Clid the Snail – Anmeldelse

Euclidies, eller Clid, er rett og slett ikke som resten av sneglene i Citadellet. Selv om de alle virker tilfredse med å leve et fredelig liv, og velger å ikke bry seg om noe i omverdenen, ønsker Clid rett og slett å kunne vandre fritt, beskytte folket sitt og drikke bambusjuice – for dette er han forvist. Det er utgangspunktet for Clid The Snail, fra utvikleren Weird Beluga.

Navn: Clid the Snail
Utvikler: Weird Beluga
Utgiver: Koch Media
Lansert: 31.08.2021
Tilgjengelig på: PlayStation 4, PlayStation 5, PC
Omtalt på: PlayStation 5
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Det er det siste indiespillet sponset av PlayStation etter at utviklerne vant PlayStation Talent Awards i Spania, og dermed fikk sjansen til å publisere spillet sitt på PS4 nasjonalt, og siden Koch Media hentet det for en internasjonal lansering kan de nå bringe Clid til PlayStation -spillere overalt.

Spillets utviklingshistorie for det hele er veldig inspirerende, spesielt med tanke på at Clid The Snail i det hele tatt er et fint spill som er like sjarmerende som det er morsomt å spille, selv om det ikke treffer hver tone helt presist.

Forvisning og nytt formål

Når du møter Clid, er det virkelig på sitt laveste punkt, selv om han ikke vil la noen se det. Han innrømmer det til og med for vennen sin, som knapt har tid til å si farvel da Clid blir skyndt ut av Snail Citadel for å ha brutt reglene deres for siste gang, selv om det at han bryter reglene holder citadellet trygt fra angrep.

Med bare Belu ved sin side, ser Clid fremover på sitt nye liv som en utstøtt, det er akkurat når han møter gruppen Alastor, etter å ha beseiret et av medlemmene som hadde gått amok og drepte uskyldige insekter. Når de alle har snakket om det, slutter Clid seg til Alastor, og har nå funnet et nytt hjem og et nytt oppdrag – å gå over til forskjellige citadeller i nød og utrydde sneglepesten som angriper dem.

Jeg nøler med å grave nærmere inn i historien enn det, siden delene jeg likte best er hovedsakelig kokt ned notil Clid og hans samspill med Belu og andre karakterer.

Det er ikke å si at gameplayet ikke er morsomt, men mer å si at fortellingen i dette lille indiespillet er både forutsigbar, men underholdende og til og med overraskende.

Clid og Belu er ekstremt sjarmerende, karakteristikken deres komplementert med velskrevet dialog, unike bugstemmer og design, selv om Belu bare er en lysball på den fronten. Likevel hindret det henne ikke i å bli minneverdig. Det er på grunn av de to hovedpersonene du vil se spillet gjennom til studiepoengene, selv om det ikke er en helt jevn reise for å komme dit.

Da jeg fikk høre utviklerne snakke om spillet og spille det tidligere i august, var min første reaksjon på combat og kjernespillet positivt. Jeg fikk bare spille det første nivået, og gjorde det med et forhåndsvalgt sett med våpen, som ikke alle ville være tilgjengelige for meg på det tidspunktet i spillet.

Dette er et perfekt eksempel på hvorfor forhåndsvisninger ikke er anmeldelser, for i forhåndsvisningen føltes combaten morsomt da jeg byttet mellom de forskjellige våpnene. I hele spillet må du gradvis bygge opp for å fylle ut våpenhjulet, noe som betyr at din erfaring til du har skaffet deg nok våpen faktisk er mye mindre moro enn forventet.

Blasteren din har uendelig ammunisjon, men de andre våpnene dine har ikke det, så mange av de tidligere utfordringene reduseres til å bare bruke blasteren din for det meste siden du kommer til å gå tom for ammunisjon andre steder. Etter at du har plukket opp ammunisjon, må du sørge for at du utstyrer og laster på nytt, siden det bare er å fylle på lager, selv hos en leverandør eller mellom nivåer, ikke laste hvert våpen på nytt.

Det var dessverre en stor grunn til at jeg egentlig ikke brukte hele mitt arsenal hele spillet. Jeg visste at jeg hadde ammunisjon, men hvis jeg ikke husket å lade om et våpen før jeg gikk inn i en kamp, ​​var jeg mange ganger ikke i stand til å skyte den kritiske haglgeværet som ville ha forhindret min utidige død.

Risikoen var bare ikke verdt å ta når du blir omringet, fordi animasjonen for å laste på nytt tar mye lengre tid å fullføre enn animasjonen av en fiendes angrep. Det er bare en så liten ting med en stor effekt som føles som en feil fremfor et designvalg i 2021, spesielt når hele spillet er kort nok til at jeg egentlig ikke hadde tid til å venne meg til det.

I løpet av spillet vil du møte forskjellige andre dyr og insekter i denne verden på forskjellige citadeller, hver med sin egen livsstil og moral, men mens miljøet og NPC -er kan være forskjellige. vanligvis ikke mye annet.

Faktisk, hvis ikke for den narrative sjarmen jeg nevnte tidligere, ville Clid The Snail være et mye kjedeligere spill siden hvert nivå i utgangspunktet er det samme som gjentas. Du vil ha et par generelle bølger av fiender og kampmøter, deretter et puslespill, litt mer kamp, ta ut sneglen og dra hjem.

Om noe, er det lairene som er det mest alvorlige problemet; alt annet kan tilgis siden gåtene i det minste er noe unike, og er i stand til å gå grensen mellom moro mens de er litt utfordrende godt. Hver lair er den samme: du står overfor bølger av snegler, så gjør så mye skade på reirens kjerne som du kan til den neste bølgen av snegler er ferdig med hår- og sminkeavdelingen og er klar for kamp på skjermen. i den typen fiender du møter og lengden på bølgene og miljøet ved hvert lair gjør lite for å få noen av dem til å skille seg ut, og de blir bare en uskarphet. De siste “sjefene”, hvis disse lairene kan betraktes som slike, er faktisk ganske morsomme, men det er for lite for sent.

Jeg føler at jeg burde si at kamp kan være morsomt, ettersom absolutt blåsing av fiender i stykker med et fulladet blaster -skudd aldri ble gammelt, og det gjorde det heller ikke med hagla, og SMG føltes veldig flott å bruke. De morsomme øyeblikkene blir bare konsekvent avbrutt av spørsmål jeg diskuterte tidligere, og den nesten monotone naturen til hvert nivå på det siste møtet.

Det er en Clash Of Vibes

Monotont føles som en dårlig måte å beskrive en skyter på, og det er det, men jeg bruker det ikke fordi pistolene føltes kjedelige å bruke og fiender føltes kjedelige å skyte på. Det er fordi å gå inn i kamp føltes det samme som å gå rundt. Musikken endres nesten aldri i forhold til situasjonen. Det meste av spillet spilles med et mildt, men dramatisk bakteppe, og det føltes aldri som det passet.

Selv om det var fint med hensyn til fortellingen og klippene – spesielt i de dramatiske øyeblikkene da vi begynner å oppdage mer om handlingen – var det ikke ideelt for å møte intense svermer av fiender som kommer mot deg mens du gjør dem alle om til noe på størrelse med en to-toms brownie.

Stemningen i musikken og historien kolliderer så sterkt med gameplayet at jeg ble veldig glad da de siste sjefene i spillet og mot historiens klimaks endret musikken for å passe mer til stemningen i det som skjer på skjermen.

Jeg er sikker på at det er noen der ute som foretrekker å sette hodetelefonene på et skuespill et mykt klassisk musikkstykke mens de sitter og spiller intense skytespillere som DOOM, men jeg er ikke en av dem, og hvis du ikke trodde musikken i skyttere var viktig, enn dette er et perfekt eksempel på hvorfor det er.

Clid The Snail er på ingen måte et perfekt spill, men det er fortsatt et som jeg faktisk vil anbefale deg å skaffe. Kanskje det bare er meg, men jeg likte innstillingen og karakterene så godt at jeg var mer enn villig til å spille gjennom problemene jeg hadde, jeg følte aldri at jeg tvang meg til studiepoengene fordi jeg hadde det litt moro bare ved å henge med Clid og Belu.

Det som solidifiserer fortellingen så mye er at avslutningen, tragisk som den kan være, er i tråd med den sjarmerende, men veldig grusomme verden som Clid lever i. Hvis ikke for det og min glede av karakterene, hadde det vært vanskeligere å se forbi spillets problemer.

Når det er sagt, anbefaler jeg fremdeles Clid the Snail fordi jeg synes det er morsomt å ha her og kjærlighet å finne i spillets budskap og karakterer. Alt tatt i betraktning, for Weird Belugas første balltreff, føles Clid The Snail som det spesielle første indiespillet fra en utvikler som ikke var helt der, men som viste mye potensial og løfter.

Omfanget av kunstdesign og nivådesign alene er nok til å gjøre meg spent på hva deres neste prosjekt er, og de har tydeligvis en evne til sterke tematiske historier og karakterer.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.