Total War Warhammer 3: Lords of the End Times – Anmeldelse

0
303

Det begynner å nærme seg ti år siden Creative Assembly startet reisen gjennom Warhammer-universet med det første Total War: WARHAMMER. Siden den gang har serien vokst til et enormt strategimonster med hundrevis av enheter, dusinvis av fraksjoner og et kart som nesten virker absurd stort. Med Lords of the End Times tar utviklerne nå fatt på noen av de største navnene som fortsatt har manglet.

Nagash. Thanquol. The Glottkin. Boris Todbringer.

Bare navnene er nok til å få mange Warhammer-fans til å sperre opp øynene. Samtidig kommer pakken sammen med en stor gratisoppdatering som introduserer Neferata, overhaler Vampire Counts og forsøker å gjøre sluttspillet i Immortal Empires langt mer dramatisk.

Resultatet er en av de største utvidelsene Total War: WARHAMMER III har fått. Den er ikke feilfri, men når den treffer, minner den oss samtidig på hvorfor denne serien fortsatt står i en klasse for seg.

Fire svært forskjellige kampanjer

Det største trekkplasteret er naturligvis de fire nye Legendary Lords. Creative Assembly kunne enkelt ha laget fire varianter av den samme grunnoppskriften, men har i stedet forsøkt å gi hver av dem en ganske tydelig identitet.

Nagash er utvilsomt den største stjernen.

Som lederen for Undead Legions handler kampanjen hans om langt mer enn å erobre region etter region. Du bygger opp Necropolises, samler necromantic energy, utvikler Black Pyramid og jakter på Books of Nagash. Samtidig forsøker du å samle Mortarchs under ditt herredømme.

Det beste med Nagash er likevel fleksibiliteten.

Han kan hente styrker fra Vampire Counts, Tomb Kings og Vampire Coast, samtidig som han får tilgang til sine egne nye enheter. Det gjør at hærene hans kan settes sammen på langt flere måter enn de fleste andre fraksjoner.

Nagash begynner heller ikke nødvendigvis som den ustoppelige guden man kanskje forventer. Det tar tid å bygge ham opp, og nettopp den gradvise utviklingen gjør kampanjen langt mer tilfredsstillende.

Ulempen er at progresjonen til tider kan føles treg. Flere av systemene krever mye ressurshåndtering, og starten kan derfor bli mer omstendelig enn spennende.

Thanquol går i en helt annen retning.

Hans Masterplans-system passer perfekt til Skaven. Her handler det om konspirasjoner, sabotasje, ritualer og planer som naturligvis aldri går helt slik Thanquol hadde tenkt.

Det skaper en kampanje som føles kaotisk, uforutsigbar og veldig passende for karakteren.

På slagmarken får Skaven samtidig enda flere leketøy. Stormfiends er høydepunktet, men Verminlords og flere nye monstervarianter gjør et allerede enormt Skaven-roster enda bredere.

Det fører riktignok til et gammelt problem. Skaven har etter hvert fått så mange sterke verktøy at de begynner å føles nesten litt for komplette sammenlignet med enkelte eldre fraksjoner.

The Glottkin havner et sted mellom de to.

De tre brødrene Otto, Ethrac og Ghurk fungerer som én enorm Legendary Lord og kombinerer Warriors of Chaos med Nurgle-mekanikker.

Du etablerer Gardens of Corruption, sprer sykdommer og bruker Souls til å låse opp nye Gifts og Rituals. Kampanjen har også flere narrative elementer enn man kanskje forventer i Immortal Empires.

Glottkin føles ikke like revolusjonerende som Nagash eller Thanquol, men fungerer godt fordi systemene allerede passer naturlig sammen.

Og så har vi Boris Todbringer.

Etter mange år som en slags intern vits blant Total War-spillere får han endelig sin egen ordentlige kampanje.

Her står Ulric i sentrum. Boris bygger opp Great Temple of Ulric, samler Fervour og utvikler ulike Sanctuaries som gir permanente bonuser og nye muligheter.

Han får samtidig flere etterlengtede Middenland-enheter, blant annet Teutogen Guard, Knights of the White Wolf og Warriors of Ulric.

Problemet er at Boris føles langt mer tradisjonell enn de tre andre.

Det er ikke nødvendigvis negativt. Spillere som ønsker klassisk Empire-gameplay med en tydelig Middenland-identitet vil sannsynligvis ha mye glede av ham. Likevel er det vanskelig å ikke føle at kampanjen hans mangler litt av ambisjonene man finner hos Nagash og Thanquol.

End Times kommer endelig til Immortal Empires

Den kanskje viktigste delen av denne oppdateringen ligger faktisk utenfor selve DLC-pakken.

Immortal Empires har lenge hatt et problem når kampanjene nærmer seg slutten. De første 50 til 100 rundene kan være fantastiske, men etter hvert blir spilleren gjerne så mektig at den største motstanderen egentlig er tålmodigheten.

Creative Assembly forsøker nå å gjøre noe med dette.

De nye End Times-scenariene introduserer en Devastation-mekanikk hvor selve verden gradvis begynner å endre seg. Landskapet blir påvirket, atmosfæren mørkere og stadig større trusler begynner å dukke opp.

Chaos Invasion er et godt eksempel.

Archaon samler Chaos-fraksjonene rundt seg og fungerer som en enorm sluttspilltrussel. I stedet for bare å møte noen ekstra fiendtlige hærer på kartet må du aktivt svekke ham ved å angripe sentrale festninger og bryte ned invasjonsstyrkene.

Det høres kanskje ut som en liten forskjell på papiret, men det gir Immortal Empires langt mer retning.

For første gang på lenge føles det faktisk som om verden kan gå under.

Samtidig er dette ikke bare et manus spilleren må følge. Du kan forsøke å stoppe apokalypsen, utnytte kaoset eller selv bidra til at verden brenner.

Det er akkurat slik End Times bør fungere i et Total War-spill.

Mye innhold, men ikke helt uten problemer

Det er vanskelig å klage på mengden innhold.

Fire Legendary Lords, åtte Legendary Heroes, flere nye Lord- og Hero-varianter, over tjue nye enheter og en haug Regiments of Renown gjør dette til en svært omfattende pakke.

Samtidig er kvaliteten noe ujevn.

Nagash og Thanquol føles som kampanjer Creative Assembly virkelig har brukt tid på å bygge rundt karakterene. Glottkin er også svært gjennomført, men bygger mer på eksisterende systemer.

Boris havner et lite hakk bak.

Det største problemet er likevel den tekniske tilstanden.

Lords of the End Times har hatt flere rapporterte feil etter lanseringen, spesielt knyttet til multiplayer og scripted campaign events. Enkelte spillere har opplevd at hendelser ikke utløses korrekt, at traits slutter å fungere etter lasting og at enkelte quest battles ikke starter.

Creative Assembly har allerede begynt å rette problemene gjennom hotfixer, men det er fortsatt vanskelig å overse at en så stor utvidelse burde ha hatt en noe mer stabil lansering.

Power creep er også blitt et stadig tydeligere problem.

Når nye Lords og enheter skal føles interessante må de gjerne være kraftige. Etter mange år med DLC har dette ført til at flere nyere fraksjoner har et arsenal av mekanikker og enheter som eldre Legendary Lords bare kan drømme om.

Lords of the End Times gjør ikke nødvendigvis problemet verre enn tidligere utvidelser, men det blir svært synlig her.

En verdig begynnelse på slutten

Lords of the End Times føles på mange måter som starten på avslutningen av Total War: WARHAMMER-prosjektet.

Flere av de største gjenværende Warhammer-karakterene er endelig på plass, og Creative Assembly virker samtidig villige til å gjøre store endringer i systemene rundt Immortal Empires.

Nagash er akkurat den enorme, ambisiøse kampanjen mange har ventet på. Thanquol er kaotisk Skaven-galskap på sitt beste. Glottkin gir Nurgle og Warriors of Chaos enda mer dybde, mens Boris Todbringer endelig får den kampanjen fansen har bedt om i årevis.

Det er ikke fire like sterke opplevelser, og tekniske problemer trekker helhetsinntrykket ned.

Likevel er det vanskelig å ikke bli imponert over hvor mye Creative Assembly fortsatt klarer å presse ut av et spill som allerede er enormt.

Enda viktigere er kanskje at End Times-systemene faktisk gir Immortal Empires noe det har manglet lenge: et sluttspill som føles som et sluttspill.

Når verden begynner å falle fra hverandre, Chaos strømmer sørover og Nagash bygger seg opp til en nærmest guddommelig skikkelse, kan Total War: WARHAMMER III igjen skape de historiene som gjorde serien så spesiell i utgangspunktet.

Konklusjon

Total War: WARHAMMER III – Lords of the End Times er en massiv og ambisiøs utvidelse som leverer flere av de mest etterlengtede figurene i seriens historie. Nagash og Thanquol er høydepunktene, mens det nye End Times-systemet gir Immortal Empires et langt sterkere sluttspill. Noen tekniske problemer, ujevn kvalitet mellom kampanjene og stadig tydeligere power creep hindrer toppkarakteren, men dette er likevel en av de mest innholdsrike DLC-pakkene spillet har fått.

🐺 Spillinfo

Total War Warhammer 3 Lords of the End Times

Navn
Total War Warhammer 3 Lords of the End Times
Lansert
24.09.2026
Utvikler
Creative Assembly, Feral Interactive
Utgiver
SEGA
Sjanger
Strategi
Spilletid
20+ timer
Tilgjengelig på
PC
Omtalt på
PC
Fått via
Vi har mottatt en anmeldelseskode fra utgiver eller PR-selskap for å kunne skrive denne anmeldelsen.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.