Hovedbilde: Konnerud IL JuleLAN m/Ulvespill | Kim Haug Ulvespill
Norsk e-sport vokser.
Mellom 140 og 160 aktive klubber. Rundt 800 organiserte lag. Omtrent 9 000 medlemmer.
Det høres ut som en etablert bevegelse. Et felt som har funnet formen sin. En struktur som er på plass.
Men nesten alt hviler på frivillighet.
Ifølge Rambølls kartlegging av e-sportfeltet i Norge drives over 90 prosent av klubbene med frivillige. Kun et fåtall har ansatte årsverk. Mange har ingen.
Det gjør frivilligheten til motoren i norsk e-sport.
Og dens største sårbarhet.
«Norske e-sportsklubber mangler i stor grad offentlig støtte. Mange tiltak hadde ikke eksistert uten frivillig innsats.»
Sitatet kommer fra en daglig leder i en e-sportklubb, og oppsummerer realiteten i store deler av landet.
Foreldre organiserer treninger. Tidligere spillere stiller som trenere. Styremedlemmer søker midler og holder oversikt over økonomien etter arbeidstid. Noen åpner lokalene. Noen sørger for at utstyret fungerer. Noen tar den vanskelige samtalen når konflikter oppstår.
Det er dugnad som driftsmodell.
Dette er ikke unikt for e-sport. Hele den norske idrettsmodellen bygger på frivillighet. Forskjellen er at idretten har brukt tiår på å bygge systemer rundt dugnaden.
Spillemidler. Hallfordeling. Trenerutdanninger. Forbundsstrukturer. Kommunal forankring.
Det finnes etablerte løp, støtteordninger og rutiner som avlaster de frivillige og gjør belastningen mer fordelt.
E-sporten er ikke der ennå.
Den befinner seg i det Rambøll beskriver som en tidlig institusjonaliseringsfase. Aktiviteten er der. Engasjementet er der. Men støttestrukturene er svake og ofte uavklarte.
Resultatet er høy personavhengighet.
«Vi har et problem med trenere. Alle kan å sparke en ball i fotballen, men det er vanskeligere hos oss.»
En styreleder i en e-sportklubb peker på noe grunnleggende. Det finnes ingen etablert trenerstige. Ingen bred nasjonal sertifisering. Ingen klar kompetansevei for dem som ønsker å utvikle seg som e-sporttrenere.
Mange klubber bruker frivillige foresatte. Noen lar spillerne selv lede øktene. Kun et lite mindretall har profesjonelle trenere.
Det fungerer så lenge miljøet er stabilt og folk har tid.
Men når én nøkkelperson gir seg, kan hele tilbudet svekkes. Treninger blir færre. Struktur forsvinner. I verste fall legges klubben ned.
Det er her akilleshælen ligger.
Frivillighet fungerer så lenge kapasiteten holder. Men når klubber vokser i medlemstall uten at organisasjonen vokser tilsvarende, øker belastningen. Oppgavene blir flere. Forventningene høyere. Ansvarsområdene bredere.
Økonomien gjør ikke situasjonen enklere.
Rapporten viser at inntektene i klubbene er sterkt skjevt fordelt. Et fåtall større aktører står for en stor del av de samlede midlene. Resten opererer på små marginer, ofte med svært begrensede midler til drift.
Det gir lite rom for å lønne trenere eller bygge administrasjon. Det gir lite rom for å profesjonalisere, selv om ambisjonen finnes.
Samtidig rapporterer klubbene om høy trivsel og tilhørighet blant medlemmene. For mange barn og unge er e-sport et sted de finner fellesskap, særlig de som ikke finner seg til rette i tradisjonell idrett.
Det er en styrke som ikke må undervurderes.
Men styrken hviler på mennesker.
«Mange tiltak hadde ikke eksistert uten frivillig innsats.»
Spørsmålet er ikke om frivillighet er bra. Det er den. Den skaper eierskap, engasjement og lokal forankring.
Spørsmålet er hva som skjer når veksten fortsetter, men kapasiteten ikke gjør det.
9000 medlemmer er ikke lenger et hobbyprosjekt. 800 lag er ikke lenger et eksperiment. Det er en betydelig organisert aktivitet med reelle behov for struktur og støtte.
Hvis norsk e-sport skal være bærekraftig på sikt, må ildsjelen fortsatt være der.
Forskjellen er at hun ikke bør stå alene.
Ellers kan den største trusselen mot norsk e-sport vise seg å være noe langt mer jordnært enn økonomi og definisjonsdebatt:
Utbrenthet.