskinvare, og utviklerne må balansere oppløsning, bildefrekvens og grafiske effekter.
Du møter ofte et valg mellom en kvalitetsmodus med høyere detaljnivå og raytracing ved 30 bilder per sekund, eller en ytelsesmodus på 60 bilder per sekund med redusert eller deaktivert raytracing. Enkelte spill klarer 60 med enkelte effekter aktive, men det kommer an på motoren og scenen.
For mange spillere er 60 bilder per sekund det riktige valget, særlig i actionspill der kamerabevegelse og presis kontroll betyr mye. Et langsommere, filmatisk spill kan derimot tjene mer på gode refleksjoner og stemningsfull lyssetting. Det finnes ingen universell fasit, og det er nettopp derfor grafikkmodusene bør være en reell prioritering, ikke bare en teknisk boks i menyen.
Hva er path tracing, og hvorfor er det enda tyngre?
Path tracing er en mer omfattende form for raytracing. I stedet for å bruke teknologien på noen utvalgte effekter, forsøker den å simulere en større del av lyset i hele scenen. Refleksjoner, skygger, indirekte lys og fargeblødning henger da sammen i samme system.
Resultatet kan være slående, spesielt i spill med detaljerte bymiljøer, mange lyskilder og realistiske materialer. Samtidig er belastningen brutal. Selv svært kraftige PC-er trenger ofte aggressiv oppskalering og frame generation for å få høy bildefrekvens med path tracing aktivert.
Det er fristende å se path tracing som den endelige grafikkinnstillingen, men den er foreløpig mest for entusiaster som aksepterer kompromisser. Et skarpt og stabilt bilde uten path tracing kan være bedre å spille på enn et mer avansert bilde som hakker eller får merkbar forsinkelse.
Slik bør du velge raytracing-innstillinger
Start med spillets ytelsesmodus eller en kombinasjon av høye grafikkinnstillinger uten raytracing. Finn først en bildefrekvens du faktisk er fornøyd med. Deretter kan du aktivere én raytracing-effekt om gangen, helst refleksjoner eller skygger, og se hva som gir mest visuell verdi i akkurat det spillet.
Har du en PC med begrenset grafikkraft, er raytracede refleksjoner ofte den første innstillingen det er verdt å prøve. Global illumination og path tracing kan være langt tyngre. Bruk oppskalering i kvalitetsmodus før du går rett til de mest aggressive ytelsesprofilene, siden svært lav intern oppløsning kan spise opp detaljene du prøver å få fram.
Du trenger heller ikke jage «ultra». Høy og ultra ser ofte nesten like ut under faktisk spilling, mens forskjellen i ytelse kan være overraskende stor. Skru ned den mest krevende raytracing-innstillingen før du senker teksturer, fordi gode teksturer vanligvis gir mye synlig kvalitet for relativt liten ytelseskostnad.
Raytracing er på sitt beste når du merker det uten å tenke på teknologien: lyset føles riktig, rommet får dybde, og verden virker mer levende. Hvis du i stedet stadig legger merke til hakking, vifter som går på maks eller et bilde som blir for mykt, har du allerede svaret. Den beste innstillingen er den som lar deg nyte spillet, ikke den som ser mest imponerende ut på et skjermbilde.