Assassin’s Creed: Mirage – Anmeldelse

Assassin’s Creed Mirage forsøker å manøvrere serien tilbake til sine røtter, hvor fokus på lineær historiefortelling og stealth-spilling har fått fornyet vekt. Ved å trekke inspirasjon fra de tidligere vellykkede elementene i serien, byr spillet på et nostalgisk tilbakeblikk, men er dette tilstrekkelig for å begeistre den moderne gamer?

Navn: Assassin’s Creed Mirage
Utvikler: Ubisoft Bordeaux
Utgiver: Ubisoft
Lansert: 05.10.2023
Tilgjengelig på: PlayStation 5, Xbox Series X/S, PC, Luna
Omtalt på: Xbox Series X
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

“Assassin’s Creed Mirage” forsøker å dykke dypere inn i et komplisert nett av personlige relasjoner, overbevisninger og den evige kampen mellom de skjulte (Assassins) og Templarene, gjennom å ta oss med til en unik periode og sted – Bagdad på 800-tallet under anarkiet i Samarra. Basim Ibn Ishaq, vår protagonist, har en fascinerende og intrikat bakgrunn, og gir et perspektiv på gatene og maktkampen i Bagdad. Hans vekst fra en enkel tyv til en formidabel Assassin er bundet med mysterier, svik, og en konstant intern kamp.

Men, til tross for denne potensielt rike bakteppet, blir historien til “Mirage” gitt en disservice ved flere aspekter. Basims karakterutvikling og motivasjon kan føles ujevn og av og til uklar. Mens hans overgang fra gatetyv til Assassin har øyeblikk av genuin interesse og følelsesmessig vekt, blir de noen ganger forstyrret av en fortelling som kanskje ville ha tjent på en strammere, mer fokusert tilnærming.

En kritisk dimensjon der spillet ser ut til å skuffe, ligger i karakterutviklingen og interaksjonene mellom Basim og de andre tegnene. Det er klart at utviklerne forsøkte å fremstille dypt rotfestede forhold og konflikter, men dessverre kom dette ikke alltid godt frem på grunn av det varierende nivået på stemmeskuespill og manus. Selv om det er et par standout forestillinger (for eksempel Roshan, spilt av Shohreh Aghdashloo, som gir en dybde og tyngde til sin rolle), er det generelle nivået på stemmeskuespill, spesielt i nøkkelscener, dessverre bare middelmådig.

Dette gjenspeiles også i dialogene mellom karakterene. Noen ganger ser det ut til at de mangler den dybden og kompleksiteten man ville forvente gitt situasjonene de står overfor. Spesielt relasjonen mellom Basim og Nehal kunne ha vært et ekstraordinært tillegg til fortellingen hvis det hadde blitt gitt mer tid og ressurser til å utforske det skikkelig og hvis stemmeskuespillet var mer konsekvent sterkt.

Dessuten, selv om Basims personlige reise og hans gjenoppdagelse av sitt tidligere liv som Loki har en viss appell, føles det som om hans handlinger og motivasjoner er litt tvunget inn i rammene av den overordnede Assassin’s Creed-myten. Hans tilsynelatende aksept og adopsjon av Assassin-livsstilen kan til tider virke overfladisk og ikke fullt så overbevisende som man skulle ønske, gitt den dypt personlige tragedien og sviket han opplever.

I sin helhet forsøker “Assassin’s Creed Mirage” å veve en historie som balanserer det personlige med det episke, det intime med det monumentale. Dessverre, med ujevn karakterutvikling, variabelt stemmeskuespill, og noen narrativ uklarhet, oppnår det ikke helt sin ambisiøse visjon. Men for fans av serien og de som er ivrige etter å utforske en unik setting og tid, kan det fortsatt være verdt å utforske Basims komplekse verden og de skjulte skyggene av Bagdad.

Grafikken, en vesentlig komponent i hvordan spillerne engasjerer seg og fordeler med et spill som “Assassin’s Creed Mirage”, serverer som en konstant påminnelse om den utsøkte, men ofte undervurderte skjønnheten i Bagdads arkitektur og kultur på 800-tallet. Byen, prydet med intrikate design og en palett av varme ørkenfarger, fanger essensen av historisk Midtøsten med en imponerende trofasthet, selv om den navigerer i grenselandet mellom historisk nøyaktighet og fantasifull tolkning.

Veving gjennom de snirklete gatene i Bagdad, oppdager man en verden hvor hver stein i gaten og hver flis på veggene har et etablert nærvær. Fra støvet som løftes av Basims skritt i de overfylte basarene til måten solnedgangen kaster langstrakte skygger av minareter og palmesving over byens krikkede tak, er det visuelle miljøet både stemningsfullt og fortryllende.

Imidlertid gir den, ved nærmere ettersyn, noen skuffende øyeblikk hvor teksturene kanskje ikke lever opp til forventningene som er etablert i tidligere deler av serien. Noen av veggteksturene kan virke flate og monotone, og ansiktsanimasjonene til karakterene oppfyller kanskje ikke helt den emosjonelle dybden som narrativet forsøker å formidle. Dette er spesielt tydelig i dialogscener, der ansiktsmimikken av og til kan føles stiv og utdatert, i sterk kontrast til de flytende og dynamiske kamp- og bevegelsesanimasjonene.

Lyssettingen spiller en avgjørende rolle i å formidle atmosfæren og understreker den dyktige bruken av skygger og refleksjoner for å gi en følelse av realisme og dybde til omgivelsene. Spesielt på tidspunkter som kveldssolens gyldne time eller de kritiske øyeblikkene av måneskinn som trenger gjennom palmefrondene, ser vi grafikkmotoren virkelig skinne, tilbyr en slående kontrast til de områdene som mangler i teksturdetalj.

Ved å blande disse ekstraordinære visuelle høydepunktene med de merkelig inkonsekvente elementene i grafikkutførelsen, gir “Assassin’s Creed Mirage” et visuelt miljø som til tider er helt betagende, men som også etterlater spilleren lengtende etter mer uniformitet i den grafiske kvaliteten. Man kan bli henført av de majestetiske synene over Bagdad, for deretter å bli brutalt revet tilbake av en uventet grafisk feil eller en mindre tilfredsstillende visuell detalj. I summen av delene tilbyr derfor grafikken en vakker, om enn noe ujevn, reise gjennom et historisk og kulturelt rikt landskap.

“Assassin’s Creed Mirage” fokuserer tungt på stealth og infiltrasjon, med et lineært og historiedrevet fokus som er mer i tråd med seriens tidlige innslag. “Black Box”-designet, som ble introdusert i tidligere titler, fremmer eksplorativ tilnærming til attentatoppdrag, og oppfordrer spillerne til å utforske omgivelsene for å finne kreative måter å eliminere målene sine på.

Parkour har alltid vært en viktig komponent i Assassin’s Creed-serien, og i “Mirage” er dette intet unntak. Byen Bagdad, med sine imponerende bygninger og strukturer, gir rikelig med muligheter for vertikal navigasjon og utforskning. Arkitekturen i de forskjellige distriktene, som Round City og Abassiyah, gir varierte og utfordrende miljøer for spillere å manøvrere gjennom.

Spillerens figur, Basim, beveger seg med en letthet og flyt gjennom bylandskapet, klatrer, hopper og traverserer over bygninger og strukturer. Bevegelsesanimasjonene har fått en oppdatering, og henter inspirasjon fra varierte kilder som samurai og ninja, og tilbyr en kombinasjon av smidighet og kraft i bevegelsene. Parkour-rutene er designet for å gi spillerne alternativer og utfordringer, og gir muligheten til å unnslippe fiender, få tilgang til nye områder, eller tilnærme seg mål på skjulte måter.

Kampsystemet, derimot, kombinerer seriens signatur stealth-angrep med nærkamp. Basim har tilgang til en rekke våpen og verktøy, inkludert den ikoniske Hidden Blade, som gir spillere mange taktiske muligheter, enten det er i direkte konfrontasjon eller i skyggene.

“Assassin Focus” er en ny mekanikk som lar spillere merke og eliminere flere fiender på en gang. Dette legger til en ekstra dimensjon i kamp, og gir spillerne muligheten til å raskt endre tidevannet i en kamp eller eliminere flere fiender diskret. Dette gir også ekstra lag av strategi, der spillerne må vurdere når det er det beste tidspunktet å bruke denne kraftige evnen.

I tillegg har kampsystemet en viss dybde og variasjon, som tillater tilpasning og oppgradering av våpen og ferdigheter gjennom et dedikert ferdighetstre. Her kan spillere velge og skreddersy Basims evner og utrustning til deres egen spillstil, enten det legger vekt på direkte konfrontasjon eller en mer skjult tilnærming.

Til tross for noen rapporterte problemer med responsivitet i kampmekanikkene, hvor enkelte spillere kan finne forsinkelser fra inndata til action i spillet, tilbyr “Assassin’s Creed Mirage” en solid og underholdende gameplay-opplevelse som både returnerer til seriens røtter og introduserer nye mekanikker og ideer til blandingen.

For fans av serien, og spesielt de som foretrekker de eldre, mer lineære og stealth-fokuserte oppføringene, kan “Mirage” tilby en nostalgisk og engasjerende opplevelse, selv om det bærer med seg noen av sine egne moderne problemer og utfordringer.

Musikkens rolle i en tittel som dette ville er å gi liv til det historiske og kulturelle landskapet i middelalderens Bagdad. Det gir potensial til tradisjonelle musikkinstrumenter fra regionen og perioden, slik som oud, qanun, og ney, blant andre, for å skape autentiske og historisk forankrede melodier og toner.

Komponistene kunne fokusere på å skape melodiske temaer som reflekterer spillets hovedkarakterer, narrativ og de forskjellige miljøene man utforsker. Dynamisk musikk, som endrer seg basert på spillerens handlinger og omgivelser, er også kritisk for å forbedre opplevelsen, og sørge for at spenningen og intensiteten i ulike spillsekvenser blir forsterket.

Lyddesignet er ikke bare begrenset seg til musikk, men også omfatte alle de ambient lydene, effektene og stemmeskuespillet som ville fylle verdenen. Fra summende bazarer, hviskende vinder gjennom ørkenlandskap, til klingende sverdkamper og diskrete fotspor i smug – hvert lydelement må konstrueres nøye for å bygge en overbevisende, levende verden.

Videre så er stemmeskuespillet også en vital del av lyddesignet, med dialog og prestasjoner som effektivt formidler karakterenes personlighet, motivasjoner og historisk kontekst. Akkurat som musikken, måtte stemmeskuespillet også ta hensyn til de språklige og kulturelle nyansene i den tidsperioden og stedet det representerer.

Gitt den kritiske rollen som musikk og lyd spiller i å forme spilleropplevelsen, vil en nøye kuratert og konstruert lydlandskap være avgjørende for å gi “Assassin’s Creed Mirage” den nødvendige dybden og atmosfæren for å skape en virkelig minneverdig opplevelse i serien.

Til tross for sin skuffende historie, tilbyr Mirage solid og underholdende gameplay som oppmuntrer til gjenspilling. Spenningen i de ulike attentatmetodene og utforskningen av det vakkert, om enn ujevnt, gjengitte Bagdad, gir en visst nivå av tilbakekomst appell.

“Assassin’s Creed Mirage” representerer en fascinerende blanding av visuell storhet, narrativ dybde, og mekanisk mangfold. Det visuelle aspektet gir et fortryllende bakteppe, hvor ørkenlandskapene gir en bred palett for utforskning og eventyr. Samtidig beriker den fengslende musikken og lydsporet opplevelsen ved å skape en atmosfære som både er episk og intim.

Gjennom gameplayet, som favner om elementer av parkour, kampsystemet, og subtile stealth-mekanikker, får spillerne en variert og engasjerende opplevelse som oppfordrer til strategisk tenkning og behendighet. Dette, kombinert med et komplekst og dyptgående narrativ, gir et rikt og lagdelt spillunivers som fanger spillerens oppmerksomhet fra begynnelse til slutt.

Gjenspillingsverdien, som er infundert med jakten på artefakter, utforskning av hemmelige rom, løsning av gåter, og utvikling av karakterens ferdigheter og utstyr, tilbyr en vedvarende tiltrekning som holder spillet friskt og inviterende, selv etter at hovedhistorien er fullført.

Kort sagt, “Assassin’s Creed Mirage” representerer et intrikat og kompetent designet spill som balanserer strålende grafikk, solid gameplay, og en fortryllende verden rik på hemmeligheter og narrativ dybde. Det ville tiltrekke seg spillere som søker et eventyr hvor hver handling, enten det er utforskning, kamp, eller narrativt valg, veves sammen for å skape en uforglemmelig reise gjennom en mystisk og historisk rik verden.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.