Hovedbilde: Ulvespill Stand The Link 2019 | Kim Haug Ulvespill
Norsk e-sport omtales ofte gjennom det som ikke fungerer. Fragmenterte strukturer. Uavklarte forbundsroller. Sårbar økonomi. Frivillighet som strekkes til bristepunktet. Rambølls kartlegging av e-sportfeltet i Norge peker også på disse utfordringene . Feltet beskrives som ungt, personavhengig og i en tidlig institusjonaliseringsfase. Men midt i alle strukturproblemene finnes et funn som fortjener langt mer oppmerksomhet enn det har fått: Klubbene fungerer.
Det finnes mellom 140 og 160 aktive e-sportklubber i Norge, rundt 800 organiserte lag og omtrent 9 000 medlemmer . Dette er ikke lenger et marginalt fenomen. Det er en organisert fritidsbevegelse med betydelig omfang. Og når klubbene blir spurt om hva medlemmene faktisk får ut av deltakelsen, er svaret gjennomgående positivt. Rapporten viser at klubbene enstemmig rapporterer at medlemmene opplever trivsel, tilhørighet og mestring . Det er et tydelig signal om at e-sporten, på bakkenivå, leverer på det kanskje viktigste kriteriet for enhver barne- og ungdomsaktivitet: Den skaper et miljø folk vil være en del av.
«E-sport fungerer særlig som en inkluderende arena for barn og unge som ikke finner seg til rette i tradisjonell idrett», heter det i rapporten . Den formuleringen rommer mye. For mange barn og ungdommer er ikke fotballbanen eller håndballhallen stedet de opplever mestring. Noen faller utenfor fordi de ikke passer inn sosialt, andre fordi de ikke trives med den fysiske konkurransen. I e-sportklubbene finner de et strukturert tilbud rundt noe de allerede er engasjert i. Spillingen settes inn i faste rammer med treningstider, lagfølelse og voksne som følger opp. Det er ikke bare skjermtid. Det er organisert aktivitet.
Kartleggingen viser også at mye av treningshverdagen ikke bare handler om selve spillet. Mange klubber setter av betydelig tid til sosiale aktiviteter i løpet av treningsøktene . Det betyr samtaler, pauser, refleksjon og fellesskap. Det bryter med forestillingen om e-sport som en isolert aktivitet der hver enkelt sitter alene foran sin skjerm. I klubbkonteksten er spillingen sosial, strukturert og ofte fysisk samlokalisert. Over to tredjedeler av klubbene gjennomfører treningsøktene hovedsakelig i egne eller delte lokaler , noe som ytterligere understreker at dette er mer enn digital samhandling.
Samtidig er det viktig å nyansere bildet. Inkludering skjer ikke automatisk. Rapporten peker på at de mest sårbare gruppene i mindre grad nås uten målrettet innsats, tett voksenoppfølging og samarbeid med skole og kommune . E-sporten er altså ikke en universalløsning. Den kan fungere som inkluderingsarena, men det krever bevisst arbeid. Det betyr at kvaliteten i tilbudet avhenger av kompetanse, struktur og kapasitet hos klubbene.
Et annet interessant funn er at kun rundt en tredjedel av lagene deltar jevnlig i liga- og turneringsspill . Over halvparten spiller utenfor liga. Det kan tolkes som svak konkurransestruktur, men det kan også leses på en annen måte: For mange er ikke konkurranse på nasjonalt nivå hovedformålet. Klubbene fungerer først og fremst som organiserte fellesskap. Ambisjonsnivået varierer, men eksistensen av et lag og en treningsstruktur er i seg selv verdifullt.
Når rapporten samtidig beskriver feltet som fragmentert og sårbart , skapes et interessant spenn. På systemnivå er mye uavklart. På klubbnivå fungerer mye allerede. Det er et paradoks som bør tas på alvor. Mens debatten ofte handler om forbundsstruktur, definisjonskamp og offentlig støtte, viser kartleggingen at den faktiske aktiviteten i klubbene leverer sosial verdi her og nå.
Dette betyr ikke at utfordringene kan ignoreres. Frivilligheten er presset. Økonomien er ujevn. Kjønnsbalansen er skjev. Trenerkompetansen varierer. Men det betyr at diskusjonen om norsk e-sport ikke bare bør handle om hva som mangler. Den bør også handle om hva som faktisk fungerer.
Midt i strukturkrisen finnes det altså et fungerende miljø. På tirsdagskvelden i klubbrommet, i treningsøkten der laget analyserer en kamp sammen, i samtalen mellom en trener og en spiller som endelig opplever mestring. Det er der e-sportens reelle verdi ligger.
Spørsmålet fremover er derfor ikke om e-sport kan være en sosial arena. Det er dokumentert at den allerede er det . Spørsmålet er om strukturene rundt klubbene utvikles raskt nok til å støtte opp under det som fungerer, før sårbarheten tar igjen veksten.