Crimson Desert – Anmeldelse

Crimson Desert er et av de spillene som får deg til å stille et litt ubehagelig spørsmål før du i det hele tatt begynner å skrive: når er man egentlig ferdig nok til å mene noe? Etter utallige timer i Pywel sitter jeg fortsatt med følelsen av at jeg bare har begynt. Ikke fordi spillet holder igjen, men fordi det hele tiden åpner nye dører, nye systemer og nye måter å spille på.

Fra første møte, gjennom demoer og tidlige inntrykk, (2024, 2025) var det tydelig at ambisjonene var skyhøye. Men det er først når man virkelig får tid til å synke ned i verdenen, teste grensene og gå seg vill på egne premisser, at man forstår hva Crimson Desert faktisk prøver å være. Dette er ikke bare enda et stort actionrollespill. Det er et spill som gir deg frihet, kanskje litt for mye av den, og lar deg finne ut resten selv.

Navn: Crimson Desert
Utvikler: Peal Abyss
Utgiver: Pearl Abyss
Lansert: 19.03.2026
Tilgjengelig på: PC, Xbox Series X, PlayStation 5
Omtalt på: PC, PlayStation 5, PlayStation 5 Pro
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Det er et spørsmål jeg har gått og kjent på lenge før jeg i det hele tatt våget å sette meg ned for å skrive dette: hvor mye av Crimson Desert må man egentlig spille før man kan kalle en anmeldelse komplett? Etter rundt 150 timer sitter jeg fortsatt med følelsen av at jeg bare har skrapt i overflaten. Og det er kanskje det mest talende jeg kan si om spillet til Pearl Abyss: det føles ikke som noe du “blir ferdig med”, men noe du lever i.

Da vi først fikk prøve Crimson Desert, var det lett å bli imponert. Førsteinntrykkene pekte mot noe ambisiøst, noe stort, noe nesten uregjerlig. Et spill som ikke bare ville være et nytt action-rollespill, men som forsøkte å være… alt. Likevel er det én ting å bli blendet av en demo, og noe helt annet å faktisk leve med et spill i over hundre timer. Overgangen fra førsteinntrykk til full opplevelse er der Crimson Desert virkelig blir interessant.

For det er ikke bare større enn vi trodde. Det er villere, mer uforutsigbart, og til tider mer frustrerende også.

«Crimson Desert føles som et spill der ingen har sagt nei til noen idé.»

Og det er ment både som ros og kritikk.

Du merker det nesten umiddelbart. Verdenen i Pywel, som vi først fikk smake på i demoen, er ikke bare en kulisse. Den er levende, uforutsigbar og full av systemer som konstant påvirker hverandre. Du starter med en klassisk inngang til historien, hvor hovedpersonen Kliff, lederen for Greymane-gruppen, blir kastet ut i kaos etter et bakholdsangrep. Herfra bygges en fortelling om krig, lojalitet og opprør, med en større konflikt som ulmer i bakgrunnen .

Men la oss være ærlige: historien er ikke det som driver deg videre.

«Historien er der, men det er verdenen som forteller de beste historiene.»

Det er noe litt forhastet og ujevnt over kampanjen. Enkelte oppdrag føles som fyllstoff, og noen karakterer blir aldri helt så minneverdige som de burde. Likevel skjer det noe merkelig underveis. Du begynner å bry deg, ikke nødvendigvis om hovedplottet, men om reisen din gjennom verden. Om de små historiene du skaper selv.

Og det er her Crimson Desert skiller seg ut.

Der mange moderne spill holder deg i hånden, nekter dette spillet å gjøre det. Ingen gule streker, ingen overtydelige ledelinjer, ingen konstant strøm av tips som forteller deg hva du skal gjøre. Du må finne ut av alt selv.

Dette har også ført til noe jeg ikke hadde forventet: samtaler. Ekte samtaler med venner. “Hvordan kom du deg opp den klippen?” “Visste du at du kan bruke trær til å skyte deg selv opp i lufta?” “Har du prøvd å kombinere glideflyging med stamina-te?”

Crimson Desert er et spill du ikke bare spiller alene. Du diskuterer det, deler oppdagelser og lærer av andre.

Og det er fordi systemene er så mange.

Vi snakker om logging, mining, harvesting, stealth-attentater, tyveri, matlaging med buffs som påvirker alt fra kamp til klatring, dye-systemer, crafting, enchantments, puzzle-mekanikker med fysiske objekter, skill-trees som lærer deg gjennom observasjon, companions som jobber i campen din, vogntransport av varer, hus-customization, mounts, fisking, robåter og så mye mer.

«Det er nesten absurd hvor mye som er pakket inn her.»

Og likevel føles det sjelden som en byrde.

Det som kunne blitt et rot av mekanikker, blir i stedet en verktøykasse. Du bruker det du vil, når du vil. Ingenting føles strengt nødvendig, men alt føles nyttig.

Dette gjelder også økonomisystemet, som har en liten, men genial detalj: du blir skattelagt hvis du blir for rik. En enkel mekanikk, men den påvirker hvordan du spiller på en måte få spill tør.

Kampsystemet er en annen historie.

I den åpne verden føles det umiddelbart kjent. Litt som Batman: Arkham Asylum, med flytende kombinasjoner, timingbaserte pareringer og en rytme som gjør at du føler deg kompetent ganske raskt. Men så møter du en boss.

Og plutselig er vi et helt annet sted.

De minner mer om Dark Souls enn noe annet, med tunge angrep, straffende feil og en læringskurve som kan være nådeløs. Som en som aldri helt har falt for Souls-spillene, var jeg skeptisk. Men her fungerer det overraskende godt. Kanskje fordi det ikke er hele spillet. Kanskje fordi kontrasten gjør det mer spennende.

Eller kanskje fordi bossene faktisk er spektakulære.

Fra massive fiender som knapt lar seg påvirke av dine vanlige triks, til mer taktiske dueller hvor du må utnytte miljøet, føles hver større kamp som en hendelse. Spesielt når spillet lar deg bruke omgivelsene, som å rive løs søyler og bruke dem som våpen i kamp .

Visuelt er det også vanskelig å ikke bli imponert. Dette er et vakkert spill. Ikke bare i den klassiske forstanden med høyoppløselige teksturer og imponerende lyssetting, men i hvordan verden føles troverdig. Landskapene strekker seg ut med fjell, daler og værforhold som endrer seg dynamisk. Det føles levende.

Men det er ikke perfekt.

Pop-in og LOD-problemer er fortsatt synlige, selv på kraftig hardware. Små bugs dukker opp her og der. Kontrollene kan føles overlesset og tidvis unøyaktige. Men merkelig nok ødelegger det ikke helhetsinntrykket.

Og det smitter litt over på deg som spiller.

Etter hvert slutter du å irritere deg over småtingene. Du begynner heller å sette pris på friheten. På det faktum at dette er et spill som tør å være litt uperfekt for å være mer interessant.

Lydsiden fortjener også ros. Musikken er fantastisk, og bidrar til å trekke deg enda dypere inn i verden. Lydeffektene, fra slagmarkens kaos til rolige øyeblikk ved et bål, gir spillet en egen tyngde.

Når vi testet spillet på PlayStation 5, PC og PlayStation 5 Pro, var det tydelig at ytelsen generelt er stabil. Små forskjeller finnes, spesielt i visuell skarphet og lastetider, men opplevelsen er jevnt over solid på alle plattformer.

Det som derimot varierer mer, er hvordan du selv velger å spille.

Crimson Desert er enormt, men føles aldri overveldende. Det er en vanskelig balanse å få til, men spillet klarer det ved å gi deg frihet til å ignorere det du ikke er interessert i.

Og det er kanskje nøkkelen til hvorfor det fungerer så godt.

Etter 150 timer har jeg vært innom så mye av det spillet har å by på, men jeg vet fortsatt at det finnes mer. Nye områder, nye mekanikker, nye historier som venter.

Samtidig er det ikke til å komme unna at spillet har svakheter. Historien kunne vært sterkere. Menyene er til tider uoversiktlige. Inventarhåndtering kan være tungvint. Vanskelighetsgraden er ikke alltid godt balansert.

Men så sitter du der, midt i en solnedgang over en dal du nettopp har glidefløyet over, etter å ha brukt et tilfeldig funnet system til å løse et problem på din egen måte.

Og da spiller det egentlig ikke så stor rolle.

«For Crimson Desert handler ikke om perfeksjon. Det handler om opplevelse.»

Det er et spill som gir deg verktøy, og så lar deg finne ut av resten selv. Et spill som belønner nysgjerrighet, eksperimentering og tålmodighet. Et spill som, til tross for sine feil, føles større enn summen av delene.

Og kanskje viktigst av alt: det føles aldri som en plikt.

Det er sjeldent i spill av denne størrelsen.

Så tilbake til spørsmålet jeg startet med: hvor mye må man spille før man anmelder Crimson Desert?

Jeg tror ikke det finnes et godt svar.

Men jeg vet dette: etter 150 timer gleder jeg meg fortsatt til å spille mer.

Og det sier egentlig alt.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.