Mario Strikers: Battle League – Anmeldelse

Noen gang lurt på hvordan det er å spille FIFA uten regler og alt var lov?
Mario og gjengen prøver å svare på det spørsmålet i Mario Strikers: Battle League

Navn: Mario Strikers: Battle League
Utvikler: Next Level Games
Utgiver: Nintendo
Lansert: 27.06.2022
Tilgjengelig på: Nintendo Switch
Omtalt på: Nintendo Switch
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Når du starter opp spillet vil du bli presentert med ulike moduser. Quick Battle lar deg hoppe inn i et spill med en gang, angi varigheten, hvor dyktig CPU-en er, om du vil at elementer og/eller Hyper Strikes skal aktiveres eller ikke (mer om dem senere), og om spillet skal finne sted på dagtid eller om natten. Dette er den grunnleggende modusen som de fleste vil bryte ut når de spiller med venner, og heldigvis kan du gjøre det på en enkelt konsoll (med opptil åtte spillere om gangen), lokalt trådløst og over det nymotens internett som du kanskje har hørt om. Hvis du vil spille en rask omgang Strikers, er det sannsynligvis her du vil gå.

Deretter har du Cup Battles, en slags turneringsbasert modus der du og opptil tre andre på samme konsoll blir stilt opp mot CPU-lag som hver har et tema rundt en av de fem statistikkene hver karakter har i spillet. Dette føles definitivt som om det er designet som “solo”-modus, men muligheten til å lade opp med venner også er en fin detalj.

Og til slutt, hvis du ikke teller trening og alternativer, er det det vi mener er det viktigste salgsargumentet i Nintendos øyne: Strikers Club. Dette er en online-modus hvor du kan lage din egen klubb med venner, komplett med navn, drakt og stadioner som kan tilpasses. Dragene har en anstendig mengde fleksibilitet i designet, men det ekte kjøttet kommer på stadionene. Banen, omgivelsene, måldesignet, gjerdet, dekorasjonene rundt målet, det er så mye her å finpusse at det er litt overveldende i begynnelsen.

Eieren av klubben har den eksklusive muligheten til å tilpasse alt, men andre medlemmer kan stemme på hva de ønsker å bli valgt. Eieren kan selvfølgelig bare ignorere dem, men det er hyggelig å se litt (valgfritt) demokrati i spill. Fra denne menyen kan du også velge å hoppe inn i kamper med andre klubbkamerater, og interessant nok er du begrenset med karakterene du kan velge. Hvert medlem velger en karakter og hvilket som helst utstyr de vil ha på seg, og de blir deretter lagt til utvalget av tilgjengelige spillere. Dette føles litt begrensende til å begynne med, men det hjelper absolutt å presse ideen om at du virkelig spiller som en klubb, og selv om et medlem ikke er online, har deres valg av karakter fortsatt en innvirkning. Klubbens utstyr og stadion kan også brukes i hvilken som helst frakoblet modus hvis du vil fortsette å bruke de spesielle fargene til tross for at du ikke betaler bredbåndsregningen. Hyggelig.

Men uansett hvilken modus du velger, er det viktigste kjernespillet, og for et kjernespill! Reglene er stort sett de samme som virkelig fotball, men uten dommer, begrensninger på hvilke lemmer som kan brukes, og et elektrifisert gjerde på omkretsen. Enhver karakter som er uheldig nok til å bli taklet inn i den, blir lamslått i noen få sekunder, noe som er omtrent like ødeleggende som det høres ut.

Du må passe, lobbe, takle (mye), unnvike (enda mer) og ta skudd mot mål for å vinne, og det er intet mindre enn utmerket. Spillets veiledning har mye å ta med seg til å begynne med, men jo mer du spiller, jo mer kommer spillets tilsynelatende utallige mekanikk pent på plass og blir en annen natur. Vi har ikke å gjøre med Monster Hunter-nivåer av kompleksitet her, men du må bruke alle verktøyene i arsenalet ditt hvis du vil ta på deg noe annet enn den enkleste CPU, og når du når denne tilstanden (som ikke burde ta mer enn et par timer) alt bare synger.

Det som starter som en virvelvind av stumpe konsepter smelter sammen til en koreografert dans av vold og anstrengte forhold. Å spille mot CPU-er er morsomt og utfordrende, men som nesten alltid er tilfellet med disse spillene, er den sanne moroa å spille mot andre mennesker. Ideelt sett er det mennesker som er innen rekkevidde for en forbannet god tøffing når Boom Boom-målvakten din rett og slett ikke drar seg. En gruppe nybegynnere kan starte spillet og ha det utrolig gøy umiddelbart, men de som oss som tar spill altfor seriøst vil med tiden ta teknologien og metaspillet til nivåer vi ennå ikke kan forestille oss.

Vi brukte faktisk lengre tid enn vi ville på å innrømme totalstatistikk, workshoppingstrategier og telle bilder fra innspilte opptak for å se hvor langt vi kunne presse ting. Vi er milevis unna å nå noen form for topp, men det ble klart hvor mye skjult dybde Mario Strikers: Battle League har. Hver kamp forbedret vi oss, og på hver resultatskjerm ville vi bare hoppe rett inn i en annen kamp; det er ingen scenefarer (foruten det elektriske gjerdet), bare fem gjenstander og ingen variasjon på stadionene i tillegg til estetikk. I mange spill vil dette bli ansett som en dårlig ting, men kjerneopplevelsen er så sterk her at vi sitter igjen med et vakkert rent og uanstrengt raffinert sportsspill.

Dette strekker seg også til balansering; som tidligere nevnt har alle karakterene poeng i fem statistikker, og hver karakters totale antall poeng summerer opp til nøyaktig 63. Noen er flinkere til å skyte, noen er raskere, men alle kan justeres uanstrengt ved hjelp av girsystemet. Er Toad for liten til å takle motstandere effektivt? Slå nok av det riktige utstyret på ham, og han vil kaste Bowser til side som silkepapir.

Hvert utstyrselement har også en negativ effekt, noe som betyr at for hvert poeng oppnådd i en stat, må et annet poeng tapes fra en annen, noe som betyr at uansett hvor mye utstyr du belaster karakterene dine med, vil deres totale statpoeng alltid summere seg til 63. Eller mindre hvis du prøver å gå utover maksimum 25 i en enkelt statistikk, men vi vet at du ikke er så dum.

Den eneste praktiske forskjellen mellom karakterer som ikke kan endres på noen måte er Hyper Strikes. Ved å ta tak i den store, tutende glødende kulen som noen ganger faller innen rekkevidde og holde nede skyteknappen lenge nok uten å bli slått lett av en nærliggende motstander, kan du slippe en Hyper Strike. Dette er egentlig “super” skudd som hvis de lykkes vil gi deg to poeng i stedet for ett, og hver karakter har sin egen smak, for eksempel Luigis tornadospark som rett og slett må være en referanse til Super Smash Bros eller noe sånt.

Hyper Strikes virker overveldet ved første øyekast, men de er overraskende vanskelige å utføre effektivt. Du må være helt uberørt av taklinger i flere sekunder, og tidsknapptrykk for å forbedre effektiviteten, og selv da har Boom Boom-keeperen en sjanse til å avvise angrepet med mindre timingen din bokstavelig talt er perfekt. Vi synes de er et utmerket tillegg og legger bare til gameplayet i stedet for å ødelegge det.

Når det gjelder presentasjon… vel la oss bare si at mengdene av fans som fosser over hver minste detalj er helt berettiget. Dette er lett et av de flotteste og velanimerte spillene i Nintendos historie. Wario feirer et mål ved å løpe i sakte film gjennom en mengde penger, Rosalinas frustrerte «harumph» på motstanderens scoring, Waluigis uhyggelig nøyaktige leppesynkronisering av hans eget navn – det er så mye detaljer og ren glede i hver bevegelse, noe som øker hver karakters etablerte personlighetstrekk og tar dem til sin logiske konklusjon. Til og med utenfor filmsekvensene er det et vell av suveren animasjon å glede seg over, enten det er Mario som starter Yoshi direkte i ansiktet, eller Boom Boom som uttrykker vantro over å ikke redde et mål til en dommer som aldri har vært der.

Men det stopper ikke ved det visuelle, lydsporet går så hardt at vi var bekymret for konsollens sikkerhet. Forvrengte elektriske gitarer og tunge trommer produserer hardcore-remikser av slike som Super Bell Hill, Luigi’s Mansion og mange flere i tillegg. Du legger kanskje ikke merke til dem umiddelbart med alt blodbadet som finner sted på skjermen, men når du gjør det, utfordrer vi deg på å ikke bryte ut i et gigantisk glis.

Ytelsen er på grensen perfekt offline, vi møtte nesten null tapte bilder fra målet 60fps uansett hvor hardt vi presset ting. Men når du spilte online i løpet av anmeldelsesperioden, ble ting litt mer spotter. Vi forestiller oss at det er lite mer enn nettverksforsinkelse, men nedgang var noe vi dessverre møtte noen ganger. Det er på ingen måte spill-breaking, og vi har aldri hatt noen fullstendig hengende, men vi var litt skuffet over at ting ikke var like sømløst over internett.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.