Wildgate – Anmeldelse

Etter et presseevent tidligere i år hvor Wildgate ble vist frem, ble vi nysgjerrige. Konseptet virket friskt og lovende, med samarbeid i romskip, hektiske skytekamper og en prosedyregenerert galakse som bakteppe for episke oppdrag. Tanken på å være en del av et mannskap, jobbe seg gjennom farlige områder og til slutt sikre en sjelden relikvie, var spennende nok til at vi gledet oss til å teste det hjemme på PlayStation 5. Nå, etter flere runder med spillet, sitter vi igjen med inntrykket av at Wildgate har mange gode ideer, men at opplevelsen for ofte føles grunn og lite givende.

Navn: Wildgate
Utvikler: Moonshot Games
Utgiver: Dreamhaven
Lansert: 22.07.2025
Tilgjengelig på: PlayStation 5, PC, Xbox Series X
Omtalt på: PlayStation 5
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Som spiller inntar du rollen som en såkalt prospector, en romeventyrer som sammen med sitt mannskap forsøker å finne det verdifulle artefaktet i The Reach – et farlig og stadig skiftende område i verdensrommet. Du kan enten vinne ved å unnslippe med artefaktet, eller ved å tilintetgjøre alle andre lag. Underveis må dere samarbeide om å styre skipet, slåss mot fiendtlige mannskap, utforske gamle romvrak og overleve trusler fra både miljø og datastyrte fiender. Laget deles inn i roller, med hver sin funksjon og egenskaper, noe som gir en god følelse av faktisk lagspill og ansvar.

Flyten i kampene, både på bakken og i rommet, er overraskende god. Skipene føles responsive, våpnene har en tilfredsstillende tyngde og kontrollene sitter der de skal. Det er lett å bli revet med når alt klaffer – når piloten svinger skipet forbi et vrak, artilleristen fyrer av et presist skudd og speideren får tak i artefaktet i siste sekund. Det er nettopp i slike øyeblikk Wildgate virkelig skinner, og gir deg den følelsen av å være en del av et velfungerende team som deler en felles skjebne.

Men det tar dessverre ikke lang tid før dette magiske førsteinntrykket begynner å blekne. En av de største svakhetene er lootsystemet. For hver kamp du fullfører, får du potensielle oppgraderinger til romskipet ditt – nye moduler, våpen eller komponenter. I teorien skal dette gi deg en fordel i neste runde, men i praksis føles det overhodet ikke slik. For det første er det sjelden merkbart hvordan oppgraderingene påvirker skipet. Enten det er et nytt skjold eller forbedrede motorer, føles det meste likt fra runde til runde. Og for det andre får du sjelden anledning til å teste oppgraderingene skikkelig, fordi kampene ofte eskalerer så raskt at du blir boardet av fiender lenge før noen form for taktisk bruk av modifikasjonene kan komme til sin rett.

Det gir hele progresjonssystemet en hul følelse. Du får belønninger, men de har liten eller ingen effekt på spillbarheten. Det gjør at du etter hvert slutter å bry deg om hva du får etter et oppdrag. Kombinert med en relativt svak PvE-del, der miljøtrusler og fiender i The Reach aldri fremstår som reelle utfordringer, ender det opp med at opplevelsene fra kamp til kamp føles like og forutsigbare. Kartene endres riktignok, takket være den prosedyregenererte strukturen, men det gjør lite for variasjonen når innholdet er så likt.

Det som derimot redder Wildgate fra å falle helt sammen, er hvor godt det faktisk føles å spille som et lag. Selv uten stemmechat er det mulig å samarbeide effektivt. Rollene på skipet har klare formål, og det oppstår naturlige samarbeidsmønstre selv blant fremmede spillere. Det er en styrke i designet som vi gjerne skulle sett at flere spill tok etter. Når man faktisk klarer å utnytte hverandres evner og spille som en samkjørt enhet, er Wildgate på sitt beste. Men det er også i slike øyeblikk man blir mest frustrert over at resten av opplevelsen ikke holder samme nivå.

Visuelt er spillet nydelig. Omgivelsene i rommet, designet på skipene og de visuelle effektene under kamp er alt sammen godt gjennomført. Det samme gjelder lydsporet, som bygger opp stemningen effektivt, selv om det gjerne kunne vært noe mer dynamisk. På PlayStation 5 flyter spillet smertefritt, og vi opplevde ingen tekniske problemer under testperioden. Det er liten tvil om at Wildgate er godt optimalisert og teknisk solid.

Problemet er at det ikke finnes nok substans til å bære opplevelsen over tid. Spillet har kun én spillmodus, og selv om dette i teorien åpner for dybde, blir det raskt monotont. Du spiller det samme oppdraget igjen og igjen, bare i forskjellige varianter av samme formel. Og når verken looten eller progresjonen gir deg noe å jage etter, blir det fort lite motiverende å hoppe tilbake for en ny runde. Det føles som et spill man har det gøy med i noen kvelder, før det havner lenger og lenger ned i spillbiblioteket – og til slutt glemmes.

Moonshot Games har imidlertid allerede planlagt videre utvikling. Senere i år kommer sesong 1, med nye «prospectors», nye våpen, utstyr, og mer innhold gjennom et Adventure Pass-system. Det gir håp om at spillet kan vokse, og det er tydelig at utviklerne ønsker å skape et levende univers over tid. Men akkurat nå er det mange svakheter som må rettes opp, og Wildgate føles mer som en uferdig førsteakt enn et komplett spill.

Wildgate er med andre ord en blandet opplevelse. Det er vakkert, teknisk solid og til tider veldig moro. Samarbeidet i kampene kan være fantastisk når det fungerer, og det er tydelig at det finnes et godt spill i bunnen. Men når lootsystemet føles ubetydelig, PvE-innholdet kjedelig og variasjonen fraværende, forsvinner mye av gnisten. Det er et spill som lever på lagspill og korte, intense øyeblikk – men som ikke klarer å gi deg noen grunn til å bli værende særlig lenge.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.