Scott Pilgrim vs The World The Game – Anmeldelse

Dette er historien om Scott Pilgrim. En kjærlig taper med ett liv som ble snudd på hodet når en jente ved navn Ramona Flowers begynner å dukke opp til stadighet. Til og med i drømmene hans. Kunne denne jenta være hans sjelevenn?

Navn: Scott Pilgrim vs The World The Game Complete Edition
Utvikler: Ubisoft Montreal / Ubisoft Chengdu
Utgiver: Ubisoft
Lansert: 14 januar 2021
Tilgjengelig på: PC, Xbox One, PlayStation 4, Stadia og Nintendo Switch
Omtalt på: PC
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Man laster ned spillet, dobbeltklikker på ikonet på skrivebordet for å starte spillet, lener seg tilbake og hører kjente toner kommet i øret samtidig som man ser “universal” – logoen poppe opp på skjermen. Allerede nå vet du at dette kommer til å bli så bra!
Når spillet starter og alle fargene fra tidlig 2000-tallets pc spill kommer frem slenger dette deg rett tilbake til ungdommen hvor du satt på gutte-(eller jente) -rommet å spilte Super Mario eller kanskje Tekken 3 på PlayStation. 

Historien du begir deg ut på er jo veldig søt da, egentlig. Man spiller som Scott Pilgrim, en gutt som blir stormforelsket i Ramona Flowers. Men for å få denne jenta så må han bevise at han er verdig henne, og samtidig må han kjempe mot hennes ekskjærester. Og alle vet jo at kjærlighetshistorier uansett hvilket årstall de er fra, ender vel stort sett alltid bra. Som jente må jeg innrømme at det gjør jo min mening om historien litt påvirket siden jeg elsker en god kjærlighetshistorie. (som alle andre jenter tipper jeg).
Jeg kan jo ikke fortelle noe mer, for da spoiler jeg for de som ikke har spilt dette spillet før, men jeg kan si såpass: Dere MÅ like denne historien. Det er en typisk 90- talls kjærlighetssaga. I 2D. Med plagsomme lydspor.
Nå er jeg en av de personene som ikke orker samme, jagende musikken kontinuerlig så jeg pleier alltid å skru dette av i spill, men her ble jeg så fascinert av at de klarte å sende meg rett tilbake til ungdommen, at den ble stående på alt for lenge. Dersom man liker repeterende, skrikende techno musikk er dette akkurat i din gate. (Jeg må personlig behandle ørene for tinnitus….) 

En av de kulere tingene med spillet er at man får flere valg i spillet. Du kan jo velge historiemodusen, eller du kan velge minigames. Det er totalt fire minigames i spillet, og jeg har hatt det så moro med hver eneste av de og har virkelig testet de godt ut. Det er ingenting som er så tilfredsstillende som å sitte å slå ned fiender på tur! (gjerne mens denne syre dryppende techno musikken slår i bakhodet i takt.)
Vel, skal ikke klage for mye på musikken. For selv om jeg personlig synes det er forstyrrende med musikk i spill og gjerne skrur av så er det ikke slik at den er dårlig. Musikken passer perfekt til spillet, og lydeffektene ellers er virkelig forseggjort. Dette er også grunnen til at jeg gir lydene i spillet såpass stor score da jeg føler det virkelig står i stil med resten av spillet. 

Når det er sagt, det er noe nostalgisk med å sitte å se på ett spill i 2D nå som man i nyere tid blir bortskjemt med raytracing og virkelighetstro grafikk. Når et spill har brukt hele regnbuen for å lage en bane da vet man at man har skaffet seg et spill som holder lenge.
Når du treffer en fiende med en god høyre arm og man hører “dunket” idet de treffer bakken eller ser animasjonene som et resultat av en snøball som går med full kraft imot et ansikt så kan man ikke unngå å trekke på smilebåndet. 

Kontrollene er som forventet for et slikt spill – Enkle, få og langt fra hverandre som alltid på et tastatur. (Undertegnede har alltid så små hender for å bruke hele tastaturet, så en endring av alle handlingsknapper er alltid dessverre en nødvendighet…) Og man slipper heldigvis å tenke på å bruke datamusa oppi alt dette her! Det er muligheten til å velge om du ønsker å bruke en Xbox kontroller da, så for de av oss som liker å spille konsoll spill på pc er dette kanskje veien å gå?
Når du velger minste vanskelighetsgrad i spillet så forventer man at man bare kan løpe igjennom uten at man møter på store vansker. Men neida. Ikke her! Jeg satt letteste vanskelighetsgrad når jeg begynte. Dette skulle vise seg å gi meg store problemer. Jeg har sjeldent måtte kjempe så hardt mot noen for å få gjennomført et spill. Fiendene var mange og harde, og de tvang meg til å jobbe og måtte bruke alle funksjoner for å kunne nedkjempe de. Det er nemlig ikke ofte at man sitter å trykker så hardt på tastaturet, og samtidig skriker ut at “Nå må da den gutten falle i bakken snart!!” så høyt at andre i husstanden spør om det går bra. Jeg har da rett og slett ikke turt å prøve meg på noe vanskeligere, da jeg ønsket å beholde noe av egen verdighet etter å ha spilt dette spillet (og alle som kjenner jeg vet jeg ikke er noen verdensmester i spill akkurat). 

Dette er som alle andre arkadespill fra tidligere år, repeterende gameplay bare med forskjellige figurer man spiller med og mot. Ønsker du å slå i hjel noen timer i løpet av en dag eller føler for å bare sitte å slappe av litt med litt retrospill så er dette virkelig en ting man kan spille om og om og om igjen. Siden jeg personlig ikke er super stor fan av slike spill som dette så har jeg satt gjenspillingsverdien lavt, men for en fan av serien så vil nok dette spillet gi glede i mange, mange timer!

• Historie 10
  10/10
• Grafikk 10
  10/10
• Gameplay 7
  7/10
• Kontrollere 8
  8/10
• Musikk/Lydspor 10
  10/10
• Gjenspillingsverdi 4
  4/10

Oppsummering

Repeterende technomusikk som sitter igjen i flere timer etter spilling. Fiender og bosser som er Gud i hver eneste match å god gammeldags fargesprakende 2D grafikk kaster deg rett tilbake til tenårene og lar deg kose deg på en måte du bare vet du har savnet!

Overall

8.17/10

8.17/10

Sending

User Review

0 (0 votes)

Pros

• Historiemodus og flere minigames i ett spill
• Få og enkle kontrollere
• Stor nostalgisk følelse under spilling

Cons

• Slitsom technomusikk som fester seg i mange timer
• Vanskelighetsgradene virket litt feiljustert