Det er sikkert flere enn meg som husker The Lord of the Rings: War in the North fra PlayStation 3-generasjonen. Jeg gjør i hvert fall det svært godt. Faktisk husker jeg fremdeles at jeg klarte å sikre meg Collector’s Edition fra bruktavdelingen hos GameStop. Det sier kanskje litt om hvor sterkt enkelte spill kan feste seg, selv om de aldri nødvendigvis blir stående igjen som de største klassikerne fra sin generasjon. War in the North var et slikt spill. Litt røft i kantene, forholdsvis enkelt bygd opp, men samtidig fullt av den typen Tolkien-stemning som gjorde det vanskelig å legge fra seg.
Navn: The Lord of the Rings: War in the North Legacy Edition
Utvikler: Aspyr
Utgiver: Aspyr
Lansert: 11.08.2026
Tilgjengelig på: PC, Xbox Series X, Nintendo Switch 2, Nintendo Switch, PlayStation 5
Omtalt på: PlayStation 5 Pro
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.
Nå har spillet fått en ny sjanse gjennom The Lord of the Rings: War in the North – Legacy Edition, og det kanskje mest overraskende er hvor godt den ganske gammeldagse oppskriften fremdeles fungerer.
Historien tar oss bort fra Frodo, Sam og resten av Ringens brorskap, og i stedet nordover i Midgard. Mens de kjente begivenhetene fra Ringenes Herre foregår andre steder, vokser en annen trussel frem. Den svarte númenoreaneren Agandaûr, en tjener av Sauron, har samlet en betydelig styrke i ruinene av Fornost. Oppgaven vår blir å stoppe ham før hæren hans kan få avgjørende betydning for krigen.
Det er en smart måte å fortelle en historie i Tolkiens univers på. Spillet forsøker ikke å omskrive fortellingen vi allerede kjenner, men plasserer oss i utkanten av den. Aragorn, Gandalf, Elrond og flere andre kjente ansikter dukker opp underveis, men de overtar aldri historien fullstendig. I stedet får vår egen lille gruppe følelsen av å være en del av den samme enorme konflikten.
Gruppen består av tre spillbare helter. Eradan er en Dúnadan-speider med fokus på raske angrep, avstandsangrep og sniking. Andriel er gruppens alv og magiker, mens dvergen Farin fungerer som den robuste krigeren som gjerne møter fienden ansikt til ansikt.
Denne dynamikken er fortsatt en av spillets største styrker.
I Legacy Edition kan man fritt bytte mellom de tre figurene underveis, noe som gjør enspilleropplevelsen betydelig bedre enn tidligere. Det gir deg muligheten til å tilpasse taktikken etter situasjonen, men også til å styre progresjonen til hele gruppen. Utstyr, ferdigheter og egenskaper kan fordeles mellom figurene, også når de styres av datamaskinen.
Det er en liten endring på papiret, men en ganske betydelig forbedring i praksis.
Rollespillsystemene er derimot ikke spesielt dype. Du får ferdighetspoeng, finner nye våpen og rustninger og bygger figurene i ulike retninger, men man skal ikke forvente et intrikat RPG-system hvor hver eneste avgjørelse endrer måten spillet fungerer på. Ferdighetstrærne er ganske begrensede, og etter noen timer har man stort sett forstått hvordan hver figur er ment å spilles.
Likevel fungerer progresjonen godt nok fordi spillet stadig gir deg noe nytt å lete etter. Et bedre sverd, en kraftigere bue eller en rustning med bedre egenskaper er ofte nok til å holde jakten på neste kiste interessant.
«Det er ikke et spesielt dypt rollespill, men loopen mellom kamp, bytte og nye ferdigheter er fremdeles vanskelig å mislike.»
Kampsystemet følger den samme filosofien. Dette er først og fremst et ganske enkelt hack and slash-spill. Du angriper, blokkerer, bruker spesialegenskaper og arbeider deg gjennom grupper med orker, warger, skrømt og andre skapninger.
Det blir aldri spesielt avansert.
Faktisk er dette også en av spillets tydeligste svakheter. Kampene utvikler seg forholdsvis lite gjennom de rundt tolv timene historien varer. Fiendesammensetningen kan til tider virke tilfeldig, og enkelte kamper føles mer som om utviklerne har plassert en haug med fiender foran deg enn at de har designet et gjennomtenkt kampmøte.
Samtidig er det noe tilfredsstillende ved hele systemet.
Treffene har tyngde, kritiske angrep kan utløse sakte film, og brutale avslutningsangrep sørger for akkurat nok skuespill til at det aldri blir helt monotont. Arkadeaktige skademultiplikatorer gir også kampene litt ekstra energi. Når Farin hugger seg gjennom en gruppe orker eller Eradan sender en pil rett inn i hodet på en fiende, er det vanskelig å ikke trekke litt på smilebåndet.
Og så har vi selvfølgelig Beleram.
Den enorme ørnen kan kalles inn for å angripe bestemte fiender fra luften, og selv om mekanikken ikke revolusjonerer kampsystemet, bidrar den sterkt til følelsen av at dette faktisk foregår i Tolkiens Midgard.
Spillet er også mørkere enn mange andre Ringenes Herre-spill. Slagmarkene kan være blodige, avslutningsangrepene brutale, og historien legger betydelig mer vekt på krigens grusomheter enn man kanskje skulle forvente. Det passer egentlig spillet overraskende godt. Dette er ikke den vakre reisen gjennom Hobbitun. Det er krigen som foregår langt mot nord, i områder hvor få helter kommer til å skrive sanger om det som skjedde.
«War in the North er fremdeles et overraskende brutalt Ringenes Herre-spill, og nettopp derfor har det en egen identitet.»
Man skal samtidig ikke ta feil av Legacy Edition og en fullstendig nyversjon.
Dette er fremdeles et gammelt spill.
Oppløsningen er høyere, bildefrekvensen på 60 bilder i sekundet gjør opplevelsen langt behageligere, og flere forbedringer i brukergrensesnittet moderniserer spillet. Helse, mana og erfaringspoeng er tydeligere presentert, spillet har fått bedre lagringsmuligheter og automatisk lagring, og muligheten til å låse kameraet på fiender gjør kampene mer oversiktlige.
En annen fin forbedring er at hemmeligheter som egentlig tilhører en bestemt figur nå kan oppdages uansett hvem du spiller som. Tidligere kunne man eksempelvis risikere å gå glipp av skjulte forsyninger fordi man brukte feil medlem av gruppen.
Alt dette gjør spillet bedre å spille i dag.
Det gjør derimot ikke animasjonene moderne.
Figurmodellene, ansiktsanimasjonene og flere av omgivelsene avslører raskt alderen. Bevegelsene kan være stive, overganger mellom animasjoner hakkete og enkelte samtaler ser ut som de kommer rett fra PlayStation 3-generasjonen. Det finnes også en generell mangel på finpuss som ingen høyere oppløsning kan skjule.
Den gamle jank-faktoren lever med andre ord fortsatt i beste velgående.
Merkelig nok er det også en del av sjarmen.
For i en tid hvor mange rollespill ønsker å være enorme hundretimersopplevelser med gigantiske åpne verdener, utallige samleobjekter og stadig nye systemer, føles War in the North nesten forfriskende direkte. Du får en historie på rundt tolv timer, tre tydelige helter, massevis av orker og en klar beskjed om hvilken retning du skal gå.
Noen ganger er det faktisk nok.
Det hjelper også at omgivelsene gjør en god jobb med å selge Tolkien-universet. Ferden tar oss gjennom blant annet Kløvendal, Lothlórien og Myrkskog, og spillet fungerer nesten som et ledsagerverk til Peter Jacksons filmtrilogi. Det forsøker ikke å konkurrere direkte med filmene, men fanger nok av deres visuelle uttrykk og atmosfære til at det føles naturlig å plassere historien ved siden av dem.
Stemmeskuespillet er også solid. Det når aldri de helt store høydene, men figurene fungerer godt sammen, og den lille gruppen utvikler en sympatisk kjemi etter hvert som reisen fortsetter.
Det er imidlertid sammen med venner at War in the North virkelig kommer til sin rett.
Opptil tre spillere kan samarbeide på nett, mens to spillere kan spille sammen lokalt på delt skjerm. Hele konstruksjonen rundt Eradan, Andriel og Farin er nærmest laget for samarbeid. Når én spiller holder fiendene opptatt, en annen angriper på avstand og den tredje støtter gruppen med magi, faller systemene langt bedre på plass.
Det er ikke nødvendigvis det mest avanserte samarbeidsrollespillet du kan spille, men det er veldig lett å ha det moro.
«Med tre venner, tre helter og en hær av orker foran seg viser War in the North fortsatt hvorfor samarbeid var spillets største styrke.»
Og kanskje er akkurat det den beste beskrivelsen av The Lord of the Rings: War in the North – Legacy Edition.
Det er moro.
Ikke revolusjonerende. Ikke spesielt dypt. Ikke spesielt moderne.
Men moro.
Kampsystemet er enkelt, grafikken har blitt gammel og flere elementer har beholdt den samme stivheten som originalen hadde. Samtidig sørger 60 bilder i sekundet, moderne forbedringer, fri bytting mellom figurene og en rekke mindre justeringer for at dette er den beste måten å spille War in the North på i dag.
Den solide historien, jakten på bedre utstyr og de mange møtene med kjente figurer gjør dessuten at dette fremdeles er et svært godt spill for Tolkien-fans. Legg til samarbeid med venner, så sitter man igjen med en opplevelse som på mange måter er langt lettere å anbefale enn alderen skulle tilsi.
Legacy Edition forsøker heller ikke å late som om originalen var perfekt. Den pusser opp det viktigste, lar resten være og gir et nesten glemt Ringenes Herre-spill muligheten til å finne et nytt publikum.
Jeg er glad for at det er tilbake.
For noen ganger trenger vi ikke et enormt åpent Midgard eller et rollespill som krever hundre timer av livet vårt. Noen ganger holder det å samle tre helter, trekke sverdene og dra nordover for å drepe noen orker.
The Lord of the Rings: War in the North Legacy Edition
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.