Vi fikk vår første smakebit av Crimson Desert under Gamescom i fjor, og allerede da ble vi imponert over den visuelle presentasjonen og ambisjonene bak prosjektet. Den opplevelsen kan du lese mer om her. Nå, et år senere, har vi fått enda en mulighet til å dykke dypere inn i Pearl Abyss sitt kommende storspill, og inntrykkene våre har både blitt forsterket og utfordret.
Demoen vi fikk prøve i år kastet oss rett inn i kaoset der Kliff, lederen av Greymane, er på leting etter sine spredte kamerater etter et bakholdsangrep fra de fryktede Drunken Black Bears. Jakten fører ham til regionen Calphade som står i brann på grunn av et voldsomt opprør ledet av Cassius Morten. Her får vi ikke tid til å trekke pusten, slagmarken er levende og full av liv, med hundrevis av NPC-er som kjemper samtidig, artilleri som regner ned fra himmelen og et lydbilde så intenst at det virkelig føles som man står midt i en fullskala krig.
Gameplayet er brutalt vanskelig og det er en hel haug med systemer å sette seg inn i. Det kan virke overveldende for mange, meg selv inkludert, men når man først begynner å få kontroll på det hele er tilfredsstillelsen desto større. Kliff kan bytte mellom flere våpen, bruke ferdigheter som lar ham gli gjennom luften eller tilkalle hesten sin for raske forflytninger, og med det såkalte Axiom-armbåndet kan man forsterke angrepene med ild, is eller lyn. Det gir en frihet til å angripe på mange forskjellige måter, enten det er å fryse fiender fast eller få eksplosjoner til å lyse opp slagmarken.
Midt i demoen ble vi kastet inn i en bosskamp mot en massiv kriger fra Black Bears, og her fikk vi virkelig kjenne på hvor lite spillet holder deg i hånden. Angrepene hans var brutale, marginene for feil små, og det hele ble en kamp hvor vi måtte lære gjennom å feile. Finalekampen mot Cassius Morten var enda et hakk opp i intensitet, med et tempo og en styrke som presset oss til det ytterste. Likevel åpner spillet for kreative løsninger, som å bruke de ødelagte søylene rundt slagmarken som våpen, og det ga en ekstra dimensjon til kampene.
Visuelt sett imponerer Crimson Desert fortsatt enormt. Den egenutviklede BlackSpace Engine får virkelig vist muskler, med levende lys, dynamisk vær og massive fjellformasjoner som rammer inn kampene på en spektakulær måte. Å gli gjennom luften over slagmarken og se det hele fra oven er rett og slett et syn man ikke glemmer med det første.
Likevel sitter vi igjen med en liten skepsis. Crimson Desert virker å være ekstremt ambisiøst, kanskje litt for mye. Spørsmålet er om Pearl Abyss klarer å samle alle de ulike elementene til en helhet som føles stram og gjennomført, eller om de ender opp med et spill som mister retningen i sitt eget omfang. Potensialet er enormt, men utfordringen er minst like stor.
Når vi gikk etter å ha fått spilt litt, så forlot vi med blandede følelser, men først og fremst med en forventning om hva som venter oss ved lansering. Crimson Desert er vakkert, brutalt og utfordrende, og dersom Pearl Abyss klarer å finpusse balansen og stramme opp helheten, kan dette bli en av de mest minneverdige åpen-verden opplevelsene vi har sett på mange år.