MADiSON – Anmeldelse

Er det en ting som er rimelig sikkert, så er det at jeg har blitt en ufattelig stor pyse når det kommer til skrekkspill i løpet av årene. Jeg elsker «The Dark Pictures», men når det kommer til spill som «The Layers of Fear 2», «Resident Evil: Village» og «Horror Story: Hallowseed» så har jeg en tendens til å bruke litt ekstra tid på å spille igjennom.

Navn: MADiSON
Utvikler: Bloodious Games
Utgiver: Perpetual Europe
Lansert: 08.07.2022
Tilgjengelig på: PC, PS5, PS4, Xbox One, Xbox Series X
Omtalt på: PlayStation 5 & PC
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

«MADiSON», et førstepersons-skrekkspill som utspiller seg for det meste i huset til Luca’s bestefar. Og alt er ikke helt som det skal i dette huset. (selvfølgelig…) Helt i starten av spillet så starter vi et veldig dystert og bekmørkt rom, hvor det eneste lyset vi har er TVn fra helvete med en masse “snøfnugg/støy” bilde hvor jeg sitter og venter at hvert sekund nå så hopper “The Ring” jenta ut av TVn for å ta meg. (Ja, er nok litt tydelig her at jeg får en god start på spillet og har sett for mange skrekkfilmer og spill…) Ikke bare er stemningen merkelig og mistenksom, men vi har også en pappa som står å banker på døra og skriker at vi ikke er sønnen hans, som om vi var besatt av en demon.

Det er ikke så mye som indikerer hvor du skal og hva du skal gjøre, du er for det meste på egenhånd til å finne ut hva du skal. Det eneste vi vet, er at vi prøver å finne veien ut av huset. Så til tross at vi er sittende fast i et lite hus, eller noe som virker som et lite hus, så er spillet meget “ikke-lineært”. Vi går ekstremt mye frem og tilbake for å løse små oppgaver for å få en viss progresjon i historien. Det er alt fra å finne en hammer og spiker for å kunne henge opp et bilde som da trigger et skummelt event i spillet for å vise at alt her ikke er som det skal.

Til tider, eller for meg, for det meste så synes jeg progresjonen gikk alt for tregt for min smak. Jeg fant meg selv i mange situasjoner hvor jeg kjedet meg, ikke bare av frustrasjon fordi jeg ikke klarte å finne ut hva neste steg var, men også fordi jeg syntes mange av oppgavene vi skulle løse i seg selv var uinteressante. Ja, det er del “jumpscares” inne i bildet her, og frykten står veldig høyt i kroppen min når jeg må gå rundt og bruke et lite kamera med blits for å lyse opp mørke ganger og aldri vet når det forbanna monsteret dukker opp foran blitsen.

Men selv om spillets historie og progresjon kanskje ikke falt helt i smak hos meg, så er det visuelle og lydsporet i spillet utrolig bra. Grafikken er omtrent fotorealistisk og man vet så og si alltid hvilken retning alle knirkelydene kommer fra, så man kan omtrent forutse hvor neste “jumpscare” kommer ifra. En ting jeg er sikker på er at spillets lyddesign er ekstremt godt utført, spesielt når det oppleves gjennom hodetelefoner. Hvert skritt som tas gjennom denne anstrengende boligen er av en nerveskrapende symfoni av rustne dørhengslinger, demonisk hvisking og forvrengte TV-nyhetsoppslag som flimrer av og på, som holdt meg konstant til å sjekke meg over skulderen. Selve den musikalske biten er minimalt, men dets plutselige orkesterstikk brukes til å forsterke hver “jumpscare” til en oppsiktsvekkende god effekt. Når det sagt, så er det mange “jumpscares” i «MADiSON», og de øker virkelig i frekvens mot slutten, men de fremkalles på så mange kreative nye måter at jeg aldri ble immun mot dem. Ved å kanalisere alt fra «Layers of Fear» påførte den nok skarpe topper til pulsen min til å få smartklokken min til å lure på om jeg plutselig hadde startet en treningsøkt.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.

• Historie 6
  6/10
• Grafikk 9
  9/10
• Gameplay 7
  7/10
• Kontrollere 8
  8/10
• Musikk/Lydspor 10
  10/10
• Gjenspillingsverdi 6
  6/10

Oppsummering

«MADiSON» er en for det meste spennende vandring gjennom mørket, fullpakket med utfordrende gåter å løse og mange urovekkende hemmeligheter å avdekke. Den smarte bruken av kameraets blits og skumle lyddesign kombinert for mange engstelige øyeblikk, så det er spesielt deflaterende at all den spenningen noen ganger blir kjedelig på grunn av unødvendige lagerbegrensninger og slitsom tilbakesporing. Men selv med disse sporadiske omveiene som stopper farten i progresjonen er «MADiSON» fortsatt en skummel kryp gjennom et vridd hjemsøkt hus med nok ekte frykt utenfor setet til å gjøre deg rystet som et polaroidbilde.

Overall

7.67/10

7.67/10

Sending

User Review

0 (0 votes)

Pros

• Grafikk
• Lydspor
• Skummelt så holder

Cons

• Progresjon kan virke litt treg til tider
• Noe kronglete kontrollere på PlayStation