Selvom Gamescom «To-Do-Listen» er stor og vi spytter ut artikler etter intervjuene og førsteintrykkene vi hadde der nede, så har vi fortsatt noen anmeldelser også som jobbes med i tillegg, i denne omgang så er det NBA 2K26. Og den hever lista for sportsimulasjoner med realistisk gameplay, en filmatisk MyCAREER og en presentasjon som oser av NBA-stemning. Men bak den polerte fasaden skjuler det seg fortsatt mikrotransaksjoner og ubalanse som trekker ned opplevelsen.
Navn: NBA 2K26
Utvikler: Visual Concepts
Utgiver: 2K Games
Lansert: 05.09.2025
Tilgjengelig på: PlayStation 4, PlayStation 5, PC, Xbox One, Xbox Series X, Nintendo Switch, Nintendo Switch 2
Omtalt på: PlayStation 5
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.
Jeg skal være helt ærlig, jeg er ikke den mest erfarne når det kommer til NBA 2K-spillene. Jeg har testet noen tidligere utgaver, men aldri gått helt inn i systemene og alt det dype innholdet serien er kjent for. Samtidig har jeg spilt basketball selv en gang i tiden, og det gjør at jeg har et lite fortrinn. Jeg vet hvordan spillet fungerer i virkeligheten, jeg kjenner reglene, og jeg vet hvordan et godt pick and roll skal settes opp. Likevel var det litt av en bratt læringskurve å kaste seg ut i NBA 2K26, og jeg følte meg til tider som en nybegynner igjen, men nettopp det ble en del av sjarmen.
Heldigvis har utviklerne i Visual Concepts denne gangen lagt inn mer hjelp til oss som ikke har levd og åndet for serien i årevis. De nye opplæringsmodulene gjør en stor forskjell, og jeg brukte mye tid på å lære meg timingen i skuddene, hvordan jeg best kunne bruke kroppen i forsvar, og hvordan pasningsspill faktisk kan åpne opp for angrep. Det føles mer tilgjengelig enn tidligere, og jeg begynte ganske raskt å merke at jeg utviklet meg fra kamp til kamp, og det er kanskje nettopp det som gjør at spillet griper deg, du må jobbe for å bli bedre, men når du først lykkes føles det fantastisk.
Når jeg tenker på hva som skiller NBA 2K26 fra tidligere spill, er det først og fremst følelsen på banen. Selve gameplayet er rett og slett mer levende. ProPLAY-systemet, som oversetter ekte NBA-bevegelser til spillet, har blitt enda mer presist. Spillernes bevegelsesmønster føles naturlig, det er flyt i løpene, og du merker stor forskjell på spillerroller. En liten og rask guard danser nesten mellom forsvarerne, mens en tung center må bruke styrke og timing for å skaffe seg rom. Det gir hver kamp en følelse av realisme jeg ikke har opplevd tidligere.
Skuddsystemet har også fått en total overhaling. Her handler alt om timing og presisjon, og når du først får det til er det utrolig tilfredsstillende å se ballen gli rent gjennom nettet, men bommer du på rytmen blir du straffet med en gang. Jeg merket hvor mye mer nervøs jeg ble når jeg fikk ballen i avgjørende øyeblikk. Det er ikke bare å trykke på knappen, det er en hel kunst å sette skuddet, og jeg tok meg i å juble høyt i stua da jeg satte mitt første buzzer beater.
På den defensive siden har spillet også gjort viktige forbedringer. Kollisjonssystemet under kurven føles mer ekte, og det å blokkere et skudd er ikke lenger en enkel sak. Nå handler det om posisjonering, om å lese motstanderen og time alt perfekt. Det gjør forsvaret langt mer interessant å spille, men det har også ført til at angripere ofte har en fordel. Det føles nesten som et paradis for dunkere og skarpskyttere, men et mareritt for de som prøver å bygge spillet sitt rundt forsvar.
En av de tingene som virkelig tok pusten fra meg er presentasjonen. Jeg har spilt mange sportsspill, men sjelden har jeg opplevd en så autentisk TV-følelse som her. Grafikken er nesten forbløffende. Detaljene i spillerne, fra svetten på huden til små bevegelser i musklene når de hopper, gjør at jeg flere ganger måtte stoppe opp og bare stirre. Arenaene er levende på en måte jeg aldri har sett før. Publikum vifter med bannere, LED-armbånd lyser opp i takt, og stemningen føles elektrisk. Det er nesten så man forventer å kjenne lukten av popcorn og svette når man spiller.
Kommentatorteamet har også fått en oppgradering, og variasjonen er større enn før. Jeg likte spesielt hvordan intensiteten i kommentarene økte når kampene ble jevne mot slutten. Det gjør noe med nervene dine som spiller. Plutselig føles hver ballbesittelse viktig, ikke bare på grunn av poengene, men fordi stemningen rundt deg driver deg til å prestere.
Der mange sportsspill sliter med historiedelen, har NBA 2K26 virkelig imponert meg. MyCAREER, som denne gangen heter Out of Bounds, leverer en filmatisk opplevelse jeg nesten ikke hadde trodd var mulig i et sportsspill. Jeg har spilt gjennom historiemodusen i flere FIFA-utgaver, men dette er i en helt annen klasse. Historien føles ekte, karakterene har dybde, og reisen fra en anonym high school-spiller til draften og videre inn i NBA føles dramatisk og engasjerende. Det er riktignok noen ting som trekker litt ned, som at man ikke alltid kan hoppe over cutscenes. Etter å ha spilt noen timer begynte jeg å bli litt utålmodig, men på den andre siden gir det også en følelse av helhet. Du er ikke bare en spiller på banen, du er en del av et større narrativ.
Når det gjelder The City har utviklerne endelig gjort noe jeg har savnet. Alt er mer kompakt, mer tilgjengelig, og du slipper å bruke unødvendig mye tid på å løpe rundt. For meg, som ikke alltid har timevis til rådighet, er dette en kjærkommen forbedring. Det er også en nostalgisk touch her, med klassiske MyPARK-miljøer som roterer hver sesong. Det gir variasjon, og jeg liker hvordan det binder sammen fortiden og nåtiden i serien.
Crews-funksjonen er også ny, og lar deg samle opptil 50 spillere i din egen gruppe. Her kan du lage logo, klær og bygge identitet. Det er tydelig at Visual Concepts ønsker å styrke fellesskapet i spillet, og jeg ser for meg at dette blir et stort trekkplaster for mange. Likevel er det et stort men, mikrotransaksjonene. Akkurat som tidligere er VC nesten en nødvendighet hvis du vil hevde deg raskt. Det er fullt mulig å spille seg opp, men da må du investere ekstremt mye tid. Det er litt synd, for alt annet rundt The City er så bra, men dette kaster en skygge over opplevelsen.
MyTEAM er en av de mest populære modusene, og i år har den fått noen spennende nyheter. Det mest oppsiktsvekkende er integrasjonen av WNBA-spillere. På papiret er det en fantastisk idé, og jeg liker konseptet om å kunne sette sammen drømmelag med både NBA- og WNBA-stjerner. Men i praksis er det dessverre litt ubalansert. Mindre spillere sliter mot de store NBA-forwardene, og det gjør at de ofte blir et svakere valg.
Ellers bugner MyTEAM av innhold. Game Changer Cards, nye co-op-moduser, Breakout: Gauntlet og King of the Court med ekte pengepremier gir variasjon og dybde. Jeg skal være ærlig, jeg koste meg mye i MyTEAM, men igjen merket jeg at VC er nærmest obligatorisk hvis du virkelig vil bygge et konkurransedyktig lag.
MyNBA og MyGM fortsetter å være drømmen for alle som liker å leke manager. De nye offseason-scenariene gir deg konkrete utfordringer knyttet til hvert lag, og det føles mer dynamisk enn før. Simuleringshastigheten er også forbedret, noe jeg satte pris på da jeg ville teste ut ulike strategier uten å bruke hele kvelden på det. For første gang føles det som at du ikke bare spiller en sesong, men bygger en arv. Dynamiske bannere som heises i arenaene når du vinner titler gjør alt mer levende, og jeg tok meg selv i å bli nesten like stolt av et virtuelt mesterskap som jeg ville vært i virkeligheten.
The W har fått mer innhold, med nye pressekonferanser, sosiale medier og GOAT-utfordringer. Jeg liker retningen, men det føles fortsatt litt som en sidegreie sammenlignet med hovedmodusene. Det er synd, for WNBA har potensiale til å gi spillet en ekstra dimensjon, men enn så lenge blir det litt overskygget.
Det største ankepunktet jeg sitter igjen med etter mange timer med NBA 2K26 er mikrotransaksjonene. VC dominerer progresjonen, og det er vanskelig å komme unna. Jeg har ingen problemer med at man kan kjøpe seg kosmetiske gjenstander, men når progresjon i karrieremodus og styrken til laget i MyTEAM i så stor grad avhenger av det, føles det som et hinder. Jeg merket selv at jeg måtte ta stilling til om jeg skulle legge ut ekte penger for å slippe å bruke uker på å grinde, og den følelsen burde egentlig ikke være der i et spill som ellers er så godt.
På den tekniske siden leverer spillet alt jeg kunne ønske meg. På PlayStation 5 kjører det stabilt i 60 FPS, lastetidene er korte, og jeg opplevde ingen krasj. Grafikken er helt på topp, lyden er knivskarp, og alt flyter akkurat slik man forventer av et spill i 2025.
NBA 2K26 er en utrolig komplett basketballopplevelse. Det er vanskelig å se for seg hvordan man kan gjøre sporten mer levende på en skjerm enn det Visual Concepts har fått til her. Gameplayet er raffinert, presentasjonen er nesten uvirkelig, og innholdet er massivt. Men mikrotransaksjonene trekker ned, og enkelte ubalanser i MyTEAM og forsvarssystemet skaper frustrasjon. Likevel sitter jeg igjen med et stort smil, og en følelse av at jeg faktisk har blitt bedre i basketball selv, bare av å spille.
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.
Game title: NBA 2K26
Oppsummering
NBA 2K26 leverer fantastisk realisme, dyp MyCAREER og sublim presentasjon, men lider fortsatt under tunge mikrotransaksjoner og litt ubalanse i MyTEAM. Gameplayet er mer levende enn noensinne, The City er mer tilgjengelig, og teknisk er spillet bunnsolid. En fulltreffer for basketballfans, men med en kostbar bakside.
User Review
( votes)Pros
- Realistisk gameplay med ProPLAY-forbedringer
- Filmatisk og engasjerende MyCAREER
- Autentisk presentasjon med topp grafikk og lyd
- Kompakt og mer tilgjengelig The City
- Massivt innhold i MyTEAM og MyNBA
- Tekniske prestasjoner i toppklasse på PS5
Cons
- Mikrotransaksjoner (VC) dominerer progresjonen
- Ubalanse i MyTEAM, særlig for WNBA-spillere
- Forsvar føles underlegent mot angrep
- Cutscenes kan ikke alltid hoppes over
- The W fortsatt i skyggen av NBA-innholdet