King’s Bounty 2 – Anmeldelse

King’s Bounty er en merkelig serie, alltid mer strategi enn RPG, alltid mer et spill om taktikk, pengehåndtering og kampmanøvrering enn om episk rollespill og utforskning. I teorien ønsker King’s Bounty 2 å endre det – å lage en historie etter en hovedperson hvis valg påvirker verden. King’s Bounty 2 gjør nettopp det, og det suger moroa rett ut av det. Selv om den har sporadisk glede av sekskant baserte taktiske kamper, sløser det ganske enkelt med for mye av tiden din på å vandre rundt i en sjarmløs verden fylt med kjedelige mennesker.

Navn: King’s Bounty 2
Utvikler: 1C Entertainment
Utgiver: 1C Entertainment
Lansert: 24.08.2021
Tilgjengelig på: PC, Xbox One, PlayStation 4
Omtalt på: PC
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

I King’s Bounty 2 velger du en av tre karakterer du vil ta gjennom hovedhistorien, som hver følger det samme plottet. Etter å ha blitt løslatt fra fengselet tar karakteren din en jobb for kongen, som tilgir deg uansett grunn, og deretter vandrer rundt og prøver å forhindre en magisk apokalypse fordi en veiviser fortalte deg at du er den valgte frelseren. Det er absolutt standard opplegg og ingenting du ikke har sett før.

Deretter går du ut og vandrer rundt omkring i verden (så langt det lar seg gjøre derimot), gjør mange sideoppdrag og kjemper kamper. Du kjemper ikke kampene, du står på sidelinjen som en slags kommandør/cheerleader/magisk artilleristykke og leder troppene dine rundt. Disse troppene kjemper i taktiske kamper, med fem enheter som danser rundt stramme sekskant baserte arenaer.

Det er en brukbar kamp, ​​men brukergrensesnittet gjør det ingen tjeneste, og detaljene er forutsigbar systemer: Skjeletter tar mindre skade fra piler, brannangrep brenner fiender over tid, og åndeskapninger er motstandsdyktige mot ikke-magiske angrep. Det viser lite av den interessante mekanikken du vil ha fra et moderne taktikkspill, som tvungen bevegelse eller manipulering av slagmarken.

Så det er systemer å leke med i spillet, men ingenting for herlig. Det spiller ingen rolle så mye til slutt, for hvert femte minutt med god taktikk er det ti minutter lang RPG-verdensvandring.

Sjefen din får erfaring over tid og får statistikk som bufferer troppene dine og magiske krefter for å sprenge fiender. Troppene selv får erfaring, og kommer fra en tilpassbar vaktliste delt inn i fire fraksjoner: Orden, Anarki, Makt og Finesse. Det er også de fire prinsippene som karakterene følger i spillet, som krefter er delt inn i, og som oppgavegrener faller inn i. De er linjene til King’s Bounty, ekvivalentne til Mass Effect’s Paragon og Renegade, og de stemmer overens med historiens mulige avslutninger. Det er en fin touch, men kan føre til at du føler deg kald hvis du for eksempel vil være en høflig, ikke-anarkisk kaos-nekromancer.

Ikke at rollespillet egentlig er et høydepunkt – dialoger forgrener seg ikke, men det tas snarere valg ved å velge ett av to alternativer i løpet av et oppdrag. Dialogen din er faktisk fast, så noen ganger sier karakteren din ting du egentlig ikke liker. Det ville ikke være et problem hvis karakterene var mer interessante: Katharine trollmannen, for eksempel, er en slags rykk, der Elise Paladin er naiv til frustrasjon, og krigeren Aivar bare ikke har det en personlighet i det hele tatt.

Det er ikke engang å snakke om skrivinga, som er forferdelig, og stemmeskuespillet, som er verre. Jeg byttet spillet til russisk etter ti timer, noe som forbedret opplevelsen betraktelig. Jeg snakker ikke russisk: det var bare hyggelig å stoppe flommen av notoriske og kleine forestillinger.

Faktisk har spillet som helhet egentlig ikke mye personlighet. Det er den store feilen. Den realistiske kunststilen er detaljert, men den ender opp med å se ut som topp-grafikk fra 2012 da litt stilisering ville ha gått langt-noe de som elsket den komiske, fantasifulle og eventyrlige stilen til de eldre King’s Bounty-spillene er kommer til å savne veldig. Det er moro i spillet, og litt humor, men som de taktiske kampene oppveies det av de kjedelige bitene.

Verden i seg selv er imidlertid kjærlig designet, en av de virkelige fordelene med spillet som helhet. Små detaljer som benker, hager og smuldrende statuer, folk vandrer frem og tilbake og har små samtaler. Den har naturalistiske innslag som verksteder, markeder og slikt. Har du noen gang lurt på hvor Golems er laget, eller hvor snikmorderens laug henger mellom jobbene? Det er i spillet. Selv om den mangler de elegante innslagene fra andre rollespill som en dag-natt-syklus og dynamisk NPC-oppførsel, har de større miljøene en virkelig følelse av liv.

Det er en statisk verden av en grunn: Møter er fikset. Når du nærmer deg dem, dukker det opp en gyllen ring og fiendene til den taktiske kampen kommer ut av buskene eller hva som helst for å riste sverdet på deg truende. Det er morsomt og sjarmerende, og serverer spillmekanikken veldig pent. Når du starter kampen, zoomer kameraet ut, og rommet rundt deg blir slagmarken – et flott preg i et taktikkspill.

Men alt det fine miljødesignet er bortkastet av altfor mye vandring rundt, å snakke med folk og samle søppel for å selge i butikkene. Karakteren din beveger seg med en slags halvhjertet joggetur, for treg til å dekke bakken, rykette og ute av stand til å krysse noen form for hindring. I mellomtiden kan du hoppe på hesten din, som er mye raskere, men håndterer som en smørstokk i trange områder. Det hele er bare … sakte og kjedelig å utvikle seg. Miljøer virker store bare av hensyn til størrelsen. I likhet med hele spillets estetikk, er det ikke helt klart hvorfor ting ser ut som de gjør.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.