Det er alltid litt vanskelig å vite når du skal vurdere et spill uten en embargo, spesielt et der du ikke bare kan slå kampanjen og gå videre, du må plyndre og raide sluttspillet for loot, og se hvor stor gjenspillingsverdien er. Nå har jeg lagt inn i en del timer i Outriders, og her kommer endelig min mening om spillet.
Navn: Outriders
Utvikler: People Can Fly
Utgiver: Square Enix
Lansert: 01.04.2021
Tilgjengelig på: PlayStation 4/5, Xbox One, Xbox Series X|S, PC, Stadia
Omtalt på: PlayStation 5
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.
Jeg skrev en førsteinnstrykks artikkel før Outriders ble utgitt og lurte på om spillet kunne være redningen for “Looter Shooter”, en sjelden plyndrer som får til ting med en gang ved lanseringen, i stedet for å måtte vente på endeløse oppdateringer, buffs og utvidelser for å komme dit det der det måtte være. Spill som Diablo 3 og Destiny (1 og 2) trengte ett helt år til flere for å få det til. Andre som Anthem og kanskje, Marvels Avengers, kommer kanskje aldri dit i det hele tatt. For en stund tilbake så det ut som Outriders, det som så ut til å være en relativt generisk sci-fi-IP som prøvde å utnytte plyndringens mani, ville trolig mislykkes. Men i løpet av månedene frem til lanseringen viste smart markedsføring som viser dybden i utstyret og ferdighetene, og en gratis demo hvor morsom spillingen kunne være. Meninger blant spillerne begynte å bli forandret, inkludert min egen.
Jeg er dypt imponert over det endelige produktet People Can Fly har produsert. Jeg er fremfor alt en plyndrer-spiller, og har enten rotet meg inn i eller blitt besatt av stort sett hvert spill i denne sjangeren på et eller annet tidspunkt. (På både godt og vondt) Og Outriders skiller seg ut som en betydelig, ekstremt god oppføring i en sjanger der det er lett å skru opp ting.
Outriders er den mest bokstavelige tolkningen av “Diablo with guns” i historien, enda mer enn den originale serien som prøvde det, Borderlands. Spillet er strukturert med små, noe lineære nivåer. Du er fri til å mikse og matche ferdigheter med “ferdighetsmodifiserere” på rustning (en stand-in for perler / runer). Det er satt utstyr som kombinerer for kraftige effekter. Dette er endgame “rift runs” (ekspedisjoner) hvor du vil dyrke det beste utstyret når du har slått hovedhistorien.
Det som fungerer mest med Outriders er hvordan utstyrsystemet deres krysser spillet. Jeg gikk gjennom en periode hvor jeg var skeptisk til Outriders ‘avhengighet av i hovedsak to typer møter, et rom fullt av menneskelige fiender bak dekning, og et rom fullt av monsterfiender som svermer deg i det tomme rommet. Og virkelig, det er sant gjennom hele spillet, men det som endrer seg er hvordan du takler dem. Jeg har aldri vært mer imponert over kombinasjonen av utstyr og ferdigheter i spillet enn jeg har vært med det jeg har sett med Outriders her. Friheten til å skifte seg ikke bare i sluttspillet, men til og med på nivå 10 eller så med blått utstyr åpner muligheten for å fritt bytte mellom bygninger, alle morsomme, ved hjelp av forskjellige ferdigheter og mods som forvandler dem.
Det er ganske enkelt ingen dårlige klasser i Outriders. Uansett hvilken klasse du kanskje synes er dårlig tidlig i spillet, har du bare ikke lagt ned nok tid ennå. Det er utrolige, levedyktige endgame-bygg for Trickster, teleporteringsjegeren, Technomancer, den giftige / fryse mage-typen, Pyromancer, brannhjulet og Devastator, kampestenen (beklager alle de teite norske betegnene der, men shit au), som alle kan tjene roller som support eller DPS, avhengig av hvordan du bygger dem. Alle er morsomme. Ingen av dem skiller seg ut som å være avgjort dårligere enn resten, noe som igjen er veldig uvanlig i et spill som dette.
Nøkkelen til kamp i Outriders er at til tross for brysthøye vegger overalt, er du nesten ikke ment å være i dekning, og heller er spillet langt mer engasjerende å prøve å spille det som DOOM, hyper-aggressivt. Ikke så gung-ho at du blir overveldet, men du kan komme inn i en taktisk flyt av å bevege deg rundt i et rom og demontere grupper av fiender i en ballett av ødeleggelse som er blant de beste jeg har sett i sjangeren.
Du tror kanskje at historien sannsynligvis lider som med de fleste plyndrere, med god plyndring og potensial. Merkelig, dette er… Ikke sant? Selv om det kanskje ikke er en helt fantastisk videospill fortelling fant jeg meg selv å nyte historienes “road trip” -stemning, og ble investert i karakterene, spesielt mine egne hvis “irriterte superhelt” -holdning faktisk gjør dem ganske sympatiske, og gir dem mer personlighet enn si, en stemmefri verge eller divisjons agent. Jeg ble også virkelig overrasket over mange plot overraskelser People Can Fly begravet i spillet mens det fortsatte, ting de bevisst holdt utenfor markedsføringen. Avslutningen var litt forvirrende for meg, men reisen dit var fantastisk.
Så, noen ulemper? Noen. Linjæriteten til nivådesignet er noe utmattende, spesielt når det er en hermetisk animasjonsscene mellom å åpne hver dør eller dukke under hver logg for å komme til et nytt område, og hvert kart, som allerede er ganske lite, er delt opp i 6-7 av disse soner. Forklaringen var at dette ble bygget for å imøtekomme co-op-spill, og likevel kommer nesten alle til å spille i det minste kampanjen solo så det føles meningsløst. Det vekker også spørsmålet om hvorfor dette spillet ikke kunne ha startet med en offline modusperiode, noe jeg antar ikke er unikt for sjangeren, men skiller seg ut her som misforstått, spesielt med de tidlige serverproblemene spillet hadde nær lansering.
Sluttspillet (Endgame) Expedition grind kan være morsomt, men noen er dumt harde og andre barnemat, og de virker ikke så godt balansert så langt. Jeg hater også matchmaking-systemet, ikke bare fordi det ikke fungerer mesteparten av tiden, men fordi det vanligvis ikke vil sette deg direkte i et løp, men heller i “byen” hvor du vil stå og vente på spillere transfixed av en leverandørmeny i ti minutter i stedet for å faktisk starte aktiviteten. I en sjanger som handler om effektiv sliping, er det utrolig irriterende å ha så mye nedetid mellom løpene, og dette gjøres best med venner dere alle er på samme side med.
Det mangler noen grunnleggende funksjoner her. Låsing av gjenstander, belastninger. Veipunktet er ekstremt ødelagt jo dypere du kommer inn i spillet. Så klart noen ting må lappes i stillhet, det være seg livskvaliteten eller feilrettinger.
Og likevel har Outriders overgått forventningene mine på nesten alle måter. For måneder siden skjønte jeg at dette ville være enda en flopp, men nå er det en av de beste aktuelle oppføringene i sjangeren, og selv uten “live service roadmap” for hånden er det klart at du potensielt kan trekke ut hundrevis av timer fra den uansett . Jeg planlegger å gjøre nettopp det.
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.
-
Historie 9
9/10
-
Grafikk 9
9/10
-
Gameplay 9
9/10
-
Kontrollere 10
10/10
-
Musikk/Lydspor 8
8/10
-
Gjenspillingsverdi 9
9/10
Oppsummering
Bortsett fra kanskje ett eller to spill jeg kan nevne, er Outriders det morsomste jeg har hatt det siste halve året, og absolutt en av de mest lovende nye IP-ene jeg har spilt på noen tid. Hvis People Can Fly fortsetter å stryke ut kinks og introdusere nye elementer i spillet via DLC og oppdateringer i månedene som kommer, kan Outriders godt være et spill som tar en plass ved siden av Diablo 3, Destiny 2 og Monster Hunter Rise som en av mine vanlige loot-grind go-to’s for resten av året og utover. Det er sikkert et lite rykk i tanken, men det som er her er en haug med moro for fans av looter shooter, RPGer og å blåse helvete ut av ting med venner.
Overall
9/10
User Review
( votes)Pros
- Sterk looter shooter spill
- Tilfredsstillende kampsystem
- Kule klasser og ferdigheter
Cons
- Fortsatt litt ustabile servere
- Noen cutscenes føles unødvendig
