Halo Infinite – Anmeldelse

Jeg pratet litt om historie med tidligere Halo spill i vårt førsteinntrykk av flerspiller modusen til Halo Infinite. Det begynner å faktisk bli noen år siden et nytt Halo spill har blitt lansert, spesielt siden Bungie gikk videre for over til Destiny.

Navn: Halo Infinite
Utvikler: 343 Industries
Utgiver: Microsoft
Lansert: 08.12.2021
Tilgjengelig på: Xbox Series X/S, PC, Xbox One
Omtalt på: Xbox Series X
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Etter Halo 5 blir Master Chief reddet og gjenopplivet fra verdensdypet, og har en jobb å gjøre. Halo er beryktet for cliffhangers, men utbetalingen for denne, og hvordan Chief kommer seg etter ubøyelige odds og går videre setter scenen for Infinites fremdrift. Dette er en Halo-fans Halo-spill. Glem at den har de oppfattede egenskapene til et moderne oppsett med åpen verden, siden det ikke forringer kjernebudskapet det minste: som selvfølgelig er å ødelegge ting, og sprenge det i luften, hvis mulig.

Langt fra en omstart fortsetter Halo Infinite historien om tidligere spill, men det føles som en myk tilbakestilling. Cortana, Zeta Halo (spillets verden/setting), the Banished: alle disse tingene blir kastet rundt og forklart mens du spiller. Chief kommer tilbake på nettet og møter en ensom pilot, og får umiddelbart vite at han må ta på seg flere romvesener for å unngå dårlige utfall. Det er sånn ting går! Det er det han gjør.

Noen ganger er det ganske tegneserieaktig hvor mye du trenger for å blåse opp ting, noe som er et kompliment. Dette er et actionskytespill på arenaen, og du ødelegger alt til et fantastisk lydspor som en enmannshær. Dette er all-Chief-all-the-time, noe som kommer til å glede mange mennesker som var lei av sidehistorier fra andre spartanere. Vi er tilbake til det grunnleggende.

Jeg bør si på forhånd at den åpne verden ikke suger. Etter noen få intro oppdrag andre steder, blir Chief og piloten hans kastet inn i Zeta Halo, som har et verdenskart. Derfra kan du vandre rundt, samle ting, drepe ting, gå erobre fremdriftsbaser (FOBs) som fremhever flere ting og skaper raske reisepunkter, eller løpe til kritiske baneoppdrag (som har en sceneovergang og ofte finner sted i en bunker eller struktur).

Ok, så det er mye å pakke ut her. Min første anelse var å tenke på FOB-er som radiotårn, men de er nesten ikke like. Så i det typiske Ubisoft-spillet ditt (eller stort sett et hvilket som helst pin-fylt open-world-busywork-spill nå), drar du til radiotårnene som om det er en deltidsjobb, for så å bli forbanna og aldri besøke dem igjen, siden formålet deres er å bare bli skalert og glemt. Men FOB-er er faktisk baser, og tilbyr sjanser til å skape kjøretøy, valgfrie våpen og ta med tropper på turen: kraften som måles av tapperhetsvurderingen din, som er som en side-XP-mas.

Under all FOB-fangst og bruk av alle de ovennevnte, følte jeg aldri at det var utenjordiske oppgaver som skulle fullføres. De føltes som en organisk del av spillet, helt uten kynismen til moderne spilldesign med åpen verden. Halo Infinite lykkes fordi den ikke mister røttene av syne og aldri prøver å være noe annerledes. Med det målet er det faktisk et friskt pust.

Kampanjeoppdrag er også veldig tradisjonelle, og noen av overgangene mellom spill i åpen verden og nevnte oppdrag er merkbart prangende. Ja, mange av dem er i de bokstavelige bunkerne jeg nevnte tidligere, sperret av fra kartet, men de som ikke føles så mye mer imponerende når du kan se i bakgrunnen og se de gigantiske fjellene i Zeta Halo. Igjen, den åpne verden fungerer i Halo Infinites favør stort sett til enhver tid.

Når det gjelder grunnleggende, har vi allerede snakket om noen spillmekanikk i flerspiller gjennomgangen, men det er nok å si at de er oversatt fantastisk til kampanjen. Her har du tilgang til power-ups når du vil på en streng nedkjøling, ettersom de er låst opp. Smart kan Master Chief bruke en ubegrenset gripekrok rett i starten (igjen, på en nedkjøling, som kan oppgraderes), og til slutt få tilgang til en rask dodge (som kan legge til ladninger), en prosjektilradar og et utplasserbart skjold.

Mens kontrollsystemet for å bytte mellom dem er tungvint i starten (og krever flere d-pad-trykk), blir du etter hvert vant til det, og potensialet for stilvideoer er desto bedre for det. Det er tilfredsstillende å bytte mellom en gripekrok, klatre opp på en avsats, slå et grunt i ansiktet, og deretter raskt unnvike en mengde energigranater. Potensialet her for Master Chief til å være dårlig er på et rekordhøyt nivå, og mengden av våpen i spillet føles ikke for overveldende – spesielt fordi noen få av dem er omarbeidede kloner av hverandre med mer kraft og et annet farge utseendet.

Det er delvis fordi 343 ikke er over å gjenbruke enkelte ting i kampanjen, en taktikk som er subtil til å begynne med, men som blir tydeligere etter hvert som du skrider frem. Et uheldig biprodukt av dette er en fullstendig gjenbrukt sjefskamp, ​​blant flere minisjefer som ikke føles unike i det minste: et Borderlands-aktig “det er denne enheten, men den ser litt annerledes ut”. Dette strekker seg også til noen av de nevnte bunkersonene i kjerneoppdrag, som noen ganger er litt for like med sine layouter.

Da disse øyeblikkene skjedde, ga jeg fra meg et hørbart stønn. Men i løpet av kampanjen og alt jeg svirret om i den åpne verden, var det ikke en konstant. Det er mye variasjon der, bare vær advart om at ikke hele kampanjen er gull. Selvfølgelig er elefanten i rommet verdt å nevne: ingen co-op ved lansering er en gråtende skam.

Det føles direkte feil å ikke spille et Halo-spill med delt skjerm-samarbeid på dag én, og jeg må beklage mangelen på det, siden dette ville vært en virkelig kickass samarbeidskampanje. Måten FOB-er jobber med loadout-systemet og kjøretøyslipp vil gi uendelig mye moro med venner: roaming rundt på fritiden og drepe ting på høyere vanskelighetsgrader. I det øyeblikket 343 lanserer samarbeidsoppdateringen, får jeg venner sammen.

I mellomtiden er det morsomt å utforske den åpne verden, selv alene. Opplåsingene er ufarlige nok, i den forstand at du kan fullføre spillet på vanlig måte uten å måtte bekymre deg for “XP” eller til og med grunnleggende oppgraderinger, så lenge du kan håndtere en kamprifle, billedlig talt. Det er kosmetikk som inngår i flerspilleropplåsninger, nevnte kjerner for oppgradering av evner og et par ting å finne. Det er også sidequests, hvorav flere er som fangehull i miniatyr hvor du sprenger flere ting. Det er knapt noen nedetid i Halo Infinite, selv om du gjør tilfeldige ting.

Selv om vi allerede har dekket multiplayer omfattende, er det viktig å i det minste nevne det igjen før vi avslutter butikk på lanseringsversjonen av Halo Infinite. Så i teorien er det strålende. Alt av det samme arena-skytespillet oversetter godt, og spillingen fra øyeblikk til øyeblikk er flott. Jeg håper bare de fortsetter å iterere på belønningssystemet, for det har virkelig potensialet til å bli den beste flerspilleren på markedet med noen få justeringer. Bit for bit kommer vi dit. Sakte.

Hvis jeg hadde ett råd til folk på gjerdet med Halo Infinite, ville det vært å ikke bekymre deg for den åpne verden og omfavne hvordan den håndteres her. Jeg var først utrolig bekymret for at 343 ikke ville være i stand til å motstå sirenens sang fra andre store utgivere, men tilbakeholdenheten her settes pris på. Dette er en ekstremt 2021 Halo, og jeg tror den kommer til å vinne over både tapte spillere og diehards.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.