The Witcher 3: Wild Hunt er over elleve år gammelt. Blood and Wine ga Geralt en avslutning som egentlig ikke trengte å røres. Likevel satt jeg på Gamescom 2026 og så den kommende Songs of the Past-utvidelsen bli spilt i nesten en time, samtidig som vi fikk se The Witcher 3: Wild Hunt Remastered. Reaksjonen kom ganske raskt: Helvete heller, nå må jeg begynne å spille The Witcher 3 igjen, for dette her skal jeg være med på.
Det er nesten litt irriterende.
Ikke fordi Songs of the Past så dårlig ut. Tvert imot. Problemet er at jeg for lengst hadde slått meg til ro med at jeg var ferdig med The Witcher 3. Jeg har vært gjennom Velen, Novigrad og Skellige. Jeg har jaktet monstre, spilt altfor mye Gwent og tilbrakt flere timer i Toussaint enn det som sannsynligvis er sunt. Blood and Wine ga dessuten Geralt en avslutning som fungerte så godt at det aldri egentlig føltes nødvendig å dra ham ut på veien igjen.
Nå skal han altså ut på tur igjen.
Under Gamescom fikk vi rundt én time med en hands off-presentasjon av The Witcher 3: Wild Hunt Songs of the Past. Det var ikke bare den nye utvidelsen som ble vist. Hele presentasjonen kjørte i den nye Remastered-versjonen av The Witcher 3, og jo lenger demonstrasjonen pågikk, desto vanskeligere ble det å skille begeistringen for det nye eventyret fra lysten til å starte hele spillet på nytt.
For dette er ikke bare en penere versjon av The Witcher 3.
Geralt får enda en siste tur
Songs of the Past blir den tredje store utvidelsen til The Witcher 3. Denne gangen går turen til Letten, en helt ny region nord i Redania og hjemstedet til Dandelion.
På overflaten virker Letten langt fredeligere enn mange av områdene vi tidligere har besøkt. Her finner vi frodige daler, landbruk, gamle tradisjoner og store lokale feiringer. Selvfølgelig tar det ikke lang tid før man skjønner at idyll og The Witcher sjelden er en spesielt stabil kombinasjon.
Presentasjonen begynte etter en lokal Belleteyn-feiring. Geralt våkner med ettervirkningene av gårsdagens fest fremdeles hengende over seg, men det er et større problem enn bakrus som raskt krever oppmerksomheten hans.
Dandelion er borte.
Det sender Geralt inn i en historie som virker langt mer personlig enn en vanlig kontrakt om å finne ut hvilket monster som har spist den lokale sauebonden. Dandelions familie står sentralt, og vi får møte mennesker fra den delen av livet hans som The Witcher 3 tidligere nesten ikke har utforsket.
Letten er hjemstedet hans, og letingen etter den forsvunne skal etter hvert trekke Geralt inn i både gamle familiehistorier og noe langt mørkere som har ligget skjult i regionen.
Det er en ganske smart inngang til å hente Geralt tilbake.
For hvordan følger man egentlig opp Blood and Wine?
Blood and Wine avsluttet jo allerede historien
Det spørsmålet henger over hele Songs of the Past.
Blood and Wine var ikke bare en god utvidelse. Den fungerte som et punktum. Geralt fikk Corvo Bianco, et hjem og muligheten til å gjøre noe han nesten aldri hadde hatt gjennom serien, nemlig å stoppe.
Songs of the Past risikerer dermed å bli historien som kommer etter rulleteksten ingen egentlig ba om å flytte på.
Likevel forsvant mye av den skepsisen mens presentasjonen pågikk.
Det skyldes først og fremst at Songs of the Past ikke virker interessert i å late som om Geralts tidligere eventyr aldri tok slutt. Dette føles mer som en mann som mot bedre vitende tar på seg sverdene én gang til fordi bestevennen trenger ham.
Og akkurat Dandelion er kanskje det beste argumentet man kunne ha funnet.
Forholdet mellom Geralt og Dandelion har vært en konstant gjennom hele serien, men Dandelion har nesten alltid vært personen som dukker opp i Geralts historie.
Nå snus det på hodet.
Geralt kommer inn i Dandelions verden.
Det gjør historien mindre avhengig av å finne en ny verdensomspennende katastrofe bare for å rettferdiggjøre enda et eventyr.
Noen ganger holder det at en venn er borte.
Og ja, det føles fortsatt som The Witcher 3
Det kanskje merkelige med demonstrasjonen var hvor umiddelbart gjenkjennelig alt var.
Geralt beveger seg gjennom landsbyene, samtaler begynner, Witcher-sansene aktiveres og små konflikter utvikler seg til større problemer. Dialogvalg dukker opp. Folk er vanskelige. Geralt er Geralt.
Det føles som The Witcher 3.
Det kunne vært en svakhet dersom Songs of the Past forsøkte å selge seg selv som et revolusjonerende nytt rollespill. Det gjør det ikke. Dette er mer The Witcher 3, laget mange år etter at originalen kom ut.
Og akkurat nå er jeg helt komfortabel med det.
Atmosfæren satt. Musikken satt. De små landsbyene, skogen, menneskene langs veiene og måten en tilsynelatende enkel situasjon begynner å få stadig flere lag på, føltes umiddelbart kjent.
Men det var samtidig noe som var annerledes.
Fordi dette ikke var The Witcher 3 slik vi husker det.
Dette var Remastered.
The Witcher 3: Wild Hunt Remastered er mye mer enn nye teksturer
Den store overraskelsen på Gamescom var derfor nesten like mye The Witcher 3: Wild Hunt Remastered som Songs of the Past.
På papiret er de grafiske forbedringene kanskje det mest åpenbare.
Teksturene er forbedret. NPC-er og monstre har fått mer detalj. Lyssettingen er bygget om, og verden fremstår langt mer moderne enn den gjorde tidligere. Forskjellen blir særlig synlig når Geralt beveger seg mellom åpne områder og tett skog, eller når lys treffer vegetasjon og bygninger.
The Witcher 3 har aldri vært stygt, heller ikke etter tidligere oppgraderinger. Likevel gjorde presentasjonen det tydelig at dette ikke bare handler om å skru opp oppløsningen og sende spillet ut døren på nytt.
Det mest interessante ligger i hvordan spillet faktisk oppfører seg.
Kampene var det som virkelig fikk meg til å sperre opp øynene
The Witcher 3 har mange kvaliteter.
Kampsystemet har aldri vært øverst på den listen.
Geralt kunne tidvis føles som om han hadde bestemt seg for hvilken animasjon han skulle gjennomføre lenge før spilleren var ferdig med å bestemme hva han egentlig skulle gjøre. Låsing på fiender, avstander og bevegelse kunne gjøre enkelte kamper mer frustrerende enn dramatiske.
Remastered angriper akkurat dette.
Animasjonene er omarbeidet, bevegelsene er raskere, og Geralt lukker avstanden til fiender på en mer naturlig måte. Kameraet oppfører seg også annerledes og tilpasser seg hvor mange motstandere som befinner seg rundt deg. I en mindre duell kan det komme tettere på, mens større kamper trekker kameraet tilbake for å gi bedre oversikt.
Enda viktigere er responsen mellom angrepene. Geralt kan skifte mål mens en angrepsanimasjon allerede pågår, og overgangen mellom handlinger ser langt mindre stiv ut enn tidligere.
Fiendenes oppførsel har også blitt jobbet med, sammen med kameraføring, animasjonssystemer og en rekke mindre forbedringer som samlet får kampene til å se langt mer moderne ut.
Det er en av de tingene som er vanskelig å bedømme fullstendig uten kontrolleren i hånden.
Vi så noen andre spille.
Men hvis det føles like mye bedre som det så ut, er dette fort den viktigste forbedringen i hele Remastered.
Hele rollespillsystemet blir også rørt
Det stopper ikke ved kampene.
Ferdighetssystemet er bygget om. Nye ferdigheter legges til, eksisterende egenskaper endres og selve strukturen på ferdighetstrærne blir annerledes. Målet virker å være større fleksibilitet når man bygger sin versjon av Geralt, samtidig som systemet skal føles mindre preget av hvordan rollespill ble designet i 2015.
Det kommer også transmogrification, slik at utseendet på rustning og våpen ikke nødvendigvis må bestemmes av hvilket utstyr som har de beste tallene.
Fotomodusen blir større.
Bevegelse og ridning forbedres.
Monsteroppførsel justeres.
Witcher-tegn får nye visuelle effekter.
Det kommer nye avslutningsanimasjoner i kamp.
Modifikasjoner får også en langt mer sentral rolle.
Da begynner ordet Remastered å gi mer mening.
Dette er ikke nødvendigvis The Witcher 3 bygget opp igjen fra bunnen. Det virker snarere som om utviklerne har gått gjennom spillet og spurt seg selv hvilke deler som avslører alderen mest, og deretter forsøkt å gjøre noe med dem.
Geralt har fått et nytt leketøy
Songs of the Past utnytter naturligvis også disse forbedringene, men utvidelsen introduserer egne mekanikker.
Den mest interessante er en sølvkjede.
Veteraner vil kjenne den igjen fra den opprinnelige The Witcher-introen, hvor Geralt bruker en kjede under kampen mot en striga. Nå blir den endelig et faktisk våpen spilleren kan bruke.
Kjeden fungerer først og fremst som et verktøy for kontroll. Geralt kan trekke fiender ut av grupper, holde flere motstandere på avstand eller sikte mot bestemte kroppsdeler. Under mer presis sikting senkes tiden, noe som gir deg muligheten til å velge hvordan kjeden skal brukes.
I demonstrasjonen ble den brukt både mot grupper av nye skapninger og i større konfrontasjoner hvor den kunne åpne en motstanders forsvar før Geralt gikk inn med sverdet.
Songs of the Past får også nye mutagener og flere monstre som er laget med de nye kampmulighetene i tankene.
Kjeden kunne fort ha blitt en gimmick.
Etter presentasjonen virker den mer interessant enn som så.
Den gir Geralt en type kontroll over grupper av fiender som kampene i originalspillet ofte manglet, samtidig som den har en tydelig forbindelse tilbake til seriens historie.
Verdenen virker mer levende
Det er også mange mindre ting som kanskje ikke får plass øverst på baksiden av spillboksen, men som gjorde overraskende stor forskjell under demonstrasjonen.
Folk sto ikke bare rundt og ventet på at Geralt skulle komme forbi.
Sauegjetere flyttet dyr langs veien. Vogner beveget seg gjennom området. Barn holdt på med sitt. NPC-er brukte omgivelsene på måter som gjorde at Letten fremstod som et sted hvor folk faktisk bodde, og ikke bare som kulisser satt opp rundt Geralts neste oppdrag.
Det er den typen forbedring jeg liker.
Ikke fordi jeg kommer til å stå i tjue minutter og studere en bonde som flytter sauer.
Men fordi jeg registrerer det uten å tenke over det.
Verden føles litt mindre statisk.
Og en verden som The Witcher lever eller dør på akkurat slike detaljer.
Så var jeg visst ikke ferdig likevel
Jeg gikk inn i presentasjonen med en ganske komfortabel holdning til The Witcher 3.
Fantastisk spill. Fantastiske utvidelser. Historien var ferdig.
Takk for meg.
En time senere satt jeg og tenkte på hvor lenge det egentlig er siden jeg spilte hovedhistorien sist.
Det er kanskje det sterkeste komplimentet jeg kan gi Songs of the Past og Remastered akkurat nå.
Jeg fikk ikke spille selv. Jeg kan derfor ikke fortelle hvor mye bedre kampene faktisk føles, hvor omfattende det nye området blir eller om historien klarer den nesten utakknemlige oppgaven med å følge Blood and Wine.
Det siste blir spesielt viktig.
Blood and Wine satte et punktum som jeg fremdeles mener The Witcher 3 ikke trengte å skrive noe etter.
Men dersom Geralt først skal forlate vingården én gang til, begynner jeg å tro at dette er en ganske god grunn til å gjøre det.
En ny region. Dandelions historie. Nye monstre. Nye kampmekanikker. Et omfattende modernisert grunnspill som hele utvidelsen bygger videre på.
Og plutselig har jeg det samme problemet som jeg hadde i 2015.
Jeg har lyst til å være med.
Helvete heller. Nå må jeg begynne å spille The Witcher 3 igjen.