The Legend of Zelda: Skyward Sword HD – Anmeldelse

The Legend of Zelda: Skyward Sword HD er en Nintendo Switch-remaster av Wii-klassikeren, med Nintendo som forbedrer grafikken, legger til mange forbedringer i livskvaliteten og – viktigst av alt – å implementere fysiske kontroller slik at du ikke lenger trenger å vifte rundt med armen å late som det er et sverd.

Navn: The Legend of Zelda: Skyward Sword HD
Utvikler: Tantalus
Utgiver: Nintendo
Lansert: 16.07.2021
Tilgjengelig på: Nintendo Switch
Omtalt på: Nintendo Switch
Fått via: Vi har fått en kopi av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Jeg spilte deler av Skyward Sword HD på Nintendo Switch i “docket modus” for å avgjøre om de fysiske kontrollene var helt “oppe å går” som det burde sånn i tilfelle man bare har en Nintendo Switch Lite. Jeg kan bekrefte at de fungerer veldig bra, med den høyreside analoge pinnen som viser seg å være en passende erstatning for å vinke rundt en Wii-fjernkontroll.

Imidlertid har Nintendo tydeligvis blitt tvunget til å inngå kompromisser, med bevegelseskontroll kampen flettet inn i DNA av Skyward Sword. Ved å bruke riktig analog for å simulere bevegelsen til Links sverd, blir det mer smertefullt å bevege kameraet. I tillegg er den analoge pinnen tilsynelatende ikke så presis som bevegelsen styrer, noe som resulterer i noen frustrerende øyeblikk i kampens hete.

Skyward Sword er en av de største oppføringene i The Legend of Zelda-serien? Jeg vil ikke argumentere – men dens unike kamp og noen enestående puslespill-sentriske fangehull gjør dette enkelt til et must-play for Zelda-fans, og et av de beste Nintendo Switch-spillene som er tilgjengelig for øyeblikket.

Historien er verdt å oppleve igjen eller for første gang

Skyward Sword er en opprinnelseshistorie for The Legend of Zelda-serien kontinuitet, og gir backstories for slike som Master Sword, Triforce og til og med Link og Zelda selv.

Den har en veldig langsom og kjedelig start når du utforsker den svevende byen Skyloft og dykker ned i Link og Zeldas nære vennskap. Dette er uten tvil det mest karakterdrevne Zelda-spillet så langt, og introduserte en stor rollebesetning med karakteristiske personligheter, til tross for mangel på stemmeskuespill. Men med en overflod av cutscenes – spesielt i starten – kan Skyward Swords tempo ofte redusere til et snegeltempo, som er spesielt skurrende på baksiden av Breath of the Wild.

Men når historien kommer i gang og Link endelig kan begynne sitt eventyr, blir scenene mer filmatiske og underholdende. Historien utvikler seg til et spennende mysterium, med mye The Legend of Zelda lore strødd på toppen for å tilfredsstille serieveteraner. Dette er sannsynligvis en av de beste Zelda-historiene, selv om det fremdeles er veldig enkelt og forutsigbart for det meste.

Nintendo har økt grafikken til denne HD-remasteren, og forbedringen er betydelig. Originalen var pixellert og grov rundt kantene, den nye remasteren ser fantastisk ut med langt flere detaljer og livskraft – du glemmer hvor stort et ytelseshopp Switch er over Nintnedo Wii.

Skyward Sword er ikke like flott som Breath of the Wild, men jeg likte virkelig den tegneserieaktige kunststilen her, som er langt mer fargerik og innbydende enn slike som Twilight Princess. Alle miljøene ser fantastiske ut, fra den brennende røde dypet av en vulkan til den saftige grønne skogen.

Spillet går også mye jevnere nå, med en stabil ytelse på 60 bilder per sekund som forbedrer kampopplevelsen betydelig. Jeg la aldri merke til noen synlige bildefrekvensfall, selv når det var hærer av demoner som lades på Link.

Nintendo har også introdusert mange forbedringer for livskvaliteten for remasteren. Fi er langt mindre påtrengende nå, og snakker ikke lenger så ofte for å tilby veiledninger og puslespill. For de som trenger hjelp, er det tilgjengelige tips om å trykke ned på D-pad. Du kan også spole fremover gjennom dialog og hoppe over kuttescener, som uten tvil vil glede fartløpere – eller de med begrenset tid på lunsjpausen.

Det er imidlertid et par ekstra problemer jeg skulle ønske Nintendo hadde adressert. Hurtigreise er fortsatt en smerte, da du bare kan teleportere for å velge steder, som krever en lang og kjedelig tur bare for å komme til butikken for å fylle på potions, reparere skjoldet eller kjøpe et nytt element. Det som er verst, Nintendo har gjort det mulig for Link å reise raskt uten behov for de mange fuglestatuene som er spredt rundt kartet, men har låst denne funksjonen bak en Amiibo som en tøff kontanttak.

Det er også mye tomt sted, spesielt når du kjører på en gigantisk stor fugl rundt de spredte svevende øyene, slik at traversal føles som et arbeid.

Mye er lagt opptil at man må bruke bevegelse sensoren enn fysiske kontrollere

Til tross for at jeg valgte å spille Skyward Sword i “docket modus” og var begrenset til fysiske kontroller, var det åpenbart at dette spillet er bygget rundt bevegelseskontroller. Du kan ikke bare slå en fiende vilt, ettersom det kreves sveip i bestemte retninger for å beseire nesten alle fiender.

Nintendo har på en smart måte gitt fiender tellende tegn for hvordan du skal sende dem, ettersom du må matche sverdsvingene dine med munnspalten til en piranha-plante eller mot blokkene av Bokoblins. Dette gir kamp et unikt puslesentrisk fokus, som krever like mål av hjerne og brawn for å lykkes uskadd.

For HD-remasteren har Nintendo aktivert fysiske kontroller, noe som er viktig hvis du vil spille på en Nintendo Switch Lite eller i håndholdt modus. Nintendo har oppnådd dette ved å kartlegge sverdsvingene til høyre analoge pinne. Det tok meg lang tid å tilpasse meg denne tilnærmingen, ettersom spillet krever kraftige flikker i stedet for de milde produktene. Men når jeg kom i gang med ting, likte jeg virkelig denne forfriskende sverdspillingen.

Nintendo har også måtte gå på akkord med kamerakontrollene. Siden den rette analoge pinnen er opptatt med sverd, kan du ikke vippe kameraet fritt for å inspisere omgivelsene dine. Du kan justere kameraet på nytt ved å trykke på venstre skulderknapp, men mangelen på presis kontroll er ikke ideell.

Breath of the Wild er ett helt ok spill, men Skyward Sword topper det lett

Breath of the Wild er et fantastisk spill, men jeg må innrømme at jeg virkelig savnet de intrikate fangehullene fra tidligere The Legend of Zelda-oppføringer. Dette er et område der Skyward Sword har overtaket, siden det har noen av de absolutt beste fangehullene og puslespillene som serien har å tilby.

Noen av høydepunktene mine inkluderer et piratskip med en tidshoppmekaniker og et annet vanntempel med et formskiftende design. Hver og en av de syv fangehullene var en glede å takle, med en perfekt vanskelighetskurve som kontinuerlig skyver fantasien med hver eneste du får.

Når det er sakt, er det et stort utvalg av tilgjengelige ting i Skyward Sword, inkludert den fjernstyrte flygende billen og Gust Bellows, som blåser tilbake fiender og kan brukes til å skyve svingende plattformer.

De fleste av disse elementene kan til og med forbedres ved å samle de forskjellige insektene som streifer rundt i landet. Det er litt av en jobb å samler disse skumle krypene, men å øke kraften til buen din og holdbarheten til skjoldet ditt er virkelig tilfredsstillende.

Skyward Sword har også tre hovedutforskbare soner: Faron Woods, Eldin Volcano og Lanayru Desert, som hver har dramatisk forskjellige estetikk, hindringer og fiendtlige typer.

Tre soner høres kanskje ikke så mye ut, men disse mini-stedene i åpen verden vil utvides i løpet av eventyret ditt og avdekke slike undervannsgrotter og forlatte gruver.

Dessverre betyr dette at det er mye backtracking i Skyward Sword, spesielt i andre halvdel av spillet. Begrensningene med hurtigreise gjør bare denne prosessen enda mer kjedelig, ettersom du må besøke godt tråkkede stier for å nå målet ditt.

Selv om de fleste oppgavene er morsomme å løse, var jeg ikke så opptatt av noen få utvalgte mål som krevde at jeg skulle samle inn et antall orbs innen en tidsbegrensning uten å forstyrre roamingvaktene. Jeg skulle også ønske at den flygende mekanikeren ikke hadde blitt introdusert, siden det bare ser ut til å være inkludert for å støtte historien i stedet for å tilby noen morsomme spillmekanikere, noe som er rart siden den presenterte så tungt i begynnelsen.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.