fredag, mai 27, 2022
HjemAnmeldelseGhostwire: Tokyo - Anmeldelse

Ghostwire: Tokyo – Anmeldelse

Jeg hadde egentlig sett for meg at Ghostwire: Tokyo skulle være mye mer skummelt enn det egentlig var, og selve gameplayet ble for meg ekstremt fort repativt. Jeg skal være ærlig å si at jeg forventet mer av et studio som sto bak skrekkspillet The Evil Within.

Navn: Ghostwire: Tokyo
Utvikler:
Tango Gameworks
Utgiver:
Bethesda Softworks
Lansert:
25.03.2022
Tilgjengelig på: PlayStation 5, PC
Omtalt på: PC
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Hele spillet begynner med en snodig katastrofe hvor en meget spøkelseaktig tåke har lagt seg over byen Tokyo. Ikke bare er det en mystisk tåke, men den fratar alle som har interaksjon med den kroppene sine, og etterlater sjelene alene med en slags trussel. Vi begynner ferden med å utforske dette mysteriet ved å spille som Akito, som har blitt besatt av ånden KK.

Men på grunn av forbindelsen med ånden kunne ikke tåken ta fullt over kroppen til Akito, og han, uten unødvendig forsinkelse, erklærer til den arrogante gjesten at han fortsatt har ting å gjøre, så han har ikke tenkt å dele kroppen sin gratis. Sammen drar de til sykehuset, der Akitos søster, Mari, ligger. Det viste seg at hovedantagonisten, som er ansvarlig for katastrofen, også flytter dit. Duoen av karakterer må redde jenta og ødelegge planene til skurken.

Generelt sett så er historien veldig enkel og egentlig litt uiniteressant, det som derimot var litt spennende var historien til KK. Jeg følte at jeg kanskje fikk litt “Supernatural” (TV-Serie) vibber ut i fra det, der kanskje Dean fra serien hadde besatt Akito. Fordi KK før han ble en ånd, var allerede en meget aktiv soldat mot ondskapens krefter fra før av. Men dessverre, så føler jeg at manuset eller historien i seg selv mangler dybden den trenger for å kunne bli interessant å følge med på.

Visuelt sett så er spillet nydelig og se på, Tokyo glinser og stråler av skjønnhet, men det er dessverre helt livløst og tomt i byen som ødelegger mye av opplevelsen. Og når det kommer til gameplayet i seg selv, så blir combat veldig fort repetitivt og jeg slet faktisk en del i starten å finne en innstilling på kontrolleren min som føltes riktig. (Ja jeg spilte med kontroller på PC, skyt meg..). Uansett hvordan jeg stilte inn min egen skjerm, in-game skjerminnstillinger, kontroller innstillinger på følsomhet også videre, så følte jeg alltid at kontrollerne hang igjen eller at jeg karakteren min plutselig kastet armene til siden og huet og rævva overalt. Jeg klarte aldri på en måte finne en innstillingen som var komfortabel nok, men det var vell kanskje bare jeg som slet med det?

Er du kjent med en haug av andre typiske Ubisoft titler, så må mye av den åpne verden eller deler byen i dette utgangspunktet låses opp. Og i Ghostwire: Tokyo, så gjøres dette ved å frigjøre Torii-portene.

I forskjellige åpne områder av byen tilbyr utviklerne å fullføre flere oppdrag, og jeg anbefaler på det sterkeste å ikke gå glipp av dem, da de lar deg se unike steder og situasjoner. Mange er basert på populære urbane legender og har en spesiell atmosfære.

Blant sideoppdragene er det også enklere, designet for å gjøre deg kjent med samleobjekter. For eksempel er jakt på youkai, overnaturlige skapninger fra japansk mytologi, verdt å starte av hensyn til spesielle ressurser for pumping. Monstre er forskjellige i måten de fanges på – hver art har sin egen, men for forskjellige representanter av samme type er den samme prosedyren alltid gitt, noe som er noe skuffende. Men for gjennomgangen av plottet er det ingen som tvinger deg til å fange dem alle.

En annen aktivitet er å samle sjelene til mennesker som er berørt av tåken. De er rikelig spredt over hele kartet, og det er mer enn 240 tusen av dem. Som regel henger de i pakker på flere hundre, og de kan fanges med utklipp av katashiro-papir. Sjeler overgir seg i telefonkiosker, hvor det er en skjult enhet for videresending. For dette får spilleren erfaringspoeng, og jo flere sjeler, jo mer erfaring får du. Pumping er hovedsakelig designet for å redusere tiden for påføring av evner. Bare rosenkranser som kan brukes i en mengde på opptil tre stykker øker virkelig skaden. Selv ammunisjon økes ved å søke etter bønnestatuer i den åpne verden. Av spesiell interesse er en ferdighet som gjør det lettere å bevege seg rundt i verden.

Som nevnt så er combat meget repetivt, det skilles ut med en slags trefarget magi syklus med grønn, blå og rød, som kan refereres til for eksempel pistol, automatvåpen og granatkaster bare i magi forstand. Den ultimate evnen, som kalles resonans, bremser monstre og øker skaden, og fremhever også umiddelbart kjernene til svake skapninger og lar deg raskt fullføre dem. Det kraftigste våpenet i dette tilfellet viste seg å være en bue – vanligvis er ett eller to hodeskudd nok til å drepe. Til å begynne med er ammunisjonen hans begrenset til 10 piler, men etter hvert som du går opp i nivå, kan du øke dette tallet til 30. Piler er sjeldne, så du må stort sett kjøpe dem. I sin tur fylles magi på ved å ødelegge forskjellige unormalt flytende gjenstander. Akito behandles med gatemat.

Man møter ikke på så veldig mange forskjellige karakterer og fiender, men de man møter på er meget godt laget og noen av de kan også være litt søte faktisk. Bare se på denne katten her som styrer hele “sjappa”.

Jeg hadde forventet noe mye mer verre og skummelt enn det Ghostwire: Tokyo leverte, med tanke på forgjengeren var The Evil Within, noe som bokstavelig talt fikk en i pressemediet til å drite i buksa når jeg var og så på det for første gang under Gamescom presse event. Så hvis du forventer noe skummelt og noe lignende, så vil du nok bli veldig skuffet.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.

  • Historie 6
    6/10
  • Grafikk 9
    9/10
  • Gameplay 6
    6/10
  • Kontrollere 6
    6/10
  • Musikk/Lydspor 8
    8/10
  • Gjenspillingsverdi 7
    7/10

Oppsummering

Ghostwire: Tokyo er veldig pent å se på, men faller kort på gameplay og historie. Og med tanke på hvor skummel forgjengeren var, så er dette meget skuiffende i forhold. Du vil få servert en klønete historie med repetivt gameplay med veldig lite variasjon, men er du fascinert av det obskure og det japanske supernaturilige atmosfæren, så kan det være en anbefaling å ta en titt på dette spillet.

Overall
7/10
7/10
Sending
User Review
0 (0 votes)

Pros

  • Fascinerende sidehistorier
  • Spektulær grafikk

Cons

  • Hva skjer med kontrollerne på PC?
  • Repetitive gameplay
  • Klønete historie
Kim Haug
Eier og daglig leder av Ulvespill Interessen min for spill er så stor at jeg bestemte meg for å starte opp egen spillnettside, why not? Har skrevet spillnyheter og anmeldelser siden 2011
RELATED ARTICLES

Siste Nytt

Total
7
Share
X