Captain Tsubasa har aldri handlet om realistisk fotball. Her handler det om skudd som trosser fysikkens lover, spillere som flyr gjennom luften og keepere som må tåle mer juling enn enkelte bosser i actionspill. Seks år etter at jeg anmeldte Rise of the New Champions er Captain Tsubasa tilbake, og denne gangen føles selve fotballen bedre enn noen gang. Problemet er at Tamsoft samtidig har klart kunststykket å forbedre kampene, men gi oss litt mindre å gjøre rundt dem.
Da jeg anmeldte Captain Tsubasa: Rise of the New Champions tilbake i 2020, startet jeg med å innrømme at jeg ikke akkurat var Ulvespills største Captain Tsubasa ekspert. Det har ikke skjedd noen mirakuløs forvandling siden den gang, men det første spillet lærte meg i hvert fall én viktig ting, nemlig at det kan være utrolig underholdende å kombinere fotball med fullstendig absurd anime action.
Den gangen sammenlignet jeg mye av grunnstrukturen med FIFA. Du hadde historiemodus, egen figur, kort og flere kjente elementer fra tradisjonelle sportsspill, men så snart kampen startet måtte mye av FIFA muskelminnet kastes ut av vinduet. Kontrollene kunne være frustrerende, og det tok ikke mange kampene før kontrolleren begynte å føle seg som et potensielt prosjektil gjennom stua.
Seks år senere har vi fått Captain Tsubasa 2: World Fighters, og det merkes ganske raskt at Tamsoft har jobbet mye med akkurat denne delen. Selve fotballen føles ganske enkelt bedre enn før.
World Fighters er raskere og mer flytende, og spillet er langt flinkere til å la deg sette sammen angrep uten at det føles som om du samtidig kjemper mot kontrollsystemet. Pasninger, driblinger, taklinger og spesialbevegelser henger bedre sammen, mens Chain systemet gjør det mulig å bygge opp angrep hvor flere spillere bidrar før det hele avsluttes med et superskudd som selvfølgelig må se ut som om verdens undergang nettopp har startet.
Dette er fortsatt ikke fotball for puristene. Det føles ofte mer som et slåssespill hvor noen tilfeldigvis har lagt en fotball midt på banen, og det mener jeg utelukkende som et kompliment.
Seks år senere sitter fotballen bedre
Noe av det jeg kritiserte i Rise of the New Champions var kontrasten mellom de enorme, fargerike spesialsekvensene og det vanlige gameplayet. Jeg beskrev det den gangen omtrent som å forvente en LEGO Ferrari og ende opp med en Duplo bil. Det var kanskje ikke tidenes mest sofistikerte grafiske analyse, men poenget står fortsatt.
Rise of the New Champions kunne se fantastisk ut når et superskudd ble aktivert, før spillet plutselig mistet mye av energien så snart den vanlige fotballen startet igjen. World Fighters har ikke fjernet denne forskjellen fullstendig, men den er langt mindre tydelig.
Banen føles mer levende fordi tempoet er høyere, animasjonene flyter bedre sammen og spesialhandlingene er tettere integrert i det vanlige gameplayet. Det føles derfor ikke lenger like mye som om spillet stopper opp for å vise deg noe spektakulært før det går tilbake til den mindre interessante delen. Nå er galskapen i langt større grad en naturlig del av selve kampen.
Spesialbevegelsene handler heller ikke bare om hvem som kan sparke ballen hardest. Pasninger, driblinger, taklinger og defensive handlinger får også kraftigere varianter, noe som gjør at hele banen kan eksplodere i anime kaos og ikke bare området foran mål.
Keeperne har samtidig fått en langt mer interessant rolle. I forgjengeren kunne det ofte føles som om oppgaven bare var å bombardere keeperen helt til energien var borte, mens World Fighters gjør duellene mellom angriper og keeper mer aktive og spennende.
Når alt klaffer, er det fantastisk. Du bygger opp et angrep, flere spillere kombinerer egenskapene sine, musikken bygger seg opp og til slutt fyres ballen mot mål med omtrent samme kraft som et mindre meteorittnedslag. Keeperen stiller seg klar, skjermen fylles med effekter, og et eller annet sted sitter Isaac Newton og vurderer å slette hele karrieren sin.
Dette er Captain Tsubasa slik det skal være. Det skal være tullete, overdrevet og totalt uinteressert i normale fysiske lover, men viktigst av alt skal det være morsomt. World Fighters forstår dette langt bedre enn forgjengeren gjorde på selve banen.
Samtidig har Tamsoft fortsatt litt problemer med å vite når nok faktisk er nok. Historien avbryter kampene forholdsvis ofte med dialog, tilbakeblikk og forskjellige hendelser. Jeg har ingenting imot historie i et Captain Tsubasa spill, for figurene og rivaliseringene er naturligvis en stor del av sjarmen, men av og til skulle jeg ønske spillet stolte litt mer på at fotballen faktisk er interessant nok til å stå på egne ben.
Presentasjonen er også kraftig forbedret der det virkelig teller. Figurene ser bra ut, spesialangrepene er akkurat så overdrevne som de bør være, og enkelte kamper kan nærmest se ut som episoder fra en anime. Utenfor banen blir det litt enklere, og statiske dialogsekvenser har naturligvis ikke samme wow faktor som en fotball pakket inn i en orkan, men forskjellen mellom de spektakulære sekvensene og vanlig gameplay er langt mindre sjenerende enn den var i 2020.
Bedre kamper, men mindre frihet
Det er utenfor banen at World Fighters begynner å frustrere meg mest.
Rise of the New Champions hadde to historiemoduser, og den mest interessante lot deg lage din egen figur, utvikle spilleren og bygge opp ferdigheter underveis. Det systemet var noe av det jeg likte best med originalen. Jeg fremhevet også den gangen at kortsystemet ikke var en unnskyldning for å gjemme spillere bak betalingsmurer, siden spillerne i hovedsak var tilgjengelige mens kortene først og fremst ble brukt til progresjon.
World Fighters lar deg igjen lage en egen spiller gjennom New Stars Route, og det er fortsatt morsomt å plassere sin egen karakter midt blant disse fullstendig overmenneskelige fotballspillerne. Problemet er at jeg skulle ønske spillet gikk enda lenger med ideen.
Den egenlagde figuren føles ikke alltid så sentral som konseptet tilsier, og etter hvert blir det også tydelig at World Fighters har et annet og kanskje større problem. Det finnes godt over hundre spillbare figurer, men overraskende få interessante måter å bruke alle sammen på.
Det er nesten imponerende på en litt merkelig måte. Du gir meg en enorm lekekasse fylt med Captain Tsubasa figurer, før du samtidig ber meg om å ikke leke for mye med dem.
Mangelen på et mer omfattende Dream Team system merkes spesielt godt. Jeg vil kunne lage fullstendig idiotiske lag, samle rivaler som aldri burde spille sammen og bygge et lag så urimelig kraftig at spillets egne regler begynner å protestere. Når et spill har over hundre figurer, er det nesten en invitasjon til nettopp dette, men World Fighters gir deg ikke like mye frihet som man skulle håpe.
En ordentlig turneringsmodus hadde også vært naturlig, og mer innhold rundt progresjonen ville gitt kampmekanikken betydelig bedre levetid. Det er kanskje det merkeligste med hele oppfølgeren, for Tamsoft har laget et klart bedre fundament, men samtidig bygget mindre oppå det enn jeg hadde forventet.
I 2020 kunne Rise of the New Champions være frustrerende å kontrollere, men det hadde en struktur rundt spillerutvikling og lagbygging som ga gode grunner til å fortsette. World Fighters har på mange måter motsatt problem. Nå ønsker jeg å spille mer fordi fotballen er bedre, men spillet gir meg ikke alltid nok grunner til å gjøre det.
Det er en ganske stor tapt mulighet.
World Fighters har samtidig en tydeligere egen identitet enn forgjengeren. I 2020 var det lett å peke på FIFA inspirasjonen i oppbygningen og systemene, mens denne gangen føles Captain Tsubasa langt mer komfortabel med å være sin egen type sportsspill.
Det prøver ikke å konkurrere med EA Sports FC om realisme, og det trenger det heller ikke. Ingen kjøper Captain Tsubasa fordi de vil diskutere om en venstreback har riktig posisjonering i en 4-2-3-1-formasjon. Vi er her fordi noen kan sparke en ball fra egen banehalvdel mens flammer, vind og sannsynligvis et par naturkatastrofer oppstår rundt den.
Det er der spillet skinner.
Problemet er at når historien er unnagjort og man begynner å se etter det neste man skal gjøre, føles pakken tynnere enn gameplayet fortjener. Det gjør også World Fighters vanskelig å bedømme, fordi jeg på den ene siden sitter med et spill som er morsommere å kontrollere enn forgjengeren, med bedre kamper, bedre flyt, mer interessante keepere og en anime følelse som er langt bedre integrert i gameplayet.
På den andre siden sitter jeg stadig og tenker på alt jeg gjerne skulle gjort dersom Tamsoft bare hadde gitt meg muligheten.
Konklusjon
Seks år etter Rise of the New Champions har Captain Tsubasa endelig fått fotballen jeg håpet serien skulle utvikle seg mot. World Fighters spiller bedre, flyter bedre og klarer langt oftere å få vanlig gameplay og de spektakulære anime sekvensene til å føles som deler av den samme kampen.
Det alene er en stor forbedring fra 2020.
Den gangen måtte jeg nærmest avlære det jeg kunne om tradisjonelle fotballspill før kontrollene begynte å sitte, mens denne gangen tok det langt kortere tid før jeg faktisk følte at jeg hadde kontroll over det som skjedde på banen. Det er viktig, for under alle superskuddene, fargene og fysikkforbrytelsene må det faktisk finnes et morsomt spill.
Det gjør det denne gangen.
Dessverre burde det vært pakket inn i langt mer innhold. Mangelen på flere spillmoduser, større frihet med lagbygging og mer omfattende progresjon holder World Fighters tilbake. Den egenlagde spilleren kunne fått større betydning, og historiemodusen kunne med fordel latt fotballen få snakke litt mer for seg selv.
Det føles derfor som en oppfølger som har prioritert de riktige tingene, men stoppet litt for tidlig.
Jeg hadde det morsommere på banen i World Fighters enn jeg hadde med Rise of the New Champions, og det er kanskje det viktigste komplimentet jeg kan gi oppfølgeren. Samtidig forventet jeg etter seks år at det skulle være langt mer spill rundt denne banen.
Captain Tsubasa 2: World Fighters er derfor et bedre fotballspill enn forgjengeren, uten at jeg nødvendigvis vil kalle det en bedre komplett pakke. Når alt fungerer og superskuddene begynner å fly, er det imidlertid fortsatt svært vanskelig å ikke sitte med et stort glis.
Og denne gangen slipper i det minste kontrolleren å frykte for livet.
Captain Tsubasa 2: World Fighters
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.