Psychonauts 2 – Anmeldelse

Tilbake i 2005 var Psychonauts noe annet. Det fulgte mange av de vanlige plattformspill konseptene – å slå på, samle mengder av forskjellige ting, hoppe – men det la til en spesiell saus. Det var karakterer, og det hadde dem i mengder. Ikke bare lyst til å snakke med husdyr for å gi deg oppdrag, det var mennesker med dybde.

Det var kjernen i spillet. Bortsett fra NPC -ene som vandret rundt i Whispering Rock Psychic Summer Camp, var det noen hvis sinn du ville fordype deg i. Du ville utforske smerten deres og prøve å lime de ødelagte delene sammen igjen. Det var en spesiell saus som mange mennesker elsket. Det er imidlertid ikke nok til å lokke utgivere til å finansiere en oppfølger.

For det, vendte Double Fine seg til crowdfunding. Det var tilbake i 2015, og nå, nesten seks år senere, er vi klare til endelig å åpne døren for å se om den saftige grå substansen til Psychonauts 2 fortsatt har den spesielle sausen.

Navn: Psychonauts 2
Utvikler: Double Fine Studios
Utgiver: Xbox Game Studios
Lansert: 25.08.2021
Tilgjengelig på: Xbox Series X/S, PC, PlayStation 4, Xbox One
Omtalt på: PC
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Fortellingen om Psychonauts 2 tar seg opp etter Rhombus of Ruin. Er du fattig som meg og har ikke VR? Uflaks. Men det er en oppsummering av både det første spillet og Rhombus for å oppdatere deg på det som har skjedd så langt. Psychonauts etablerer mye grunnlag for hvordan verden fungerer, og det er ikke godt forklart i sammendraget. Jeg sier ikke at du ikke kunne forstå handlingen til Psychonauts 2 uten å spille minst det første spillet, men du vil sitte igjen med noen få spørsmålstegn.

Historien sentrerer seg om historien til psykonautene og en kamp de hadde mot sin største fiende, Maligula. Kampen etterlot en av dem antatt død og resten sloss med sine egne forskjellige demoner. Det ser ut til at noen prøver å få Maligula tilbake, muligens gjennom nekromans, og det ville være ille for alle.

I mellomtiden finner Raz ut at hans offisielle Psychonauts -merke gitt av Ford Cruller er verdiløst, og at han har falt ned til nivået på praktikanten. Siden han er den klønete psykiske han, begynner han å veie seg inn i organisasjonens virksomhet i et forsøk på å avdekke det ekle plottet og gni fanboyen hans over heltene sine.

Så mye som jeg elsker spillet, var mitt største problem med de originale Psychonauts pacingen, som nettopp døde rundt halvveis. I spillet vandrer du rundt i sommerleiren og er interaktiv med et utvalg av interessante karakterer, så blir alt skutt til side og du er mer eller mindre igjen for å fullføre de gjenværende nivåene uten den deilige utforskningen til bakken. Nivådesignet er på sitt beste i siste halvdel med minneverdige scener som The Milkman’s Conspiracy og Lungfishopolis, men det mister det som gjorde det virkelig spesielt.

Psychonauts 2 unngår det for det meste. Det er fortsatt et point-of-no-return mot slutten, men balansen mellom utforskning, karakter interaksjon og plattforming er mye bedre. Det strekker seg kanskje over målstreken, men føler ikke at det holder ut lenge før det rakner.

Det er et mindre problem med at spillet har for mange karakterer i blandingen. De er alle ganske hyggelige-spesielt rop til Dogens søster, Sam-med få av bobilerne fra det første spillet som kom tilbake til fordel for en ny rollebesetning. Finalen er der problemet dukker opp. Alle disse forholdene forårsaker mange løse ender, og mange av dem blir ganske raskt knyttet opp. For å være rettferdig, vil jeg heller ha det famlet rushen med å stenge alt enn, for eksempel, en 90-minutters film der alle får sin lykkelige slutt. Kanskje jeg ikke burde klage.

Plattformen er solid. Stort sett spiller det mye som det første spillet med samme bevegelsesmekanikk som fortsatt er på plass. Combat har sett en oppgradering med en dodge -knapp og et større utvalg av fiender. Sjefskamper er mye mer kreative og interessante, og det er noen minneverdige standouts i blandingen.

Når det gjelder nivådesign, er det store spørsmålet om Psychonauts 2 matcher den fantastiske Milkman’s Conspiracy. Nei, det gjør det ikke. Selv om det er skuffende, er byttet at nivåene er mye jevnere i kvalitet. De har hver sine kroker og overraskelser, og ingen av dem drar virkelig bak de andre. Mange av dem har en fantastisk følelse av skala og utnytter kreftene dine kreativt.

Karakterene blir også utforsket av dem. Fortiden deres, demonene, og usikkerheten deres. Det ville være ganske useriøst hvis Raz kunne fikse alle problemene sine ved å kjempe mot en sjef, men for det meste gir han dem verktøyene til å håndtere sine egne problemer. Som en egentlig terapeut.

Psychonauts 2 dekker en rekke psykiske lidelser. Angst, spilleavhengighet, alkoholisme, undertrykte minner, den slags ting. En ansvarsfraskrivelse før du starter spillet advarer om at fortellingen kan plage mennesker med slike lidelser. Som noen som har sine egne kamper som gjenspeiles i spillet, hadde jeg ingen problemer, men jeg kan ikke snakke for alle.

Ford Crullers historie får ekstra oppmerksomhet her. I forrige kamp ble han presentert for en ødelagt psyke. Et av hovedmålene i Psychonauts 2 er å sette det sammen igjen. Du lærer om hans tap og anger, og han blir mer enn bare en sære mentor. Det er noen virkelige hjerteskjærende øyeblikk der inne, og å bruke det som midtpunktet er et effektivt trekk.

Ikke alle kommer til å være nede med all innsamlingen. Uten å nevne alt, er det ganske mye å ta tak i hver verden. Hvis du gjør det, får du et høyere nivå og gir deg poeng å sette inn i dine forskjellige evner. Jeg fant ikke mange av oppgraderingene som nødvendige. Jeg brukte fortsatt for mye tid på å se bak hver busk, men hvis du bare vil komme deg gjennom spillet, er det ikke et krav.

Psychonauts 2 har ikke helt samme slag som den første. Dette er mindre fordi det er en dårligere tittel og mer på grunn av det faktum at karakterbygging og historiefortelling har blitt bedre i bransjen siden 2005. Mange unge utviklere som kommer inn i indiesfæren, ble inspirert av Psychonauts, og du kan se det gjenspeiles i mange spill på tvers av forskjellige sjangere. På den annen side kommer plattformspillere med store budsjetter ikke så ofte lenger, og Psychonauts 2 er garantert øverste hylle. Den når kanskje ikke de svimlende høydepunktene i originalen, men den klarer likevel å være en trofast og hyggelig oppfølging.

En stor innvirkning ble etterlatt på meg av psykonauter. Selv om det sannsynligvis ikke er den samme historien for Psychonauts 2, ble jeg ikke skuffet. Det var ikke et eneste sted som sviktet meg så sterkt at det gjorde den totale opplevelsen sur. Ingenting som slo meg sterkt underlegen. Det er kanskje ikke fullt så genialt, men det er fortsatt et sinn verdt å utforske.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.